Hold deg oppdatert - meld deg på vårt nyhetsbrev

Når museene tier

I Spania har Franco-tiden lenge vært et minnepolitisk minefelt som også museene har holdt seg unna. Men nå slår tausheten sprekker.

I øverste utstillingsetasje på det lokalhistoriske bymuseet i Madrid handler det om årene 1814 –1919. Overskriften er «Drømmen om en ny by», og en omnibus fra denne epoken er det siste vi ser utstilt. Så runder vi et hjørne og kan lese følgende på et skilt på veggen: «Fin de la visita. Salida. End of tour. Exit». En pil peker skrått ned trappa vi kom opp fra.

Historien fra livet i hovedstaden de siste hundre årene er nærmest fraværende. Ingen plakater forteller hva som skjedde i byen under kuppforsøket i 1936, borgerkrigen som varte frem til 1. april 1939, og det påfølgende diktaturet som ikke tok slutt før nesten 40 år senere.

I første etasje står det riktignok en kopi av statuen El Madriles, som forestiller soldaten Ramón Vía. Vi kan lese at han kjempet på republikanernes side mot Francos nasjonalister under borgerkrigen, og at han døde i en trefning med La Guardia Civil i 1946.

Ellers er det ingenting om beleiringen av Madrid, drapene på opposisjonelle, massegravene i byen.

Når vi spør hvor vi kan lære om diktaturet, så er svaret «det har vi ikke noe om».

– Dette er et delikat tema, sier en museumsansatt, som ikke ønsker navnet sitt på trykk.

Bymuseet i Madrid fremstår som et klassisk eksempel på hvordan museumssektoren i Spania har håndtert landets nære, voldelige fortid: Ved å unngå den.

SLUTTER I 1935: På det historiske bymuseet i Madrid er det stilt ut kart som viser hvordan byen har utviklet seg siden 1500-tallet. Det siste kartet er fra 1935. Foto: Lene Christensen

Museum under press

Journalist Lene Christensen har fått støtte fra Fritt Ord til å se nærmere på utfordringene og dilemmaene europeiske museer står i. Reportasjene publiseres i Museum. Dette er tredje artikkel i serien. Les første del, Frykter for demokratiet og andre del, Klimaskvisen.


Et tabu-tema

For i Spania skaper arven etter Franco fremdeles splid, nær 50 år etter diktatorens død. Ord som «komplekst» og «vanskelig» er gjengangere blant spanske museumsfolk vi har snakket med, når de beskriver forholdet til en fortid mange ikke liker å snakke om.

– Alt relatert til Franco og Franco-regimet, har dessverre vært tabu helt frem til nyere tid, sier historiker og antropolog Andrea Moreno-Martin, som har spesialisert seg på kulturarv og offentlig minne.

– Hvordan synes du museene i Spania forholder seg til diktaturet?

– Jeg tror svaret er ganske klart. De gjør det hovedsakelig ikke. Dessverre.

Moreno-Martin og kollegene hennes er blant dem som forsøker å endre på dette. Hun er en av kuratorene og initiativtakerne bak den midlertidige utstillingen «Archaeology of Memory. The Mass graves of Paterna» ved det førhistoriske og arkeologiske museet i Valencia.

I byen Paterna ble mer enn 2200 mennesker drept i regi av staten mellom 1939 og 1956.

– Mange i Valencia kjenner ikke til denne mørke historien. Flere som kommer hit, blir veldig overrasket og spør oss: «Hvordan i alle dager har vi kunnet leve i nærheten uten å vite om dette?»

Frem til april 2024 kan besøkende lære om arbeidet med å identifisere levninger i massegravene på den lokale kirkegården og hva gjenstandene de finner, forteller om ofrene. Moreno-Martin og kollegene håper utstillingen kan leve videre, fordi de mener denne kunnskapen er «veldig nødvendig».

