De nye utstillingsprosjektene hos Universitetsmuseet i Bergen tar forskning på alvor: Museets temporære produksjoner er kommunikasjon av universitetets forskningsprosjekter. De siste tre årene har Universitetsmuseet blant annet formidlet hva maskinsynsteknologi gjør med individ og samfunnet, hvordan CO2 kan lagres, nye behandlingsmetoder innenfor psykiatrien, kunstnerisk utviklingsarbeid og museumsetikk.
Alle utstillingene forklarer forskningen, men også hvilke metoder forskerne bruker i sitt arbeid, og hvorfor akkurat det de jobber med, er så viktig. Samtidig utfordrer vi forskerne til å være åpne om hva de ennå ikke vet. Hva må universitetene forske videre på?
Denne åpenheten til forskningsprosessen har vi også tatt med inn som et grep i publikumsmedvirkningen. Der gir vi publikum en mulighet til om ikke å forske, så til å utforske en tematikk, en holdning og egne tanker.
Hva hører hjemme på museum?
I flere av produksjonene har vi inkludert en stasjon der vi stiller noen åpne spørsmål. Stasjonen er utstyrt med små kartongark og blyanter, samt en vegg der publikum selv kan henge opp arkene.
I utstillingen Hører hjemme på museum (2021) diskuterte vi etiske aspekter ved objekter og gjenstander fra museets snart 200 år gamle historie. Her stilte vi ut både samisk kulturarv, metalldetektorfunn og humant materiale. Hva skal et universitetsmuseum samle på og stille ut i dag? Publikum fikk i oppgave å si sin mening om hva de syntes hørte hjemme / ikke hørte hjemme på museum i 2021:
Hører ikke hjemme på museum: «Stjålne gjenstander.» «De som har blitt dårlig behandlet før de døde og ble satt ut på utstilling.» «Ikke stille ut kattunger.»
Hører hjemme på museum: «Flere enhjørninger.» «Felles kulturarv hører hjemme på museum!» «Dyr som har fått leve et godt og ordentlig liv kan høre hjemme her syns jeg.»
Selv om materialet ikke er analysert, kan man likevel gjøre seg noen tanker. Barn ønsker å se noen typer dyr, men synes det er problematisk hvis de må bøte med livet for å vises på museum. Noen av dyrene i utstillingen, og særlig enhjørningen museet har stilt ut i den vitenskapsfilosofiske utstillingen Verdensbilder, huskes av de besøkende. Andre kommentarer tyder på at museet besøkes av et kulturinteressert publikum som er oppdatert på samtidens debatter om repatriering og urfolks rettigheter.
Plattform mellom akademia og samfunn
Et liknende grep har blitt brukt i utstillingen Vår porøse verden (2022), som er laget i samarbeid med Fakultet for matematikk og naturvitenskap. Utstillingen viser blant annet hvordan forskere finner metoder for å lagre CO2 i grunnen under havbunnen utenfor Bergen og dermed bidra til å bedre klodens klimaproblem. En slik løsning var utenkelig for få år siden. Så hva bør forskerne ta tak i neste gang?
I installasjonen skriver publikum forslag til nettopp hva det bør forskes på ved UiB. Flere av svarene er helse- og sykdomsrelatert og viser kanskje til såre og personlige historier: «Løse kreftgåten.» «Forske på behandling av PCOS og endometriose.» Svarene peker på mangler i forskning og helsevesen, men kanskje også at pågående forskning ikke blir kommunisert godt nok ut til publikum?
Noen forskningsforslag er fabelaktige i sin direkthet: «Går det ikke an å lage sunt godteri?» «Smaker bæsj godt?»
Spørsmålene vi har fått fra publikum, har sparket i gang diskusjoner i avdelingen om ideer til arrangementer og formidlingsmetoder. Kanskje museet ikke får svart på om bæsj er godt, men spørsmålet som er stilt, kan være et fint utgangspunkt for et foredrag om forskningen som Fakultet for medisin gjør på tarmen.
Innsamling og dokumentasjon
Publikums refleksjoner kan også bidra til dokumentasjon og gi et tidsbilde av holdninger. I utstillingen Skeive kulturår (2022) er begreper og avgrensninger en viktig rød tråd. Akademia og lovverket bruker begreper og definisjoner, men de kan virke fryktelig begrensende for dem det gjelder. Homoseksuelle handlinger mellom menn har gjennom historien blitt omtalt som ‘unaturlig’, senere som ‘medfødt’, men som psykisk lidelse. Kvinners seksualitet har vært fraværende. I 2022 finnes et vell av begreper knyttet til identitet, kjønn og seksualitet, men også i dag oppleves ord som støtende og mangelfulle.
I utstillingen inviterer vi publikum til å reflektere over hvilke ord de reagerer på i dag. Utgangspunktet for installasjonen var en innsamling av støtende ord på UiBs campus og i sosiale medier i mai 2022. Over 150 ord kom inn på to dager. Et utvalg av disse ordene er presentert i utstillingen, og vi ber publikum om å vise hvilke ord de har hørt brukt om seg selv eller andre. Her velger de først en fargekode basert på en identitet de kjenner seg igjen i fra kategoriene LHBTQ+, og så trekker de en tråd med «sin» farge til de aktuelle ordene.
Et langbord er utstyrt med blyant og papir, der man kan skrive ned enkeltord og forklare hvorfor det oppleves støtende. Gjengangere på lappene er «Gay», «Hore», «Fag», men også ordet «Skeiv»:
«Skeiv føler jeg er støtende fordi det antyder at det er ‘feil’. Jeg er ikke skeivhendt. Jeg er venstrehendt. Jeg er ikke skeiv. Jeg er bifil.»
Les også om andre museers markeringer av Skeivt kulturår.
Analoge løsninger for fremtiden
Vi ser at terskelen for å dele sine meninger er lav. Kanskje skyldes det at det føles trygt å holde et papirark for seg selv, skrive og tegne det som faller en inn? Ingen av utstillingene som er omtalt her, har tatt i bruk digitale medvirkningsløsninger, som kanskje ville være det første man tenker på når museer vil samle inn publikums meninger. Men vi ser at for oss har blyant og papir fungert svært godt som et enkelt virkemiddel for å få folks refleksjoner, uten mye drift og vedlikehold fra museets teknikere.
Publikums refleksjoner i Skeive kulturår skal etter utstillingsperioden overleveres Skeivt arkiv ved Universitetsbiblioteket i Bergen, sammen med fotodokumentasjon av hvordan ordsirkelen utvikler seg i utstillingsperioden. Kanskje nettopp disse bidragene kan bidra til å stille nye spørsmål og gi svar som forskningen har bruk for fremover?
Forfatterne er alle ansatt ved Universitetsmuseet i Bergen. Åshild S. F. Thorsen er kurator og faggruppeleder for innholds- og utstillingsproduksjon. Marit Kjeksrud Amundsen er faggruppeleder for koordinering og kommunikasjon, Eli Kristine Økland Hausken er leder for avdeling for forskningskommunikasjon.
Denne artikkelen stod på trykk i Museumsnytt nr. 3, der temaet var samarbeid. Les andre artikler fra denne utgaven, f.eks MuseumsLiv om frivillighet, Maja Museum om digital dårskap og Hanna Mellemsether om hus til besvær.
Les alle artikler i denne eller tidligere utgaver ved å kjøpe dem her, og tegn abonnement her.
