Han sukker fra førersetet:
«Håper ikke det blir så mye museum i år!»
Slapp sjåfør og overambisiøs reiseguide
Dette er vår fjerde roadtrip i Europa, og vi har en klar rollefordeling på disse turene: Han er sjåfør, jeg er reiseguide.
Men ulempen med å la meg ta ansvaret for planleggingen, er en reiserute som inneholder flere museale innslag. Som han selv sier: «Jeg har blitt vant til at det er en del av ferien å gjøre utrolig kjedelige ting.»
På vår første bilferie i Øst-Europa i 2014 insisterte jeg på å stoppe på omtrent hvert eneste slott. Dette var ikke sjåføren forberedt på.
Han hadde gledet seg til å kjøre lange, uforstyrrede strekninger med høy fart, veien var bokstavelig talt målet.
Derfor får han fremdeles nervøse rykninger og ekstra trykk på gasspedalen hver gang vi runder en sving og jeg hviner «Se på det der´a!!!!!»
Ambisiøst museumspass
Under årets ferie har jeg lovet at det skal bli mindre slott. Men Vianden Castle i storhertugdømmet Luxembourg må vi innom. Det troner akkurat så forlokkende over landsbyen med samme navn som jeg hadde håpet.
Etter en natt i telt tar vi fatt på bakkene mot slottet. Siden dette er helt i starten av turen, er han fremdeles ved godt mot.
Dessuten er det motiverende at jeg vil skrive en tekst om å drasse ham med rundt på museer i Europa.
Når vi nærmer oss betalingsluken, kommer jeg på noe fra Lonely Planet-boka mi: Luxembourg-kortet!
Det gir gratis inngang eller rabatter på en rekke museer i det vesle landet. Konseptet er at du kjøper pass for et visst antall dager, og så er det bare å slå seg løs.
«Tredagerspass, er du sikker på det?» spør sjåføren, etter at jeg har brukt et kvarter på å finne 4G-tilgang og betale for passet. «Eller lar du deg bare blende av nok et ´godt´ tilbud?»
«Nei, vi skal jo ha en natt i hovedstaden i morgen, der er det masse museer, og det koster bare 56 Euro, det tjener vi raskt inn igjen!»
Sjåføren frykter at jeg er på god vei inn i tyrannguidefella, men sier ingenting. Mismodig lunter han inn i borggården.
Et pedagogisk opplegg
Det første som møter oss, er en armé av barnehagebarn iført gule capser med grønn brem. Mens de spiser lunsj i sola, leier jeg sjåføren inn på besøkssenteret. Her finner vi en omfattende utstilling om slottets historie.
Alt fra byggeteknikk til gamle regnskapsbøker, som gir verdifull innsikt i hvordan hverdagslivet var for flere hundre år siden.
En mann har allerede gitt opp. Han sitter nederst i en trapp og stønner høylydt. Bein og armer strekkes fortvilet i alle retninger, hodet henger tungt mot bakken.
Sjåføren klarer seg derimot godt, der han rolig og rakrygget rusler rundt fra monter til monter. Jeg tror den utdaterte forestillingen om museer som støvete steder for spesielt interesserte henger hardt i, til tross for at vi har besøkt flere bevis på det motsatte.
Det er synd ordet «museum» fremdeles kan få det til å knyte seg, tenker jeg, mens vi følger lyden av en engelsk stemme. Øverst i lokalet finner vi en storskjerm som prosjekterer en informasjonsfilm.
Ved hjelp av dataanimasjon får vi se hvordan slottet har forandret seg gjennom tidende. Jeg er redd sjåføren skal kjede seg, men han følger spent med i flere minutter. Selv etter ni år sammen blir jeg aldri riktig klok på hva som kan vekke interessen hans.
«Imponerende 3D-modeller!» sier han begeistret når filmen er ferdig. «Veldig pedagogisk lagt opp, det er sånn jeg må få presentert ting!»