– Mange vet at vi har hatt et kupp, en krig, og at det var diktatur i rundt fire tiår. Men så har vi hatt over 40 år med demokrati hvor denne traumatiske og kompliserte fortiden ikke har blitt skikkelig forklart til unge mennesker som oss, sier Moreno-Martin.

HVA JORDEN SKJULER: På kirkegården i Paterna har man funnet mer enn 150 massegraver. De inneholder ofre fra diktaturet i perioden 1939-56, da minst 2237 mennesker ble drept. Utstillingen “The archaeology of memory: the mass graves of Paterna” ved det arkeologiske museet i Valencia viser fram hva man har funnet i gravene. Foto: Gala Font de Mora

Glemselspakten

For hvordan lapper man sammen et land og leger traumer blant et splittet folk? Etter Francisco Francos død 20. november 1975 startet perioden som er kjent som La Transición – overgangen. Spania skulle endres fra diktatur til demokrati.

Strategien som ble valgt, kan oppsummeres slik: Glem alt, og gå videre.

Den såkalte «glemselspakten» ble felt ned i lovverket i 1977, med en lov om amnesti som sørget for at alle politiske fanger ble løslatt, og at folk i eksil kunne komme hjem. Men amnestiloven ga også total straff-frihet for alle politisk motiverte forbrytelser begått under diktaturet – og denne loven gjelder fremdeles. Mange av de samme maktstrukturene fortsatte. Politikerne beholdt posisjoner, dommere fortsatte i jobbene, selv kongen var utnevnt av diktatoren.

Samtidig levde folk med savn etter familiemedlemmer som var blitt drept, eller de hadde selv vært fengslet og torturert. Nå kunne de risikere å møte sine gamle fangevoktere eller foreldrenes mordere på gata, som om ingenting hadde skjedd. Andre sørget over «el Caudillo», den sterke lederen som hadde «reddet» dem fra de røde kommunistene.

Alle skulle leve videre, side om side. Med to helt ulike syn på virkeligheten. Her ligger grobunnen for at historien er så betent: Det ble aldri tatt et skikkelig oppgjør med fascismen og diktaturet.

Ei heller på museene.

Mangler en modig minnepolitikk

Jordi Guixé er professor i historie og leder av det globale nettverket European Observatory on Memories (EUROM). Han har forsket på europeisk minnepolitkkk fra et museumsperspektiv. Foto: Lene Christensen

– Dette temaet er veldig vanskelig å håndtere. I Spania i dag har vi ikke en slags felles, nasjonal enighet om fortiden, sier professor Jordi Guixé.

Han leder det globale nettverket European Observatory on Memories (EUROM) og har blant annet forsket på europeisk minnepolitkkk, inkludert fra et museumsperspektiv.

¬Hvorfor har museene vært så trege?

– Fordi ingen ønsker å lage det offentlige narrativet om fortiden.

Det finnes ennå ikke noe nasjonalt, historisk museum som forteller om terroren og livet under Franco-regimet. Det er få offentlige minneplasser for ofrene, og rundt omkring i landet står det fremdeles igjen monumenter og minnesmerker etter Franco og hans allierte. Akkurat det skal vi fortelle mer om senere.

Guixé viser til Tyskland som den rake motsetning, hvor det fra statlig hold ikke hersker noen tvil om synet på Hitler og andre verdenskrig.

– Der er det stort sett enighet om at «vi var forbryterne, og derfor måtte vi opprette disse minnestedene, for å kunne si unnskyld for alltid».

Ifølge Guixé mangler Spania en bred og modig minnepolitikk.

– Med modig mener jeg evnen til å sette en rød strek mellom demokrati og diktatur. Og denne røde streken må være veldig tydelig. Først da kan vi kanskje vokse som demokratisk samfunn.

Loven om demokratisk minne

Det er neimen ikke lett å orientere seg i Spanias historiske landskap – Jordi Guixé beskriver det som en labyrint. Han mener landet befinner seg i en surrealistisk situasjon hvor historiefortellingen avhenger av hvem som har makten, og hvor i landet du er.

– Det er veldig politisk, altfor politisk.

