ANMELDT – gjennom KAM-prosjektet:
«Karolinerna – krig och konflikt» Jamtli, Östersund
På den tre timer lange togturen fra Trondheim til Østersund gjennom vinterkledde landskap passeres flere åsteder for karolinernes marsj motsatt vei – mot Trondheim i 1718. Litt sør for toglinjene ligger viddene i Tydal hvor tre tusen svenske soldater møtte døden ved juletider det året. På en senvinterdag hvor utsikten fra togvinduet fremstår like idyllisk som en glossy reklamefilm, og søvnige Østersund preges av fredelig kappestrid gjennom VM i skiskyting, virker det utenkelig at våre to land har opplevd den menneskelige katastrofen som karolinerfelttoget var. Men så fant tragedien sted for akkurat tre hundre år siden. På reisen mellom landene er vi tidsmessig og kulturelt milevidt unna krig og imperialisme. Det eneste du som nordmann trenger å frykte er fortolling. I dette paradokset ligger utfordringen til en utstilling som dette: hvordan aktualisere en eldgammel konflikt med et broderfolk vi passfritt kan besøke?
Samtidens store katastrofe i Midt-Norden
General Armfeldts angrep og tilbaketog fra Trøndelag er tema for Jamtlis utstilling “Karolinerna – krig och konflikt”. I tillegg til EU-støtte er den finansiert av de tidligere trøndelagsfylkene og motsatsene på svensk side, Jämtland og Härjedalen. Så er også fortellingen en markant del av regionens kollektive bevissthet. Historier om slag, sykdom, sult og kulde lever videre som store spel og lokalhistoriske minnesmerker. Forklaringen er enkel: ingen konflikt i regionen har fremkalt større lidelser med unntak av siste verdenskrig. Totalt mistet mer enn 7 000 livet. 4 000 av dem var nordmenn, primært sivile rundt Trondheim. I en tid hvor Norge utgjorde drøyt en halv million og kun noen titalls tusen i byene, må falne trøndere ha preget regionen og Trondheim i lang tid etter katastrofen. Jämtland ble også hardt rammet, så mye som 40 prosent av den mannlige befolkningen i regionen ble drept i denne krigen.
Dramaet blir ikke mindre om man ser den i et maktpolitisk perspektiv. Den store nordiske krig hadde rast i 18 år og det svenske imperiet mistet sine koloniale besittelser rundt Østersjøen. Karl 12. kastet blikket på Trøndelag i et desperat forsøk på revansj, men møtte underveis en kule i Halden. Armfeldts armé gikk til grunne i en snøstorm, slik Napoleon og Hitler skulle oppleve naturens vrede i kommende århundrer lengre øst. Denne fortellingen har med andre ord «alt»: intriger og maktkamp på et overordnet plan og menneskelige omkostninger når du ser den fra bakken. Felttoget kan aktualisere problemstillinger som krig, terror og imperiebygging ved å se den i sammenheng med konflikter og politiske problemstillinger i vår egen tid.
En militær utstilling
Jamtli skulle ellers ha gode forutsetninger for å få til en god utstilling om temaet. Sjefsarkeolog Anders Hansson, som også er stemme til den interaktive filmdelen av utstillingen, har skrevet en lesverdig bok om Armfeldts felttog og besitter stor innsikt om de militære enkeltskjebnene. Dessverre virker utstillerne mindre opptatt av andre skjebner enn nettopp de millitære.
Anslaget er mettet med tettskrevne tekstplakater– kun på svensk. Den som tar seg tid til å lese i halvmørket får myst seg frem til det historiske bakteppe for angrepet, akkompagnert av militære trommevirvler og fløyter i evig loop. En rekke blitzflate, dybdeløse fotografier av soldater i fullstørrelse med plettfrie blågule uniformer ved inngangen til utstillingens første hovedrom, viser med all tydelighet det militære fokuset.
Hvor er Trøndelag?
Utstillingen tar oss gjennom to hovedrom, og begynner og avslutter med den militære tragedien. Fra det teksttunge anslaget er første rom en ordknapp og visuell fremstilling av Tydalsfjellene, der karolinerne møtte sin «russiske vinter», med sparsommelige rester av funn fra tilbaketoget i mørke montre. På vei inn i utstillingen står soldateden på veggen. Og over oss strømmer salmesang gjennom høyttalerne: Det er slik man romantiserer soldatskjebner på film – salvende musikk for døende helter som aldri bryter sin ed. Både her og i den tilstøtende utstillingsdelen er det de svenske soldatenes tragedie som er i fokus. Det er dem vi får høre om og føler med. Men som vår egen karoliner-forfatter Geir Pollen har påpekt i boken «Armfeldts Armé», var katastrofen størst på sivil norsk side. Over 4.000 trøndere gikk i vei, de fleste av dem under beleiringen av Trondheim.
Hvor blir den norske tragedien av i en utstilling som handler om et angrep på Norge? Fraværet av svensk imperial terror og fokuset på svensk militær lidelse er påfallende. Men heller ikke de militære lidelsene gjør tilstrekkelig inntrykk, ettersom krigsskildringene fremstår som romantiserende. Det visuelle fokuset ligger på våpen og uniformer, ikke menneskelige omkostninger. I utstillingens andre del møter vi riktignok fem historiske enkeltskjebner – alle på svensk side – representert gjennom fortellinger satt til fem små rom. Disse fortellingene er oppramsende biografier, hvor bare deler av historien handler om felttoget. Vi får høre mer om personene før og etter, enn under selve krigen. Paradoksalt nok er det ingen av de fem som dør i selv felttoget. Den kronologiske oppramsningen av personenes liv fremstår som anekdotiske villfarelser, som ytterligere fjerner oss fra selve felttoget og utstillingens hovedtema.
