«Kult!» utbrøt jeg idet jeg kom inn i utstillingen på Kuben i Arendal. De siste årene har jeg vært på ett og annet museum, og jeg er blitt stadig mer opptatt av førsteinntrykk: Hva gjør en utstilling med deg i øyeblikket du kommer inn døren? Det er som de første strofene av en låt eller de første minuttene av en film. Det er her du skal gripes og tas med på ferden. Og denne gangen var førsteinntrykket virkelig bra. Utstillingen handler om det økonomiske spillet i Arendal mot slutten av 1800-tallet. Og hva er det første jeg møter? Jo, et digert monopolspill som dekker hele utstillingens gulv. Jeg jublet over oppfinnsomheten. Slike grep er ypperlige for å gjøre en ellers litt abstrakt fortelling håndfast.
Krise med ringvirkninger
Historien det hele handler om, er av den sjeldne typen: En sjelsettende hendelse i lokalsamfunnet får ringvirkninger langt utenfor bygrensene – og historien er attpåtil uhyre dagsaktuell. I sjøfartsbyens glansdager jaktet en økonomisk elite på stadig nye inntekter. For å skaffe kapital til nye investeringer ble Arendal Privatbank opprettet i 1875 med den driftige entreprenøren Axel Herlofsen som primus motor. Med sin usedvanlig liberale utlånspraksis ble banken en umiddelbar suksess. Selv unge gründere uten holdbar sikkerhet fikk låne store summer, ut fra antagelsen om at den økonomiske veksten bare skulle fortsette. Så rundhåndet var Herlofsen at det ble gitt store lån til bankens ledelse og revisorer – og til Herlofsen selv. I det skjulte tok han opp stadig flere og større lån til sine investeringer i skip og bedrifter. Den voldsomme gjelden ble betalt med nye lån – fra familie, andre banker og staten; og dels ble gjelden bokstavelig talt visket ut av bankens regnskaper. Da bedrageriet ble avslørt høsten 1886, styrtet tilliten til Privatbanken i grus. Folk strømmet til for å ta ut pengene sine, lån kunne ikke tilbakebetales, og banken gikk konkurs. Med i dragsuget gikk andre banker og bedrifter; en finanskrise råket regionen og presset arbeidsfolk ut i ledighet og fattigdom. Det er ikke tilfeldig at det var i Arendal på denne tiden at Det Forenede norske Arbeiderparti ble opprettet.
Brettspill og tegneserie
Å fortelle historien om et spill med penger ved å konstruere et digert monopolspill er et herlig grep. Her vandrer vi rett inn i en metafor, oppfinnsomt utført med arendalseiendommer på spillbrettet, overdimensjonerte terninger og prøv-lykken-kort. Utstillingen er i det hele tatt lekkert utformet av designer Per Harald Bai Stabell. På veggene er pene, smale plansjer – over noen lave, kuriøse montre med det som ligner rom i et dukkehus. I de små montrene, like over gulvet, kikker vi inn miniatyrer av borgerlige stuer fra 1800-tallet. Man skjønner kanskje ikke nøyaktig hva hensikten er, men morsomt er det unektelig. Min snaut én meter høye sønn hadde elsket det. Når du kommer til klimakset i historien – tidspunktet da Axel Herlofsen blir avslørt, forsøker å rømme og pågripes på vei om bord på en amerikabåt – da fortelles historien i form av en stor tegneserie. En stemme beskriver de dramatiske timene før pågripelsen, mens Tore Knutsens ypperlige tegninger blir opplyst på veggen. En fryd for øyet. Gjennom utstillingen er det også mange andre fine elementer. Gjenstander fra krakkets dager, alt fra pengeskap til taljer fra skip, er plassert både i montre og stående fritt. Og utgangen er en korridor full av gullinnrammede portretter av menneskene som var involvert i krakket. Både her og ved monopolspillet står beskjedne trykkfølsomme skjermer som lar de spesielt interesserte fordype seg i stedene og menneskene fra datidens Arendal.
Dette er vel å merke ikke egentlig en utstilling av gjenstander ledsaget av forklarende tekster. Det er omvendt. Den består av 36 plansjer med tekst ledsaget av gjenstander, illustrasjoner og dekorasjoner. Og teksten, selve ryggraden i utstillingen, er ikke fullt så imponerende som utstillingens utseende. Den mangler et godt fortellergrep, den er uelegant strukturert – og rent innholdsmessig gir den ikke noen fungerende historisk analyse av krakket – eller av dets aktualitet.
Ikke imponerende tekster
I rettferdighetens navn må det sies at tekstene er informative. Men mangelen på en engasjerende tekst gjør seg gjeldende fra første stund. Plansjenes titler er ikke akkurat innbydende: Vi møtes av overskrifter som «Skipsverft og rederier», «Nettverk innen politikk og næringsliv» og «Utviklingen innen Arendal Sparebank». Det fremstår som en stikkordliste med forklarende undertekster. Starten av fortellingen er dessuten overlesset av leksikalsk bakgrunnsinformasjon og biografier, noe som vitner om slapt teksthåndverk. For tekstens fremdrift er det som å dra i håndbrekket.