Overordnet kan man si at høyresiden, med røtter til Franco-politikere, vil la fortiden ligge, mens venstresiden vil belyse urettene som har blitt begått.

I 2007 fikk det spanske sosialistiske arbeiderpartiet, PSOE, gjennom loven om historisk minne, som anerkjente rettighetene til folk som var ofre for vold og forfølgelse. Det konservative opposisjonspartiet Partido Popular stemte imot, noe de også gjorde i 2022. Da ble loven forsterket, og dette kalles Den demokratiske minneloven.

Ifølge loven er det myndighetenes ansvar å grave opp og identifisere levningene etter tvunget forsvunne sivile som fremdeles ligger i umerkede graver. Det antas å være så mange som 140 000. Dessuten ble 30. oktober etablert som en nasjonal minnedag for ofrene under Franco-tiden. I år brukte regjeringen dagen til å komme med erklæringer om oppreisning til en rekke personer som hadde blitt urettmessig fengslet og/eller drept.

Jordi Guixé mener utfordringen er at loven må backes opp med penger og faglige ressurser, slik at det ikke bare blir fine ord på et papir.

Museene kommer etter

Her er det på tide å understreke at tausheten om fortiden langt fra er noen svart-hvitt-fortelling. En ting er at institusjoner som formidler historien til allmennheten, slik som museer og skoler, har vegret seg for å stikke hånden nedi vepsebolet.

Men det mangler ikke på forskning, litteratur, filmer og journalistikk om kuppet, borgerkrigen og diktaturet.

– På en måte er det feil å si at vi ikke forholder oss til fortiden. For vi snakker om den, og den er med oss hele tiden, sier Guixé.

Guixé beskriver de siste tjue årene som «hukommelsens tiår», som startet rundt år 2000 med den sterke grasrotbevegelsen Foreningen for gjenvinning av historisk minne. Kampsak: rettferdighet for Franco-ofrene og åpning av massegraver.

Også berøringsangsten blant museene er i ferd med å endre seg.

Rundt om i Spania er det flere lokale prosjekter som tar for seg den dystre historien, slik som ved det nevnte Museo de Prehistoria de Valencia. I Barcelona åpnet nylig La Model, et tidligere fengsel hvor tusenvis av politiske fanger ble sperret inne og torturert.

– Dette er et av de få minnestedene du kan besøke i Spania, sier Guixé, som også leder La Model-prosjektet.

I Bilbao, i den autonome regionen Baskerland, er arbeidet i gang med å etablere et museum dedikert til ofre for terrorisme.

– Det blir det første minnesenteret i Spania som tar for seg traumehistorien fra det 20. århundre, sier Aintzane Ezenarro, som er direktør for Institutt for minne, sameksistens og menneskerettigheter.

Aintzane Ezenarro er direktør for det baskiske Institutt for minne, sameksistens og menneskerettigheter. Foto: Lene Christensen

Instituttet ligger under det baskiske departementet for likestilling, rettferdighet og sosial politikk og er ansvarlig for det nye museet.

Museet vil dreie seg om hendelsene i Baskerland, og også handle om konsekvensene av terrorangrepene til den voldelige separatistgruppen ETA (Euskadi Ta Askatasuna).

Ezenarro forteller at i Baskerland er historien omkring ETA mer kontroversiell enn Franco-tiden.

– Deler av Baskerland støtter ETA, og de liker ikke det arbeidet vi har begynt på.

Usikker politisk situasjon

Jordi Guixé mener fremtiden til Franco-relaterte prosjekter på museer, minnesteder, utdanningsinstitusjoner og så videre vil avhenge av den neste regjeringen i Spania.

– I konservative perioder var budsjettet fra regjeringen til disse prosjektene lik null, selv om vi hadde en minnelov.

Museum møter Guixé og Aintzane Ezenarro noen varme oktoberdager i Madrid, på en internasjonal konferanse med det flotte navnet «Culture politics for the promotion of democratic memory in Europe». Her er toppfolk fra EU og i hovedsak europeiske museer samlet i regi av spanske myndigheter. Det hele er organisert av departementet for presidentskapet, forholdet til domstolene og demokratisk hukommelse.