Krigen er bare et minste felles multiplum. I ett enkelt tilfelle inngir fortellingen til kontemplasjon om krigens brutale senvirkning på jemtenes side – den totale mangelen på menn i årene etterpå. Her fortelles det om en kvinne som etter krigen ble halshogd fordi hun søkte sammen med sin stesønn, i tiden etter at mannen hadde falt som soldat. Som i anslaget er tekstplakatene tettskrevne og lange, og med unntak av sistnevnte overraskende lite poengtert.
Romantiserende kostymeball
I tillegg til den fortellermessige uklarheten, spriker det i typografi, fargebruk og bildestil. Det er heller ingen god balanse mellom det visuelle og det tekstlige. Vi vandrer fra tettpakkede tekstplakater til veggstore fotografier, hvor det ikke alltid er klart hva de visuelt ønsker å formidle. I de fem små rommene kolliderer det tekstlige og visuelle. Jamtli faller for fristelsen til å dramatisere karolinerne gjennom fotografiske rekonstruksjoner av det som åpenbart er militærhistoriske entusiaster, tilårskomne menn med stålinnfattede briller og velfødde mager i plettfrie uniformer. De har også søkt å dramatisere hvordan hver av de fem portretterte så ut, alle som en pene i tøyet lenge før vaskemaskinens tid. Ikke bare er dette lite tidsriktig fremstilling, men jeg lurer på hvorfor Jamtli insisterer på å redusere den visuelle fremstillingen av krigen til et romantiserende kostymeball.
De få forsøkene på å bre ut konflikten til å omfatte ødeleggelsene i Norge, eller aktualisere hva krigen kan si oss i dag, virker tilfeldige og unnskyldende – noe utstillerne må ha med for syns skyld. Et interaktivt kart med «filmer» av dramatiserte tegninger, drar utstillingen i nok en visuell retning, men inneholder i det minste noen ord om den sivile katastrofen. Likevel – der Geir Pollen i sin bok inngående forteller om svensk plyndring for å brødfø ti tusen soldater, nevnes dette i forbifarten som arbeidsulykker mer enn systematisk plyndring. Mot slutten av utstillingen gjøres det forsøk på å pense oss inn på en aktualisering av temaet krig, men denne delen virker overflatisk og mest av alt implementert for å tilpasses skolebesøk. Noe må jo diskuteres i klasserommet etterpå. Systemet er ikke selvforklarende, og lite meningsbærende uten omvisere. Et stykke bortenfor kan unger leke krigskarneval med uniformsdeler til utlån.
Om ambisjonen var å fortelle om enkeltskjebner i felttoget, mislykkes Jamtli. Kanskje mest fordi museet ikke har vært mer selektiv i sitt utvalg av innhold. Utstillerne favner vidt, og da blir en hovedfortelling vanskelig å få øye på. Det mest kritiske er at «Karoliner – krig och konflikt» mislykkes i å aktualisere temaet krig. Montre med uniformer og våpen og fortellinger fra de overlevende blir snarere romantiserende når de ikke problematiseres mer enn utstillerne her har gjort. At svenskene utgjorde et militært aggressivt imperium på 16-1700-tallet er knapt nok nevnt.
Levende tematikk
Karolinerne og Karl 12. er mer enn antikvare rekvisitter. De er levende politiske symboler. I EU-striden ble det humoristiske slagordet «Det var vi som skjøt Karl 12» trykket som t-skjorter på den norske Nei-siden.I Sverige samles nynazister hvert år i Lund for å markere krigerkongen, det siste store symbolet på svensk imperialisme. Den levende nasjonale symbolikken har fart utstillerne hus forbi. De problematiserer knapt nok invasjonen av Norge og dens omkostninger for andre enn svenske soldater. Det er neppe Jamtlis motiv, men med utstillingen fremstår karolinerne mer enn noen gang som noe nostalgisk og romantisk. Og slik romantisering kan bli farlig i feil hender, ikke minst i en tid hvor nasjonalismen er en sterk politisk drivkraft.
Jeg tar togturen hjem, passerer Duved der invasjonen startet. Det har gått tre hundre år, og jeg reiser tilbake til der slagene stod. Forlater et tidligere krigerimperium hvor hver tredje mann på 1700-tallet døde som soldat, og ankommer til slutt byen hvor Bakklandet ble brent under beleiring og tusener døde. Av matmangel, forgiftet drikkevann, sykdom og kulde. Men det er ikke den historien Jamtli har maktet å fortelle.
Fakta//
Karolinerna – krig och konflikt
Jamtli, Östersund, Sverige
17. desember 2018 – 10. mars 2019
KAM-PROSJEKTET
Anmeldelsen er den tolvte i en rekke museumsutstillingskritikker som vil bli publisert på museumsnytt.no som en del av KAM-prosjektet: Kritikk av museumsutstillinger. Prosjektet har fått støtte av Kulturrådet og Fritt Ord. Les mer om prosjektet her: Flere utstillingsanmeldelser gjennom KAM
Om anmelderen
Per A. D. Jynge har anmeldt flere utstillinger for Museumsnytt og har journalistisk erfaring fra nærradio, tv, avis og videoproduksjon. Han har jobbet både foran og bak kamera og har lang erfaring i produksjon av film og video. Jynge har også 10 års ledererfaring fra reklame- og mediebransjen, har drevet eget reklamebyrå og filmselskap og er prisbelønt tekstforfatter. Han jobber i dag som seniorrådgiver i Skatteetaten, med det interaktive undervisningsopplegget og spillet Spleiselaget, om skatt og arbeidsliv for ungdom