Årets museumsrunde kunne ikke fått en bedre start. Han ser håpefullt på meg:
«Er vi ferdige nå?»
«Nei, vi må jo se selve slottet!»
En hårfin balansegang
Når jeg klemmer inn museumsbesøk og lignende i ferien, så veksler jeg ofte mellom to motstridende teknikker for å få med min kjære.
Teknikk 1: Forventningsavklaring. Når reiseledsageren forberedes mentalt på museumsbesøket, kan det bli lettere å gjennomføre. Det hjelper også å informere om alle museene som er valgt bort. «I dag skal vi KUN gå museum x, mens y, z, æ, ø og å dropper vi». Da fremstår museum x nærmest som en gave.
Teknikk 2: Bakholdsangrep. «Tilfeldigvis» rusle forbi et museum, og bare «stikke innom en liten tur» siden «vi tross alt er her».
I tillegg prøver jeg å finne ut om det er noe ved dem som sneier innom sjåførens interessefelt.
I Vianden valgte jeg teknikk 1 på slottet, og teknikk 2 ved dagens andre museum.
Les Misérables-forfatter Viktor Hugo har nemlig sitt eget lille museum i Vianden. Siden han bodde her i eksil en periode i 1871, har han vært stedets store sønn.
Sjåføren har et intenst forhold til Les Mis-musikken. I fire-fem år var den fast følgesvenn ved den ukentlige baderomsvasken, og vi har sett musikalen på norsk i Oslo og på engelsk i London.
Dette bruker jeg for alt det er verdt da vi «plutselig» befinner oss utenfor Hugo-museet etter lunsj. «Altså, her bodde faktisk han som skrev Les Miserables! Og vi må jo få valuta for museumspasset», argumenterer jeg.
En ivrig ansatt
Victor Hugo-museet viser seg å bestå av små rom fordelt over flere trange etasjer. Først kommer vi inn i souvenir- og skrankedelen, hvor en middelaldrende kvinne sier litt unnskyldende at «alt er på fransk». Han var jo tross alt fransk, legger hun til.
Men vi kan kjøpe engelsk audioguide for to Euro, forsikrer hun.
Om man har ulik formening om tidsbruk på museer, så kan audioguider skape konflikt.
De gjør gjerne at man oppholder seg lenger på slike steder.
Dette vet sjåføren smertelig godt, og ser skrekkslagent på meg når jeg betaler for informasjonstilgangen.
Desperasjonen øker når kvinnen insisterer på å gi oss lite miniforedrag om husets forbindelse til Victor Hugo, slik at vi «skal forstå bedre hva vi ser».
Jeg synes det er kjempeinteressant, og gleder meg over å bli møtt med så mye service og engasjement.
Det samme gjør sjåføren, i prinsippet, det skal han ha for. Han nikker og smiler, og vil for all del ikke avsløre at han er i ferd med å sovne stående.
For det er tungt nå. Det hjelper ikke at vi får se en helfigur av Victor Hugo omgitt av originalmøblene i det som var arbeidsværelset hans. Ei heller finner han trøst i noen førsteutgaver av Les Misérables. Blikket blafrer tomt over Hugos tegninger fra Vianden.
Pusten blir tyngre for hvert bilde jeg tar av utsikten mot slottet, som var en ruin da Hugo bodde her.
Det er på tide å returnere til teltet.
Skjulte skatter
Strengt tatt burde sjåføren fått en museumspause neste dag. Men da er vi i hovedstaden Luxembourg by, og museumspasset brenner på mobilen. 30 Euro er «brukt opp», vi trenger å gå på museum for 26 Euro til for at investeringen skal gå i null.
Ved bymuseet i Luxemburg starter man nederst, og beveger seg oppover i etasjene etter hvert som århundrene går. Jeg legger merke til at kvinner fikk stemmerett i 1919, sjåføren lar seg fascinere av en gammeldags sykkel.