Etter det Museum erfarer, var det ingen enkel sak å få gjennomført konferansen. For eksempel var det vanskelig å planlegge noe før valget i juli. Hvis de sosialistiske partiene ikke fikk fortsette, fryktet man at konferansen ville bli avlyst.

I skrivende stund er det ennå ikke avgjort hvem som skal styre landet videre, men mest sannsynlig vil statsminister Pedro Sánchez fra PSOE fortsette i spissen for en venstreorientert koalisjonsregjering. Hvis forhandlingene ikke lykkes, blir det nyvalg i januar.

Før valget virket det som det Franco-vennlige partiet Vox skulle vippe maktbalansen, men de fikk færre stemmer enn mange fryktet. Vox er det første høyreekstreme partiet siden diktaturet som snuser på makta i landet.

– Vox sier selvsagt at Franco ikke var en diktator. Det er et skikkelig kaos, sukker Jordi Guixé.

VEKKER FØLELSER: Statssekretær for demokratisk minne, Fernando Martínez Lopez, og menneskerettighetsekspert Pablo de Greiff gir hverandre en klem under en internasjonal konferanse om minnepolitikk i Madrid. Foto: Lene Christensen

Ofrene glemmer ikke

Med dette bakteppet er det ikke rart at statssekretæren for demokratisk minne, Fernando Martínez Lopez, beskriver minnekonferansen som en milepæl når han står på talerstolen.

Pablo de Greiff har jobbet med menneskerettigheter i mange år og hatt avgjørende betydning for spansk minnepolitikk. Han er for tiden forsker ved Senter for menneskerettigheter og global rettferdighet ved Juridisk Fakultet ved New York University. Foto: Lene Christensen

Lopez virker rørt når han introduserer menneskerettighetsnestoren Pablo de Greiff, en mann som har hatt avgjørende betydning for spansk minnepolitikk.

I 2014 var de Greiff på feltreise i Spania som FNs første uavhengige spesialrapportør for å fremme sannhet, rettferdighet, oppreisning og garantier for ikke-gjentakelse. Rapporten hans konkluderte med at statens glemselspolitikk ikke fungerte, og han var overrasket over hvor lite som var gjort for å sørge for rettferdighet for ofrene.

Lopez forteller at fjorårets lov om demokratisk minne bygger på de Greiffs rapport, og bruker anledningen til å takke ham. De gir hverandre en god klem, før Pablo de Greiff entrer podiet. Der sier han at minnepolitikk av og til diskuteres som om det enten gjelder å huske eller å glemme.

– Men ofrene har ikke dette valget, sier de Greiff.

Massegrav og monument

Fausto Canales har aldri sluttet å lure på hvem og hvordan faren hans var. Selv var han bare to år gammel da fascistene banket på døren en fatal augustnatt i 1936.

Da han våknet, var faren Valerico Canales Jorge borte. Det er sårt å tenke på at han var for liten til å kunne huske farens kjærtegn og kyss.

– Moren min gråt hver gang jeg spurte henne hvordan faren min var, og hva som hadde skjedd som gjorde at de tok ham bort, for aldri å komme tilbake.

– Slik var ødemarken som hele livet hennes var satt i, forteller Canales.

Vi snakker med ham under et 150 meter høyt steinkors som ruver i åssiden i dalen Cuelgamuros utenfor Madrid. Mange mener det er det største symbolet på Francos stormannsgalskap og undertrykkelse. For andre virker det som korset, og basilikaen som er hugget inn i fjellet under, fremdeles er et nostalgisk minnested.

Det tok nesten 20 år å bygge det enorme monumentet, og Franco brukte politiske fanger som slavearbeidere. Ennå vet man ikke hvor mange som mistet livet underveis.