Det blir ikke bedre av at tekstene tidvis kommer i en forvirrende rekkefølge. Slik jeg fant det naturlig å bevege meg gjennom utstillingen, leste jeg først om Axel Herlofson, så en tekst om en Herlof Rasmussen på 1700-tallet, hvem nå det var – for så i neste tekst å få vite at Herolf var far til Hans, og Hans var far til Axel. Puh! Og disse biografiene er det forventet at vi skal komme oss gjennom, uten at vi er fortalt at Axel Herlofsen tross alt er historiens hovedperson. Like etter leser jeg en plansje om at Arendals Sparebank som, «for å møte konkurransen fra Privatbanken», begynte med valutaspekulasjon og lån med dårlig sikkerhet. Men på dette tidspunktet i utstillingen har jeg ennå ikke lest et kvekk om Privatbanken, som jo er banken det hele startet med. Her forventes det at publikum skal lese mye – for så å stokke om elementene og sette historien sammen i riktig rekkefølge i sitt eget hode. Jeg lurte på om utstillingen kanskje er rettet mot et publikum som kjenner historien fra før. Men det virker usannsynlig all den tid utstillingens fulle tittel er «Krakket i Arendal 1886 – en fortiet historie».
Forsømt aktualitet
Tross undertittelen blir den påståtte fortielsen av krakket merkelig nok ikke tematisert i utstillingen. Og hvor fortiet er egentlig Arendalskrakket, som Johannes G. Torstveit skrev en stor bok om for fire år siden, og som også er med i Trond Grams bok «Fallitt» fra i fjor? Fortiet eller ikke, historien om krakket er i alle fall svært aktuell i våre dager. Den forteller om et samfunn der vekst ble finansiert med lån, og der noen få beriket seg ved å spille hasard med utallige menneskers arbeidsplasser og livsvilkår. Det slående er at problemet er kommet tilbake i vår tid – bare i svimlende større målestokk. De siste tiårene har handelen med valuta, aksjer og verdipapirer blitt mange titalls ganger større enn all annen handel til sammen. Og finansnæringen har skapt deler av veksten ved å lokke oss forbrukere til stadig rimelige og mer usikre lån. I dag er det som om vi alle er blitt sugd inn i Herlofsens spill med lån og kreditter.
Denne aktualiteten opplever jeg som forsømt av museet. På tampen av utstillingen spilles det riktignok av en video, hvor økonomiprofessor Erik S. Reinert forteller om finanskriser nå og da. Det lille foredraget har mye bra for seg; her aner vi at historien om krakket også er et varsko for vår egen tid, at vårt økonomiske og finansielle system kanskje i seg selv er befengt med kriser. Problemet er bare at utstillingen som sådan ikke bygger opp under dette poenget. Snarere tvert imot. En av de siste plansjene stiller det store spørsmålet: «Hvorfor krakk i Arendal?». Her får vi servert to mulige forklaringer: En er den synkende lønnsomheten ved seilskip ved overgangen til damp, en forklaring som avfeies i samme avsnitt: Overgangen til damp kom visstnok etter krakket. Da gjenstår den siste forklaringen: En «jovial, ung mann» trikset og lånte altfor mye, og de som skulle kontrollere ham, sviktet.
Med tanke på den kunnskapen og litteraturen vi i dag har om Arendalskrakket, er dette en temmelig tynn analyse. Den ser bort fra de dypereliggende årsakene til at det kunne skje. Det er åpenbart at juks og fanteri fikk Arendal Privatbank, den første dominobrikken, til å falle; men hvorfor klappet så mange andre bedrifter sammen? Hvorfor spredte krisen seg til hele landsdelen? Kan det hende at feilen ikke bare lå hos én mann? Hva med den lånefinansierte veksten og manglende kapital i bankene? Og hva med fremveksten av finansmarkedet som sådan, et system som gjorde det mulig for enkelte å spekulere og tjene store penger – med viktige samfunnsverdier som innsats? Dette er et spill som i enda større grad preger dagens Norge og verden enn 1800-tallets. Men denne slående forbindelsen skusles bort når publikum får den kriminelle Herlofsen som eneste nøkkel til å forstå krakket. Som sagt er det tilløp til slike innsikter i videoen på slutten, men de er ikke integrert i utstillingens idé.
Det flotte førsteinntrykket kan gjøre lite med disse svakhetene. «Krakket» er en utstilling som tidvis er artig og underholdende, og som gir deg mye informasjon. Men særlig klokere blir du ikke.
Flotte visuelle elementer, ikke minst takket være tegner Tore Knutsen.
Mangler en overbevisende historisk fremstilling.
Utstillingen er sentrert rundt en lite velformet tekst.
OM UTSTILLINGEN
NAVN «Krakket i Arendal 1886 – en fortiet historie»
STED Kuben, Arendal
TID 19. november 2016 til 25. juni 2017
PROSJEKTLEDER Karl Ragnar Gjertsen
IDÉ, INNHOLD, TEKST Hilde L. Austarheim
PRODUSENT Kjell Olaf Guldbrandsen
UTSTILLINGSDESIGN Per Harald Bai Stabell
ANMELDT AV
Haakon Bekeng-Flemmen er stipendiat i idéhistorie. Han er tidligere kulturredaktør og journalist.