På vei inn i nåtiden ser jeg overskriften “competitive tax environment” på en tidslinje om byens historie. Det står at landet ble attraktivt for utenlandske investorer ved å introdusere «strict bank secrecy».
Noen direkte refleksjoner rundt landets omstridte rolle som skatteparadis finner jeg ikke, men det kan jo hende jeg overser noe.
For eksempel avslørte Dagens Næringsliv tidligere i år at eierskapet til svært verdifulle eiendommer i Norge skjules bak anonyme fond og selskaper i Luxembourg.
«Given recent debates on tax evasion and banking secrecy as well as the 2008 banking crisis, the financial center is presently facing the challenge of retaining its attractiveness in the years to come,” leser jeg på tidslinjen.
En museal rusletur
Helt til slutt finner jeg en uventet skatt: En liten brosjyre fra Unesco. Luxembourgs gamleby og forsvarsmurer ble satt på verdensarvlisten i 1994, og brosjyren gir kart og beskrivelse av en sightseeingtur til fots i byens historie.
Sjåføren lyser opp når jeg foreslår at vi skal gå en tur. Det er nemlig en fryd å trave rundt i Luxemburg, uansett hvor (lite) interessert du er i historien bak det du ser.
Spaserturen gjør dessverre ikke utslag på museumspasset, men severdighetene står i kø.
Brosjyren forteller meg at den grønne dalen som deler byen i to kalles Pétrusse, etter elven som renner gjennom byen. På slutten av 1800-tallet designet den franske landskapsarkitekten Édouard André en park her, og vi går ned dit via noen trapper fra Place de la Constitution.
Trafikkstøy erstattes av fuglekvitter mens vi rusler mot Saint-Esprit-platået, hvor en gjeng nonner stiftet et kloster rundt år 1234. Her finner vi veien opp igjen, selv om vi egentlig burde sett nærmere på vakre Grund, et av byens eldste nabolag.
Alt dette – og mye mer til – forteller jeg sjåføren underveis. Men han responderer først når jeg sier følgende: «Skal vi ta en øl?»
Nok et museum
Vi stopper ved Chemin de la Corniche, en gangvei som snirkler seg langs bymurene. Det er ikke rart at Luxembourg-forfatteren Batty Weber beskrev dette som «den vakreste balkongen i Europa». Utsikten over Grund er intet mindre enn betagende.
Når vi er inne i gamlebyen igjen, ser vi en kloss av et bygg. Sjåføren er i ferd med å gå rett forbi. Men jeg vet godt hva dette er, jeg har tross alt ledet oss hit med vilje: Musée national d’histoire et d’art (MNHA).
Klokka er rundt halv sju. Denne dagen har vi pakket ned et telt i duskregn, kjørt til en ny by, kranglet i et parkeringshus, vært på ett museum, gått innom en katedral og deretter vandret rundt i flere timer.
Likevel overser jeg min livsledsagers stille bønn om hvile. Sightseeing gir meg superkrefter og tunnelsyn.
«Museumspasset!» sier jeg nådeløst.
Det viser seg at museet er gratis på torsdager, passet trengs ikke. Gnieren i meg blir skuffa. Kanskje det er derfor turistvettregel nummer én dumper ned i hodet: Man kan ikke få med seg alt.
Jeg snur meg mot sjåføren, som ligger i mental fosterstilling ved utgangen.
«Du, skal vi heller dra tilbake til hotellet?»
Epilog
Dagen etter vil sjåføren raskt videre etter utsjekk, Champagne-distriktet i Frankrike lokker. Men vi har fremdeles en dag igjen av museumspasset i Luxembourg, og er 16 Euro i minus.
«Kanskje vi skulle funnet et gøyalt museum eller to til før vi drar», forsøker jeg halvhjertet, vel vitende om at min museumstid i dette landet er forbi.
Så om noen skal til Luxembourg i løpet av 2022, si gjerne ifra til meg. Da har jeg et museumspass for to til overs!
Les også Lene Christensens reisereportasje fra Lviv i Ukraina.