Franco kalte stedet Valle de los Caidos, de falnes dal. Det skulle stå der som et evighetens minne over soldatene hans og sivile som ble drept under borgerkrigen – og for å hedre diktatoren selv.

Mer enn 33 800 mennesker er trolig gravlagt her, og rundt 22 000 av dem er frankistiske soldater som man vet hvem er. Resten er ennå ikke identifisert. Det antas at mange er republikanere, både soldater og sivile.

– En fundamental handling

En av dem var faren til Fausto Canales. Først lå kroppen i en massegrav, men på et tidspunkt ble den flyttet til Cuelgamuros.

Siden han ble pensjonist for over 20 år siden, har Canales viet livet til kampen for at han og andre pårørende skal få tilbake levningene av sine kjære.

Håpet vokste i juni i år. Da satte myndighetene opp et laboratorium ved gravkryptene og startet arbeidet med å identifisere slektningene til rundt 150 familier.

I juli kom telefonen fra statsråd Félix Bolaños. De hadde funnet faren hans.

Canales holder armene foran seg og viser hvordan han bar den vesle kisten med farens levninger. Den første klemmen på 87 år.

– Den institusjonelle handlingen 20. august med å overlevere levninger var en veldig viktig, grunnleggende hendelse. Det var en handling for å lege sår som fortsatt var åpne, sier Canales.

Endelig kunne han gi faren en verdig begravelse i hjembyen Pajares de Adaja og dermed avslutte en livslang sorg.

FANT FAREN TIL SLUTT: Fausto Canales var to år gammel da faren hans ble drept av fascistene i 1936. I juli i år fikk han beskjed om at farens levninger var identifisert i Valle de Cuelgamuros.

Kampen om Cuelgamuros

Mens Canales snakker om hvordan blikket mot fortiden er helt avgjørende for å styrke demokratiet, fylles basilikaen av lys, sakral barnesang. På vei ut møter vi folk som skal delta i benediktinermunkenes daglige messe klokken 11 til ære for de falne.

– I dag er dette stedet fremdeles frankistisk, sier Canales.

Han griper meg i armen og peker mot et av sidekapellene.

– Onkelen min ligger der, forteller han. Fidel Victorino Canales var ikledd Franco-hærens uniform under borgerkrigen.

– I teorien er dette også et minnesmerke over ham, siden han var en av de falne. Men i virkeligheten ikke, fordi han i likhet med mange andre ble tvangssendt til fronten.

Det er uklart hva som vil skje videre med dette omstridte stedet. Det offisielle navnet er endret fra De falnes dal til Valle de Cuelgamuros, og Franco ble selv gravd opp i 2019. Levningene ble overlevert familien hans, og han ble gravlagt på kirkegården i Mingorrubio, hvor kona ligger.

Den nåværende regjeringen vil bruke Cuelgamuros som en historiebok og endre den juridiske statusen til å bli et sted for demokratisk minne. Arbeidet er seigt, motkreftene er sterke.

Da Museum besøkte Cuelgamuros i oktober, var ingen på jobb i laboratoriet. Organisasjonen Asociación para la Defensa del Valle de los Caídos, Foreningen til forsvar for de falnes dal, hadde fått gjennomslag i retten for å stanse arbeidstillatelsen.

Nå gjenstår trolig flere rettsrunder før det tverrfaglige teamet av teknikere, rettsmedisinere og genetikere kan fortsette det møysommelige identifiseringsarbeidet.

Historiker Jordi Guixé etterlyser en overordnet plan for hvordan man skal presentere og bevare offentlige steder med sterk historisk betydning.

– Vi har så mange skyttergraver, tilfluktsrom, steder hvor folk ble drept og internert, massegraver. En massegrav er også et minnested, sier Guixé.

– Vi trenger å ta med unge mennesker til disse plassene. Vi trenger dette verktøyet.

