Hold deg oppdatert - meld deg på vårt nyhetsbrev
KritikkMesterlige mesterstreker

Mesterlige mesterstreker

Nasjonalmuseets presentasjon av sør-nederlandsk tegning fra 1500- og 1600-tallet byr på handlingsmettede allegorier og forseggjort anatomi – og tidlige eksempler på en landskapskunst som ga etterdønninger også i norsk gullaldermaleri.

Når det kommer til kategorien «gamle mestere» er det få like mesterlige som Peter Paul Rubens (1577-1640), den flamske barokkens superstjerne. Vel kunne høyrenessansen et hundreår tidligere skilte med det ypperste nivået av malerisk nyvinning og tegnerisk og komposisjonell ferdighet. Men med Rubens nådde det todimensjonale bildets evne til å skape dramatiske perspektiver og dype billedrom sitt høydepunkt, i et virvlende mylder av mytisk fortelling og frodig anatomi. Rubens-estetikken er like fullt fullstendig over the top for mange. Det er for så vidt forståelig nok, men likevel:

Har du sett Rubens på sItt beste, skal det mye negativ tenkning til for å benekte at dette er så bra, virtuost og visuelt generøst som det kan bli.

Dette er naturligvis min egen, visuelle intuisjon. I våre dager er vel få ting mindre raft enn greske heltesagaer framstilt som svulmende muskelberg og ferme kvinnefigurer. Men uansett hvordan man stiller seg i synet på Rubens’ billedverden, er det vanskelig å bestride hans ferdigheter med strek og pensler. Det er kanskje derfor det ene eksempelet vi får å skue på Nasjonalmuseets utstilling med tegninger av de såkalt gamle mestere, Livet i tegning. Verk fra Bruegels og Rubens’ tid, er så overraskende i sin enkelhet.

Forunderlige scener

Denne ene Rubens-tegningen i utstillingen er, når det kommer til stykket, faktisk to verk. Mer om det om litt. Livet i tegning gir umiddelbart ikke inntrykk av å være en institusjonell manifestasjon av monumentale proporsjoner, som er hva mange vil forvente når «gamle mestere» kommer på programmet – hele utstillingen får plass i en av museets mindre saler. Tegning i tradisjonell betydning tar lite plass, det er tross alt små papirark i glass og ramme som er på programmet her.

Det organisatoriske prosjektet med å få på plass tett på femti arbeider av aller ypperste kvalitet er derimot ikke gjort i en håndvending. Livet i tegning er basert på et samarbeid med Belgias kongelige kunstmuseer i Brussel, som har lånt ut en pen bukett av sine mange verdifulle verker fra en rikholdig samling. Blant disse er Pieter Bruegel den eldres (ca. 1525-1569) detaljrike og anekdotisk fortellende Klokskapen – en del av en serie tablåer kalt «De syv dyder». Det er verket man først møter idet man entrer rommet, og en detalj fra bildet er forstørret som veggtapet slik at man bedre kan granske tegningens mange forunderlige scener. Det hersker ingen tvil om at vi her har å gjøre med et hovedverk både i den konkrete utstillingen og i dens overgripende tema, altså tegninger – penneskisser, laveringer, akvareller og så videre – fra de sørlige nederlandene på 1500- og 1600-tallet.

Pieter Bruegel den eldre, «Klokskap», 1559. Innlån fra Belgias kongelige kunstmuseer, Brussel

Mesterlig utført

Bruegel er for øvrig representert med det stemningsfulle Pastoralt landskap, eller Landskap med kuer (1552), alt etter hvilken verkliste man velger. Det er jo slik med eldre kunst, som i mange tilfeller har fått sine titler lenge etter at opphavspersonen har gått heden, at titlene mest fungerer som generiske beskrivelser av ikonografiske saksforhold. Uansett hva man velger å kalle tegningen, er den intime skildringen av et kupert terreng med gjetere, sauer og kyr under høyreiste løvtrær mesterlig utført, med raske pennestrøk og luftige skraveringer over en skyfylt himmel.

«Mesterlig» er et begrep som gjerne kan tolkes bokstavelig i denne sammenhengen.

