Av: Janis Ann Hofmann, Eirin Mailund Svendsen, Stine Sølberg og Kristina Woll
Som en del av masterstudiet i museologi og kulturarvstudier ved Universitetet i Oslo skrev vi i november 2017 en anmeldelse av utstillingen «1900-tallet! Gjenstander for det moderne livet» ved Drammens museum. Derfor har vi lyst til å gi en kommentar til debatten som har oppstått mellom anmelder Christer Dynna (se anmeldelse her, kommentar til svar her) og kurator og direktør Åsmund Thorkildsen (se svar på anmeldelse her) rundt 1900–tallet! fra vår synsvinkel.
Da vi besøkte Drammens museum ble vi imponert. Vi begynte med å se museets eldre utstillinger først, etter oppfordring fra en engasjert museumsvert, og oppsøkte så 1900–tallet! med store forventninger, med tanke på den høye kvaliteten museet som helhet bærer preg av.
Fra optimisme til forvirring
Vårt første møte med 1900-tallet! var derfor preget av optimisme og nysgjerrighet, og førsteinntrykket skuffet ikke. Utstillingens første rom er sparsommelig møblert og åpent, med en lang vegg påmalt tankevekkende spørsmål om 1900-tallets gjenstander og deres plass i historien. Vi blir invitert til å reflektere over store og ambisiøse spørsmål som blant annet «Hvordan ser 1900-tallet ut?» Vi liker også grepet med å invitere de besøkende til å ta med seg en liten spørreundersøkelse inn i utstillingen, hvor vi ble oppfordret til å skrive ned hvilke gjenstander vi likte, mislikte og savnet i utstillingen, og levere dette til museumsverten før vi gikk fra museet. Alt i alt satt vi igjen med et inntrykk av å bli tatt på alvor som publikum.
I likhet med Dynnas anmeldelse, var vår opplevelse videre innover i utstillingsrommene en estetisk vakker utstilling, der den kritiske vinklingen vi fikk gjennom vårt førsteinntrykk ikke ble innfridd. Mens utstillingstekstene viste til Karl Marx allerede i første tekstpanel, og hadde interessante kommentarer om 1900-tallets kunstindustri og samfunn, ble dette ikke gjenspeilet i valg av gjenstander. «Hvor er vi?», ble på denne måten stående igjen som vårt store spørsmål. Mens utstillingen i stor grad er satt opp kronologisk, var det geografisk og sosialt vanskelig å orientere seg. Hvis utstillingen skal omhandle 1900-tallets form og uttrykk gjennom spørsmål og påstander som «Hvilke konsekvenser fikk reklamen for menneskers liv?» og «1900-tallets gjenstander henger sammen med endringer i kjønnsroller» som ble introdusert i utstillingens inngangsrom, hvorfor var det da i de neste rommene kun vist frem vakre utstillingsvinduer tettpakket med ikonisk kunstindustri?
Tekst som egen dimensjon
Inntrykket vi fikk ved starten av utstillingen blir bekreftet i utstillingstekstene, men det gjenspeiles i for liten grad i gjenstandene, som jo er utstillingens hoveddel. Tekstene gir gode innspill til refleksjon blant annet med fokuset på Marx og masseproduksjon, men når vi flyttet blikket fra tekstplakettene og opp på møbelpodiene, fant vi ikke igjen det som det var skrevet om. Tekstene er gode og informative, men burde vært et dypdykk, ikke en egen dimensjon frikoblet fra tingene selv. Det vi satt igjen med etter å ha gått gjennom utstillingen var at tekstene forteller en annen historie enn den som finnes i det visuelle uttrykket.
Et utstillingsvindu på museum
I likhet med det Thorkildsen beskriver som sin intensjon, er 1900-tallets handlegater og stormagasiner vår første assosiasjon til utstillingens design. Vi er imidlertid usikre på Thorkildsens konklusjon om at økt forbruk utjevner smakshierarkier, og på om dette videre kommer tydelig frem i museets oppbygning av handlegaten. Et museum er en kunnskapsproduserende institusjon, og en kronologisk handlegate kan skape en autoritær fremstilling av fortiden, der nye, personlige møter med fortiden ikke får rom til å utfolde seg.
Når Dynna kommenterer at utstillingen blant annet viser en edikkreklame fra 1930-tallet i stedet for periodens rasistiske billedspråk, er dette et godt eksempel på viktigheten av å være åpen om valgene man tar i en utstillingsprosess. Det finnes millioner av ting laget på 1900-tallet, og vi forstår behovet for en utvalgsprosess. Vi spør oss likevel om utstillingsvinduet er det beste konseptet for å være åpen om valgene som er gjort gjennom denne prosessen.
