– Museene må ta tydeligere samfunnsansvar for å overleve

Annonser

– Det dreier seg om folks rett til å kontrollere sine egne liv og fortellinger, og det handler om bevisst bruk av makt, sier Bernadette Lynch.

Hun har et tydelig budskap til sine museumskolleger:

– Tre til side, og la folk få bruke sin egen stemme.

En overhengende trussel om irrelevans

Lynch er internasjonalt kjent for sin forskning på museumspraksis og har mer enn 30 års erfaring innen museumsledelse i Storbritannia og Canada. I dette intervjuet med Museumsnytt forteller hun hva hun mener er de største utfordringene og mulighetene for museer i dag.

– Hva slags rolle skal museene spille i en verden preget av klimakrise, krig og økonomisk usikkerhet?

– En absolutt kritisk rolle, sier Lynch, med trykk på absolutt.

– Museer tilbyr enorme muligheter for overlevelsesvisdom, for å bruke et litt gammeldags begrep.

Men for å holde seg relevante, er det helt avgjørende at museene bygger relasjoner og deltar aktivt i samfunnet rundt seg:

– Museene må ta tydeligere samfunnsansvar for å overleve, slår hun fast.

Til syvende og sist handler det også om å rettferdiggjøre at det er «dette skattepenga mine går til».

– Hvis museet er til for tre personer som rusler gjennom det en torsdag ettermiddag, hvordan kan vi da argumentere for at det skal få støtte, gitt situasjonen og tiden vi lever i?

Hvem eier kaka?

Det har snart gått ti år siden den banebrytende rapporten «Whose cake is it anyway?», hvor Lynch tok for seg medvirkning i tolv britiske museer. Her utforsket hun og kollegene maktstrukturer og reelle påvirkningsmuligheter blant museene og samarbeidspartnerne.

Rapportnavnet kom fra en øvelse hvor en av deltakerne lot de museumsansatte dele ut kake til de andre som var til stede. «Hvem sin kake er det egentlig», spurte vedkommende retorisk.

– Jeg pleier å si at museene baserer seg på en terapeutisk modell, den snille og veldedige modellen. Det er der problemet ligger, at man vil fikse andre fremfor at folk hjelper seg selv. Den passer dårlig for dem i den andre enden, som til stadighet blir sett på som passive mottakere snarere enn aktive forkjempere for egne rettigheter.

– Museet har alltid vært politisk

Hun er ikke redd for å bli kalt «woke» når hun oppfordrer museene til å styrke sitt sosiale engasjement.

– Jeg forholder meg ikke til woke-begrepet, det er en distraksjon.

Det handler ikke om woke eller politisk korrekthet. Det handler om relevans. Og eierskap

Alt går tilbake til hvem sin kake dette egentlig er. Hvem sin historie? Hvem sine samlinger?

På spørsmål om hvor politisk et museum kan være, påpeker Lynch at museene historisk sett aldri har vært nøytrale.

– Du kan på en måte si at museene alltid har vært politiske, ved at de har redigert vekk enhver utfordring eller konflikt. Tradisjonelt har museene representert det offisielle synet, synet til makthaverne.

Hun ser med glede på hvordan stadig flere museer jobber mot det hun beskriver som en rettighetsbasert praksis.

– Men jeg tror ikke det har gått langt nok, vi har ikke tatt selvkritikken dypt nok til å forstå hvordan vi skal avkolonisere vår egen tenkning. Dette kan ikke gjøres som en overfladisk PR-øvelse, sier Lynch.

Skjulte maktstrukturer

Hun mener det er «veldig problematisk» at museene ofte er blinde for det skeive maktforholdet mellom institusjonen og samarbeidspartnerne. I møte med museets store styrke, den tunge, faglige autoriteten, kan terskelen kjennes ganske høy for å si det man mener.

– Makten jobber på usynlige og subtile måter. Vi leder møtene og står for agendaen, samtidig som vi kaller dette demokrati i praksis

Først når man er bevisst på slike skjulte maktstrukturer, går det an å løsne opp i dem og skape trygge rom for samarbeid.

– Språket vi selv bruker for å beskrive arbeidet vi gjør, avslører våre egne fordommer. Og det er utrolig påfallende hvem som ofte er den aktive parten. Vi kan hjelpe, vi kan endre ting, vi kan gjøre ting bedre.

– Språket vi selv bruker for å beskrive arbeidet vi gjør, avslører våre egne fordommer. Og det er utrolig slående når man analyserer dette, hvordan det avslører nøyaktig hvem som har handlekraften (agency), hvem som ofte, i realiteten, er den aktive parten. Vi gjør antagelser som dette når vi bruker setninger som «Vi kan hjelpe, vi kan endre ting, vi kan gjøre ting bedre». Selv om vi har de beste intensjoner, står vi dermed i fare for å begrense andres initiativ og handlingsmuligheter.