Pastoralt landskap er et ungdomsarbeid av Bruegel, laget da han var tidlig i tjueårene og trolig allerede var et etablert medlem av lauget, med eget verksted. Det var det de var, de gamle mesterne: verksmestere, med lærlinger, eller «assistenter» som vi vel vil kalle det i dag. Størst av dem alle var Rubens – maler, arkitekt, diplomat og sin tids største kunstnerentreprenør – med en haug undersåtter som produserte bilder på løpende bånd til et nærmest umettelig marked. Det medførte blant annet også at kvaliteten på en Rubens kan variere en del, alt ettersom han gjorde mesteparten av jobben selv eller ikke. Men, har du som sagt sett ekte vare fra den kanten, har du sett noe av det edleste håndverk som er å oppdrive i europeisk kunsthistorie.

En «moderne» Rubens

Det er vel derfor forbløffelsen idet man runder den fiffige skilleveggen med en tegning montert i et vindu, blir så stor. Monteringen er gjort slik fordi papiret har et motiv på begge sider, noe som ellers var ganske vanlig i en tid der papir faktisk var møysommelig produsert og dermed kostbar vare. «Forsiden» varier med retning man tar runden i rommet. Fra den ene siden vises en konvensjonell og klassisk utført skisse i rødkritt av et nakent barn, liggende over en løs penneskisse av en slagscene. Runder man veggen åpenbarer det seg en langt mer uortodoks og «moderne» utseende strektegning, en nesten abstrakt oppstilling av figurer og volumer som man godt kunne gjettet at var en drodling gjort av Picasso.

Dette viser at forenkling og forståelse av stor form ligger til grunn for all tegning til alle tider, og kan forstås som grunnlaget for mer kompleks billedbygging og komposisjonslære. Ser man nøyere etter, viser Rubens’ raske strekskisse betydelig større ferdighet i avansert perspektivforkortning og presisjon i registreringen av anatomi og bevegelse, enn hva som er å se i flere av utstillingens øvrige og mer utførlig bearbeidede verker.

Luper i tussmørke

Når det er sagt, er det mye solid penneføring og vakre prospekter å la blikket synke inn i, når man først har vent øynene til det dempede lyset. Papir og blekk er skjøre saker som tåler lite lys, og scenene er i mange tilfeller så små at man må ty til utplasserte luper for å få med seg alt av forseggjort løvverk, anatomiske observasjoner og anekdotiske innspill.

Utstillingen er ordnet under tema som natur, bibelscener og allegorier, men man gjør uansett best i å plukke sine favoritter etter intuisjon og forgodtbefinnende, og uten å stirre seg altfor blind på navn og status kunstnerne imellom. Det er for så vidt mulig å savne flere verker av «stjernene» Rubens, Bruegel og kanskje Frans Snyders eller Jacob Jordaens blant de drøyt 30 kunstnerne her. Navn som Abraham Bloemaert, Adriaen de Weert eller Paul Bril er ikke umiddelbart gjenkjennelige for et alminnelig norsk publikum, uten at det rokker nevneverdig ved kvaliteten på helheten.

Interessant er det da at sistnevnte serverer ett av høydepunktene i utstillingen. Brils Mann og hunder ved lysning i skogen, ca. 1596, framstiller en naturidyll med dramatisk svulmende trekroner og vridde stammer som nok må ha påvirket seinere romantiske landskapsmalere rundt om i Europa. Her hjemme var for eksempel I.C. Dahl, den norske nasjonalromantikkens sentrale skikkelse, en dedikert kjenner av nederlandsk tegning fra perioden. Hans innkjøp skulle bli et viktig grunnlag for samlingen av slike i Nasjonalmuseet i dag. Slik blir det mulig å se en linje også til norsk gullaldermaleri og i videre forstand vår gryende, moderne naturforståelse i Livet i tegning – en forbindelse man deretter har utmerket mulighet til å følge videre gjennom museets øvrige saler.

Paul Bril «Mann og hunder ved lysning i skogen», ca. 1596. Innlån fra Belgias kongelige kunstmuseer, Brussel.

Støtte til utstillingskritikk

Tidsskriftet Museum har også i 2023 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord og Norges museumsforbund. Vi publiserer én til tre anmeldelser i måneden. Se alle anmeldelser her.

Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media. Arve Rød er skribent og kritiker, utdannet fra Statens Kunstakademi.

Likte du denne artikkelen? Del den med en venn og kollega.

Annonse