Mye av livet mitt er blitt tilbrakt som objekt, kasus eller pasient i helsevesenets irrganger. Livet startet heller intenst, jeg ble dratt ut med makt og brukket arm, fordi både mor og jeg holdt på å dø. Den digre klumpen som ble dratt ut med makt viste seg senere å ha en rekke misdannelser, medfødte skader av ulik art.
Derfor ble det ulike behandlinger, operasjoner, oppfølginger, utredninger, medisineringer og tilrettelegginger de neste tretti årene eller så. Personlig rekord på sjukehus er 25 besøk i året, i tillegg til legebesøk, fysioterapi og alternative behandlere i tillegg. Det er ikke mye av meg som ikke er blitt endevendt av et menneske i hvite klær.
Opplevelser av smerte, kamp eller maktovergrep gir helt spesielle innsikter. I mitt tilfelle vil min bakgrunn som pasient kunne gi meg en annen og ekstra forståelse når jeg leser om helsevesenshistorie, behandlingshistorie eller diagnosehistorie. Når jeg ser et apparat på et medisinsk museum, vil nok jeg møte denne gjenstanden med en annerledes følsomhet enn besøkende med færre sykehuserfaringer gjør. Visse fordeler gir denne nærheten, men det gir også utfordringer.
Da jeg var midt i tjueåra hadde jeg slitt noe voldsomt med helsa og var i et langvarig attføringsopplegg, som ledet meg til studier i kulturhistorie. For å avdekke min restarbeidsevne søkte jeg arbeidspraksis og jeg fikk blant annet være med å jobbe noen uker da man prosjekterte utstillingen «God bedring» på Nasjonalt Medisinsk Museum på Norsk Teknisk Museum. Min vei inn der var noen få enkeltemner fra UiO og en helsemessig CV som liknet en middelaldersk framstilling av Helvetets piner. I ettertid tror jeg at engasjementet jeg brakte inn, gjennom nærhet til temaet, mine personlige anekdoter og mitt raseri over overgrep i helsevesenets historie betydde noe for de andre som jobbet der.
Mest sannsynlig vil ikke jeg være den beste til å alene avgjøre utvalget i en utstilling om helsevesenet, fordi mine følelsesmessige bindinger til materialet kan forblinde meg. Å stille seg objektivt i en sak er alltid noe mer utfordrende om man selv har et sterkt subjektivt engasjement.
Samtidig tror jeg at min emosjonelt ladde nærhet til materialet vil kunne styrke utstillinga, om det kombineres med et mer analytisk blikk utenfra.
Fremdeles kan man se et røntgenbilde av bamsen min på veggen der, tatt da jeg var fire år. Man kan lese minneboka fra da jeg lå på Rikshospitalet som barn. Men, det hele er satt i en museal kontekst som gir dem flere former for mening.
Skeivt og streit
Jeg var så heldig å få kuratere den skeive utstillingen som sparket i gang Skeivt kulturår 2022, «Stoltheit og fordom» på Nasjonalbiblioteket. I arbeidet prøvde jeg å få fram en slik kombinasjon av nært engasjement og analytisk avstand. Vi etablerte et skeivt redaksjonsråd, mens utstillinga ble utviklet i samarbeid med streite medarbeidere på museet. Vi gikk i dialog med organisasjoner og enkeltpersoner fra LHBTQI-miljøer, samtidig som vi hentet verdifulle innspill fra Nasjonalbibliotekets kulturhistoriske fagkompetanse.
Målet med utstillingen var å velge ut objekter og fortellinger som trigget både det nære, skeive engasjementet og som samtidig fungerte godt om man ikke hadde et personlig engasjement. De som hadde kjent kampen, skammen, stoltheten og seirene på kroppen skulle oppleve følelsesmessig gjenkjennelse. Samtidig skulle utstillingen kunne besøkes som en hvilken som helst streit kulturhistorisk utstilling.
Å klare å balansere vekselvirkningen mellom det nære og fjerne i framstillingen av sterkt følelsesladd materiale er ikke alltid enkelt. Når enkelte erfaringer primært sitter i kroppen må de oversettes fra indre følelser til artikulerte ytringer, fra kroppsspråk til skriftspråk. Nært engasjementet må overleveres, mens utvalget av gjenstander må forklares. De personlige erfaringene må formidles så de blir universelt forståelige.
Om vi lyktes med «Stoltheit og fordom» får være opp til andre å bedømme, men prosessen var lærerik.
Jeg måtte hele veien se materialet vi brukte med to blikk; et skeivt og levd et, og et streitere analytisk.
Epilog: På tur på museum
Denne teksten er forresten skrevet i en slags posttannlegebesøkeufori. For noen dager siden var jeg hos tannlegen, et besøk jeg hadde utsatt i nesten tre år. Etter måneder med bekymring og skrekkscenarioer, jeg hadde sett for meg rotfylling og kjevekirurgi, så viste det seg at det var ingen hull. Det er jo som regel ikke det, jeg er veldig nøye med å ta vare på tennene mine, for å prøve å unngå ubehagelig tannbehandling.
Traumer fra barndommens sykehusbesøk sitter fremdeles i. Intellektuelt sett stoler jeg på at de hvitkledde gjør sitt beste. Samtidig slår alt av helsebehandling på en bryter i meg som sier stor fare.
Så blodtrykket var høyt, selvtilliten lav, føtter og hender kalde og ryggen svett der jeg satt. På venteværelset. Fra da av blir det kroppslige ubehaget erfaringsmessig bare verre når behandlingen starter, så jeg ba om en beroligende, noe man kan få i en slik setting bare man er traumatisert nok. Mine sjukehuserfaringer gir meg da en morsom pille om ikke annet.
Om det var Valium eller Sobril jeg fikk vet jeg ikke. Men den lille pilla overførte meg til en slags mer flytende form, der jeg skled rundt i en verden som var passe sløret og rolig. Da det ikke ble funnet hull i tennene og tannlegen var slik en usedvanlig kjekk ung mann med fin rumpe og det jo kostet bare det dobbelte av det jeg trodde og verden smilte med en prikkfri tanngard bestemte jeg meg for å feire. Med museumsbesøk. Det morsomste jeg vet.
Jeg deiset inn Nasjonalmuseets svingdør, fikk snøvlet til meg en gratis billett og brukte de neste to timene rundt i samlingene. For et museum! For noen utstillinger!
Jeg skjenet rundt lik en robotgressklipper i ulent terreng. Siklende glad. Alt var vakkert, helt ned til søppelkasser, heiser og toalettrullene.
Jeg ble akutt forelsket og bestemte meg straks for å tilbringe masse tid på Nasjonalmuseet framover.
I retrospekt slår det meg at det kan ha vært den lille pilla som var med på å påvirke opplevelsen av museet. Jeg er sannelig ikke sikker. Det er bare en måte å finne ut av det på. Noen som har en Valium å avse? Nei, vent! Det jeg mener er, noen som vil være med på Nasjonalmuseet en tur?
Denne artikkelen stod på trykk i Museumsnytt nr 3/22. Les andre kommentarer av Bjørn Hatterud og andre kronikk- og debattartikler her.
Tegn abonnement her.