Gjensidig avhengighet

I utgangspunktet velmenende ord som inkludering (inclusion) og deltakelse (participation) kan også til en viss grad være problematiske.

– Deltakelse viser fremdeles frem en sentrum–periferi-modell, der vi ber andre om å delta i vår aktivitet, i prosjektet vårt. Vi prøver å overtale dem til å engasjere seg, fordi vi antar at de vil hjelpe oss med å produsere museets produkt, sier Lynch.

Hun mener begrepet interdependence – gjensidig avhengighet – fungerer bedre som en beskrivelse på hvordan museer bør forholde seg til andre. Det handler om å synliggjøre at alle involverte er like mye verdt, og være tydelig på at læringen går begge veier.

– Hvis vi praktiserer en filosofi om gjensidig avhengighet, må vi endre mer enn språket vårt. Vi må se med åpne øyne på hva vi gjør, relasjonene våre og hvordan vi samarbeider med andre.

Solidaritet og refleksjon

Hun medgir at museets tradisjonelle arbeidsform og kommunikasjonsmåter kan gjøre den demokratiske dialogen vanskelig.

– Museet er jo, tross alt, en produksjonsmaskin

– Vi produserer utstillinger, prosjekter og programmer, og det er noe ubønnhørlig over denne prosessen som gjør at den ikke egner seg så godt til det relasjonelle arbeidet som er kjernen i ekte deltakelse, og utover det igjen, til det vi nå snakker om som solidaritetsarbeid, sier Lynch.

I forbindelse med et bokprosjekt om museer og solidaritet startet Lynch nettverket Solidarity in Action Research Network tidlig i 2021.

Nettverket består av rundt 140 personer fra hele verden som jobber ved alt fra museer og andre organisasjoner i kultursektoren til akademiske institusjoner og andre aktivistiske grasrotorganisasjoner. Sammen ønsker de å utvikle en solidaritetspraksis i møte med vanskelige tider.

Solidaritet og verdighet er sentrale stikkord når de diskuterer hvordan man kan jobbe og utgjøre en forskjell sammen.

– Vi ser på hva som fungerer godt i verden, også utover den kulturelle sektor, sier Lynch.

Hun sier hun er «litt besatt» av at museene bør forplikte seg til en reflekterende praksis underveis i alle samarbeid.

– Hvor viktig det er å kontinuerlig sørge for at folk kan utfordre hverandres versjon av virkeligheten, ble tydelig i prosessen med å skrive «kakerapporten». Det holder definitivt ikke med en evaluering i slutten av et prosjekt.

I stresset mot en utstillingsåpning kan ordtaket «veien er målet» være verdt å huske på. Kanskje tør de involverte ta litt mer plass nå enn da prosjektet begynte? Da kan det hende den viktigste jobben allerede er gjort.

– Slike samarbeidsprosesser er viktigere enn produktene våre. Hvordan vi jobber sammen gjennom den prosessen, betyr mer enn det vi skaper sammen, sier Lynch.

Fordi:

– Det er ikke museet selv som skal forandre verden. Men det kan styrke folks erkjennelse av hvordan de kan skape forandring selv

Museene må dele mer

Åpenhet er en viktig del av å demokratisere museets arbeid.

– Museene kan være læringsrom der vi offentliggjør diskusjonene, debattene og ubehaget og inviterer andre til å bli inkludert i denne prosessen, sier Lynch.

Derfor har hun selv offentliggjort ulike interne museumsdokumenter, som planer for samlingene og markedsføringsplaner.

– Dette er store øyeåpnere for andre, fordi dette vanligvis ikke deles. De kan være en mulighet til å generere større interesse og diskusjon.

Hun forteller at i forbindelse med utstillingen The Past Is Now (2017), om Birminghams kolonifortid, var det flere ting som sviktet i samarbeidet med interessegruppene, særlig gjestekuratorene fra utenfor museumssektoren. Men i stedet for dysse ned uenighetene valgte museet å fortelle åpent om dem.

– Det ble et vendepunkt. Dette er en av hovedgrunnene til at Birmingham Museums Trust i dag er så åpne for å lære og endre måten de jobber på, sier Lynch.

Skal man røske opp i gamle vaner, er det lurt med et klokt blikk fra utsiden. Lynch anbefaler varmt å knytte til seg det hun kaller «kritiske venner». Med det mener hun eksterne folk, gjerne fra andre bransjer og fra sivilsamfunnet, som kan hjelpe museene med ærlige og konstruktive tilbakemeldinger.

– Saken er at museer ikke klarer å endre seg selv. Vi reproduserer rett og slett det samme. Vi må være modige og trenger å bli utfordret.

Hva er et museum?

På ICOMs generalforsamling i Praha 24. august ble den nye museumsdefinisjonen vedtatt, et kompromiss etter flere år med mye diskusjon.