RUVER I TERRENGET. Det gigantiske korset som er en del av Cuelgamuros synes på lang avstand. Det tok nesten 20 år å bygge det enorme monumentet. Politiske fanger gjorde mye av jobben. Foto: Lene Christensen

Kunsten og diktaturet

Men historie kan som kjent formidles på flere måter enn gjennom monumenter, gjenstander og tekstplakater. I flere tiår har borgerkrigen og diktaturets lidelser ropt mot besøkende på kunstmuseer over hele landet.

– Har kunstmuseene vært mer progressive enn de kulturhistoriske?

– Ja. Men ikke på grunn museumsledelsen, det er på grunn av det kunstnerne selv har skapt, sier Jordi Guixé.

I andre etasje på kunstmuseet Reina Sofia i Madrid henger Guernica, Picassos ikoniske oljemaleri. Det viser den rå smerten fra da den baskiske byen Guernica ble bombet av tyske og italienske luftstyrker 26. april 1937.

– Dere står sannsynligvis foran det mest universelle språket som noen gang er skapt, sier guide og historiker Andrew Shields til en gjeng fra museumskonferansen.

Shields forteller hvordan Picasso selv forklarte formen på kvinnenes øyne.

– De hadde grått så mye at øynene hadde blitt til tårer.

Picasso nektet å sende Guernica til Spania før diktaturet var over, noe han selv ikke rakk å oppleve før han døde i 1973. Shields forteller at da flyet med Guernica om bord landet i Madrid åtte år senere, så klappet ikke passasjerene som vanlig. De gråt.

– For spanjoler er Guernica et symbol på frihet og demokrati og forsoningen av dette landet.

Shields begynte å jobbe ved Reina Sofia i 2008.

– Da var det veldig tradisjonelt. Jeg har sett museet endre seg. Før var det knapt noe fra eksilkunstnerne. Vi sto i gjeld til dem.

I 2021 åpnet museet en permanent utstilling dedikert kunstnere i eksil og en seksjon viet seierherrene og det spanske samfunnet under diktaturet. De plasserte også fascistiske og republikanske publikasjoner ved siden av hverandre for å synliggjøre politisk engasjement i kunsten.

– Hvorfor tok det så lang tid å vise frem denne delen av historien?

– Godt spørsmål. Det spør jeg meg selv om også.

TÅRER: Andrew Shields er historiker og guide ved museet Reina Sofía i Madrid. Her viser han oss Pablo Picassos berømte «Guernica». Tittelen er fra den spanske byen Guernica som ble bombet 26. april 1937. Shields fortalte at Picasso malte øynene slik fordi «de hadde grått så mye at øynene hadde blitt til tårer.» Etter Picassos ønske ble ikke maleriet gitt til Spania før etter Francos død i 1975. Foto: Lene Christensen

En blindsone i minneloven

Kunsthistoriker Inmaculada Real ved Universidad Complutense de Madrid savner museer som forteller kunstnernes historier.

Museum møtte kunsthistoriker Inmaculada Real på en konferanse om minnepolitikk i Madrid

– Vi har kunstnerne som har laget all denne fantastiske, hjerteskjærende kunsten, men du har ingenting om dem og livet deres, sier Real. Doktorgraden hennes dreier seg om spanske kunstnere som reiste i eksil under borgerkrigen og diktaturet.

– I Spania sier vi gjerne at eksilet er over, men det er ikke sant. Mange kunstverk er fremdeles i andre land.

Real mener minneloven fra 2022 har en tydelig blindsone.

– Loven snakker om historie, men ikke om kulturarv. Det er det samme om man er til høyre eller venstre i politikken, alle trenger å vite om dette, sier Real.

Hun mener sensitive temaer som diktaturet kan være ekstra vanskelige for små museer, som er avhengig av støtte fra myndighetene.

– De synes det er bedre å være stille. Under en høyrevridd regjering kan man ikke ha slike utstillinger. Situasjonen i dag er vanskelig.

Bymuseet i Madrid: Vil fortelle hele historien

Vel hjemme fra Madrid sender Museum en e-post til ledelsen ved bymuseet i Madrid for å spørre om hvorfor de ikke har en permanent utstilling om tiden etter 1919.