Samtidig er utstillingsvinduet et interessant grep for å fremstille ting som varer. Thorkildsen har rett i at utstillingen på denne måten kobler sammen kunst- og kulturhistorie i det visuelle. Selv om vi synes dette er et interessant grep, er vi usikre på hvordan det her bidrar til å skape en helhet med tekst og gjenstander. Et utstillingsvindu skal hovedsakelig selge, ikke åpne opp for ny refleksjon, og istedenfor vår tidligere følelse av å bli invitert til å reflektere over store spørsmål, fikk vi inntrykk av at utstillingen prøvde å selge oss en kronologisk og u-transparent fremstilling av designhistorie.
Hvem sine perler?
For oss som vokste opp på 1990-tallet blir det fort tydelig at våre egne ting ikke eksisterer i den historien utstillingen presenterer. Det finnes nesten ikke gjenstander fra 90-tallet her. Når vi bikker år 2000 er møblene så dyre og velproduserte at våre egne IKEA-møbler ikke ligner det vi får presentert som tiårets hjem og boformer. Hvor er våre ting? Det er ikke de store ikonene som holder denne utstillingen tilbake, det å se det vakreste av møbler og design Nord-Europa har kunnet produsere på rad og rekke gjennom hundre år er en spesiell opplevelse. Som vi overhører fra en begeistret medbesøkende: «Dette er kremen!». Men for en utstilling som refererer til Marx allerede i første tekstplakett, er det de billige og masseproduserte objektene vi savner for å kunne ta opp igjen spørsmålene vi ble stilt før vi gikk inn.
Ting versus kontekst
Uenigheten mellom Dynna og Thorkildsen ser ut til å handle om estetikk versus kulturhistorie, hvor Dynna påpeker at utstillingen i for stor grad fokuserer på det kunsthistoriske, på bekostning av kulturhistoriske innfallsvinkler, mens Thorkildsen på sin side mener at en utstilling ikke kan dekonstrueres til et begrepspar. Han argumenterer for at de grepene museet har tatt nettopp gjennom bruken av platåer, tekstmateriale og designmøbler dekonstruerer de etablerte motsetningene kunst- og kulturhistorie.
Vi opplever at det er ting versus kontekst, heller enn estetikk versus kulturhistorie, som er problematisk med utstillingen. Gjenstandene og fokuset på kunstindustri reflekterer ikke de kulturhistoriske spørsmålene som stilles i tekstpanelene. I handlegaten vises det frem en designhistorie spekket med kjente arkitekter og formgivere som Walter Gropious, Le Courbusier, Alvar Aalto og Sven Ivar Dysthe. Men når vi etter å ha sett hele utstillingen går tilbake til spørsmålsveggen og spørsmålet «Hvordan ser 1900-tallet ut?» blir vi stående en stund og tenke. Har vi egentlig fått svar på dette spørsmålet?
Publikum skal utfordres
Vi har virkelig sett en fantastisk samling av kunstindustri og design, men er det disse objektene som er gjeldene for en beskrivelse av 1900-tallet? 1900-tallet! er en samling av perler fra den europeiske designhistorien som kan gi en god opplevelse, men det er, som Dynna kommenterer, ikke en nyskapende, kritisk fremstilling hvor tekstene gir de besøkende en dypere forståelse av kompleksiteten konteksten legger opp til. Vi vil belæres, men også ha mulighet for egne refleksjoner i møte med materialet.
Gjennom museologistudiet ved UiO diskuterer vi ofte museenes samfunnsrolle, hvordan museene skal innta en kritisk innstilling til sin posisjon i samfunnet, som offentlig, kunnskapsbasert institusjon. Det fremstår derfor både riktig og viktig å etterlyse en sosial og politisk kontekst, slik Dynna gjør i sin utstillingsanmeldelse. Vi mener at Drammens Museum, med sitt gode utgangspunkt, interessante spørsmål og flotte samling, kunne utfordret de besøkende mer enn de våger.
Oversikt over debatten
- Drammens Museum åpnet i oktober 2017 utstillingen «1900-tallet! Gjenstander for det moderne livet«.
- Utstillingen ble anmeldt i Museumsnytt nr 5-2017 (desember) av Christer Dynna: Med smak skal historien skrives
- Kurator og museumsdirektør Åsmund Thorkildsen svarer på kritikken i kommentaren Tingene i den moderne verden
- Christer Dynna svarer på Thorkildsens svar i kommentaren Handlegate som grep og rollen man tildeler sitt publikum