Selv stilte Lynch seg helt bak det forrige forslaget, som ble lagt frem på generalforsamlingen i Kyoto i 2019. Motstanderne mente at den liknet et program for et politisk parti.

Lynch mener selve debatten rundt hva et museum er eller kan være, var sunn, selv om den kan ha vært smertefull.

– Museenes samfunnsansvar i en urolig verden ble helt tydelig plassert rett inn i museenes blodomløp. Disse forestillingene vil ikke forsvinne, og det skal de heller ikke.

Hun mener det er et spørsmål om relevans.

– Jeg tenker at museer ikke kan gå tilbake til gamle, proteksjonistiske måter å jobbe på. Veien mot en ny type museum vil være smertefull, sier Lynch.

– Tror du ordet museum i seg selv kan være til hinder for endring?

– Jeg har litt blandede følelser rundt det. På godt og vondt har museet lenge vært en respektert institusjon, tradisjonelt assosiert med utdanning og med læring.

– I stedet for å endre forestillingen om ordet museum vil jeg heller endre museet. Jeg foretrekker å utvide folks forventninger til hva et museum kan og bør være

Lynch mener det er en stor misforståelse å se den foreslåtte museumsdefinisjonen fra Kyoto som å bevege seg vekk fra selve grunnpilaren i museumsvirksomheten, nemlig samlingene.

– Det er det ikke i det hele tatt. Det er heller ikke et steg vekk fra kompetanse. Det er å se på hvordan samlingene og kompetansen kan tas i bruk gjennom dialog og debatt i samfunnet. Det handler om samfunnsansvar.

Hun trekker frem medforskning som en særs god metode, som noen museer allerede har tatt i bruk, for å åpne museene for mer samarbeid.

– Da kan man gi folk muligheten til å forske på sin egen fortid ved å bruke museenes ressurser.

To versjoner av historien

Selv reflekterer hun for tiden en del rundt sin egen bakgrunn. Lynch har akkurat rundet 69, men er ikke i nærheten av å pensjonere seg.

– Det er nok ingen tilfeldighet at jeg så konsekvent har stilt spørsmål ved representasjon, tomrom, oppsøking, inkludering og deltakelse. Jeg kommer fra Irland, og vi vokste i bunn og grunn opp med to versjoner av historien.

Da Lynch var ung student, ble Storbritannia styrt av Thatcher.

– Det var interessant å se hvordan arbeiderklassen verken ble hørt eller var representert. Spesielt ikke i media, og absolutt ikke i kultursektoren. Historien deres ble i stor grad kontrollert av andre, av de som hadde makten på den tiden.

I sine 17 år i Canada jobbet Lynch mye med urfolk, eller First Nations, som gruppen kalles der.

Under et av sine første besøk til et First Nation-reservat, ble hun utfordret på at hun ville gjøre noe for dem i stedet for med. Men dette var ikke en gjeng som hadde behov for å bli «anerkjent» eller «representert» av museet. De lokale lederne var heller opptatt av internasjonal solidaritet og menneskerettigheter på tvers av grenser.

– First Nations hadde vært vant til at deres historie ble fortalt av folk i kultursektoren og av museene, uten at de selv ble hørt. Så begynte de å utfordre dette og krevde retten til å kontrollere sin egen stemme og historie og hvordan de ble fremstilt. Dette gjorde virkelig et enormt inntrykk på meg og har fulgt meg siden.

Sterke nettverk

Hun møter ofte unge, frustrerte museumsansatte som ønsker et mer åpent museum, men som møter motstand fra toppledelsen. Lynch råder dem til å søke støtte i nettverk, både nasjonalt og internasjonalt. Innenfor egen institusjon kan man etterstrebe samarbeid på tvers av avdelinger.

– Involver folk i andre team, og se etter muligheter for eksterne samarbeid, sier Lynch.

– Hvordan kan museet skape et miljø der folk tør å si sin mening?

– Det vi trenger i museer er mer modig, verdibasert lederskap som fremmer dette, og som også støtter en åpen og kritisk diskusjon.

Det er kanskje her en av de største utfordringene ligger: Slipper de flere inn, må museene nødvendigvis også slippe opp noe av kontrollen.

– Museene er ikke så flinke til å akseptere den ubehagelige usikkerheten som ofte følger med å samarbeide med andre. Vi må bli modigere og lære oss å håndtere det uvisse. Det er allerede museer og museumsledere som gjør dette, og som blir respektert og anerkjent for sine etiske arbeidsmetoder.

Denne artikkelen stod på trykk i Museumsnytt nr. 3/22, der temaet var samarbeid. Les andre artikler fra denne utgaven, f.eks. om museenes uenighetsfellesskap Maja Museum om digital dårskap, ansatte ved MUNCH om å lage noe sammen og ansatte ved Universitetsmuseet i Bergen om når museet mangler svar.

Les alle artikler i denne eller tidligere utgaver ved å kjøpe dem her, og tegn abonnement her.