Museumsdirektør Hortensia Barderas Álvarez svarer at museet ble gjenåpnet for noen år siden, men at økonomiske problemer la begrensninger på innholdet.

– Derfor bestemte vi oss for å respektere de kronologiske grensene som grunnleggerne av museet hadde satt i 1929 da museet ble åpnet for første gang, skriver Álvarez.

For tiden jobber museet med å skaffe kunstverk og gjenstander «for å lage det museografiske prosjektet for det 20. århundre og tidlige tiår av det 21. århundre». Målet for museet er å fortelle Madrids historie frem til i dag, men Álvarez vet ikke når det vil bli realisert.

Hun forteller at de «behandler temaet borgerkrigen eller diktaturet innenfor de spesifikke temaene for hver av våre midlertidige utstillinger uten problemer».

– For eksempel hadde vi en utstilling om utdanning i den første tredjedelen av 1900-tallet, og en del av utstillingen handlet om barn og skole under krigen.

Álvarez beskriver borgerkrigen og diktaturet som «virkelig et komplisert tema». Men:

– Jeg tror ikke at det er en rådende idé om ikke å berøre det emnet. Tvert imot, med historisk-minne-bevegelsen er det et svært nærværende tema i dagens kultur.

Kunnskap for demokratiet

Andrea Moreno-Martin og resten av kuratorene bak utstillingen om massegravene i Paterna vil gi rom for en åpen dialog om fortiden i et forsøk på å demme opp for årene med likegyldighet, taushet og glemsel.

– Hva er konsekvensene av å legge lokk på historien?

– Da har vi ikke det vi trenger for å være kritiske nok i møte med ideologier og politiske partier som promoterer hat og fremmedfrykt. Da kjenner vi ikke igjen at dette har skjedd før, i den fascistiske perioden i Europa, sier Moreno-Martin.

Samtidig er hun tydelig på at økt historiekunnskap ikke er noen vaksine mot ekstremisme.

– Som historikere vet vi dessverre at fortiden gjentar seg uansett. Bare se på hva som skjer i Palestina.

Men:

– Minnepolitikk er nøkkelen til å gi folk et bedre grunnlag for å ta et standpunkt og si «hei, dette kan vi ikke tåle eller akseptere i et demokratisk samfunn».


Fakta

Den spanske borgerkrigen

Den spanske borgerkrigen (1936–1939) ble utkjempet mellom styrker som var lojale mot den lovlig valgte, republikanske regjeringen, og styrker som støttet en gruppe opprørsoffiserer som tok til våpen 18. juli 1936 for å gjennomføre et militærkupp. General Francisco Franco ble raskt den ubestridte lederen for denne siden.

Borgerkrigen er den eneste krigen utkjempet på spansk jord etter 1800-tallet, og i Spania kalles den ofte bare «krigen».

Politisk var det en kamp mellom venstrepartier i allianse med sentrumsorienterte liberale på republikansk side og høyrepartier på Francos side. Franco-regimets variant av fascismen ble kalt «nasjonalkatolisisme». Det var sterke politiske konflikter internt på begge sider, men Francos diktatur holdt dem bedre i sjakk på opprørssida.

Represjonen av motstandere, også sivile, var voldsom fra begge parter. Men det var på Francos side at den fra starten av ble en systematisk del av krigføringen, med omfattende massehenrettelser, og dette fortsatte med rå brutalitet også etter at krigen var slutt i 1939. Diktaturet varte til Francos død i 1975.

Kilde: Torleif Hamre, historiker og i mange år ansatt ved Eidsvoll 1814 og koordinator for demokratinettverket

Les mer:
Kampen om historien
– Museene forvalter den historiske klangbunnen

 


Denne artikkelen står på trykk i Museum nr 4 23, der det overordnete temaet er «Nye forsøk». Fleire av artiklene blir digitaliserte, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.

Likte du denne artikkelen? Del den med en venn og kollega.

Annonse
Annonser