I kronikken «Museum på museum» på NRK Ytring lufter Agnes Moxnes sine bekymringer om museers manglende vilje til å smykke seg med sitt egentlige navn. De skjemmes nærmest over å være et museum, og kaller seg andre flotte ting, som KODE, Nam og MiST. Jeg er glad for omtanken, men utfordringen med å krangle med oss museumsvoktere er at vi har god hukommelse. Det er nemlig ikke første gang at folk har plassert museene på museum.
Ryktet om museets død
Som jeg viser i min bok Kunnskap og begeistring. En innføring i museenes historie, hensikt og virkemåte, er ryktene om museets død omtrent like gamle som museene selv. Alt i 1887 kom John George Wood med artikkelen «The Dullness of Museums», hvor han pekte på hvor lite mannen i gata egentlig brød seg om tørre fakta og museumsutstillinger.
Heller ikke den tyske sosiologen Theodor W. Adorno var udelt begeistret for museer. Det er ikke bare den fonetiske assosiasjonen som forbinder museum og mausoleum. Museer er som familiegraver for kunstverk. Det betegner gjenstander som betrakteren ikke lenger forholder seg levende til, og som selv holder på å visne bort.
Etter at disse museums- og historiepessimistene forlot oss, har også utviklingen innenfor informasjonsteknologi gjort at mange av de opprinnelige forutsetningene for museer og arkiver har endret seg. Folk må ikke lenger oppsøke informasjonen fysisk. Informasjonen kan oppsøke dem, i brøkdelen av et sekund, og i skreddersydd form.
En gullalder for museene
Faktum er at etter at disse dystre spådommene kom på trykk, har museene vært igjennom en gullalder. Mer enn 95 prosent av alle museer i verden har blitt etablert etter 1945. Og antall museer i verden har doblet seg de siste tjue årene.
Hva dette merkelige fenomen skyldes, kan du lese mer om i nevnte Kunnskap og begeistring. Spørsmålet her er om vi bør dele Moxnes’ bekymring? Gjør det noe om begrepet «museum» ikke er spesielt hot i 2021? Jeg tror ikke det. Det er kanskje ikke mer bekymringsverdig enn at ikke alle vil hete Mads eller Geir, eller Olsen eller Hansen. At vi alle ønsker et navn som bare er oss, hører tiden til. Mer bekymringsverdig er det at NRK kun åpner spaltene for sine egne folk i dette spørsmålet, og ikke ønsker en åpen debatt om dette.
Museenes bidrag til samfunnet
Uavhengig av navn, har museer tre bidrag til samfunnet som ingen andre institusjoner har:
- Museer holder verdien av andre verdier enn penger i hevd.
- Museer forvalter kunnskap som ikke er instrumentell. Det er godt å vite. Kunnskap er som begeistring ikke bare et middel, men et mål i seg selv.
- Mange forteller historier, med mange ulike motivasjoner. Museer skiller seg ut ved at de forvalter historie med en materiell kontakt med fortiden. Genuine gjenstander er historiens drivanker. De hjelper oss med å holde en rimelig stø kurs i havet av historier om fortiden.
Uavhengig av hva vi kaller barnet, er det lite som tyder på at de tre oppgavene over blir noe mindre viktig med årene. Både sannferdighet og estetikk trenger noen hjelpere. Museenes virkelige gullalder ligger foran oss, ikke bak oss.
Artikkelforfatteren:
Professor Harald Høiback, Nestkommanderende Forsvarets museer
