Fredsprisen for 2021 ble i desember tildelt journalistene Maria Ressa fra Filippinene og Dmitrij Muratov fra Russland. Siden den gang har Russland gått til krig mot Ukraina. Hver dag understreker nyhetsbildet forholdene for journalister og deres kamp for ytringsfriheten. Utstillingen er interessant og lærerik, men jeg skulle gjerne kommet enda tettere på vinnerjournalistene.
Monumental inngang
Utstillingen er i sin helhet produsert på syv uker, så dette er et maratonløp. Nobels Fredssenter har åpnet opp vinduene mot Nasjonalmuseet, og fått et oppgradert og større utstillingsrom på hele 350 kvm.
Det begynner spennende. Portalen inn i utstillingen er stor, monumental og leder oss videre inn med store typer. Det er ingen tvil om at utstillingen handler om Maria Ressa og Dmitrij Muratov. Navnene deres ropes mot meg. Døren står åpen, vi inviteres inn i deres virkelighet. De to journalistene har dedikert sine liv til ytringsfrihetens frontlinje. Jeg er nysgjerrig, på dem og deres mot.
Ved inngangen trekkes jeg mot det gamle buede stasjonsvinduet i enden av rommet. Lyset flommer mot oss. En tydelig visuell siktlinje, som tar i bruk rommet på en ny måte, og gir oss en etterlengtet pause fra alle de svarte «blackboksene» som så altfor ofte går igjen i museumsutstillinger.
Det er et metaforisk og vakkert formmessig grep, som gir håp om at det nytter å kjempe, og at journalistenes kamp aldri er forgjeves. Ytringsfriheten er målet i enden av rommet. Verdig, lyst, lett og poetisk.
Nøktern start
I den første delen av utstillingen møter jeg prisvinnerne. To store portretter plassert på hver sin side av salen. Et godt anslag.
Fotografiene er offisielle, delvis formelle portretter av vinnerne. Men ingen av dem møter blikket mitt. Portrettene er tatt av Magnumfotografen Nanna Heitman og den unge filippinske fotografen Hanna Reyes Morales. Det er ikke et «personlig møte» med fredsprisvinnerne. Portrettene er ikke nære. Dette er også min umiddelbare følelse av utstillingen som helhet: Vi betrakter på avstand.
De to journalistene, og landene, har fått hver sin side av utstillingsrommet. En slags bevegelsesløype for publikum er etablert gjennom å definere hver del av utstillingen med farger. Fargebruken er et bevisst grep, understreker utstillingsleder Nina Frang Høyum, som jeg snakket med før jeg så utstillingen. Jeg opplever det litt forvirrende, men kanskje er jeg litt for innkjørt i stramme narrativstyrte utstillinger? Uansett bruker jeg en del tid på å finne ut hvor jeg skal starte.
Jeg vil føle
Jeg vil vite mer om Dmitrij Muratovs. Ved portrettet er det ingen informasjon. Og på de to store veggene bak meg er det store plansjer, tall, kart og en god del tekst. Mye fakta. Hvor er hans historie? Jeg beveger meg til den andre siden av rommet til portrettet av Maria Ressa.
Utstillingens introtekst er kort og nøktern. Den forteller om de to journalistenes bakgrunn og siterer fra prisoverrekkelsen. Men vi møter ikke de personlige beretningene, brutale opplevelsene og de følelsesmessige kampene. Det opplever jeg litt skuffende.
Jeg vil jo nær, inn i historien. Kjenne, føle. Bli kjent med dem som mennesker. Hvorfor fikk akkurat de prisen?
Plansjen gir noen svar på det siste spørsmålet. Den viser oss tilstandene for pressefriheten i hvert enkelt land i verden. Filippinene og Russland trekkes frem som verstingen når det gjelder pressefrihet.
Viktig om pressefrihet
Jeg forstår hvorfor det er satt av mye plass i utstillingen til dette. Det er svært viktig informasjon, og setter fingeren på hvorfor og hva journalistenes kjemper for. Men det er et komplisert visuelt oppsett, og mange i publikum har ikke forkunnskap om hva World Press Freedom index er. Så dette tar tid å tyde for de fleste.
Filmen om Dmitrij Muratov beskriver attentatet på en av hans kollegaer, den russiske journalisten Anna Politkovskaja, som ble myrdet for 15 år siden. I utdrag tar den oss gjennom etterforskningen. Den er produsert av Novaja Gazeta redaksjonen Dmitrij Muratov er redaktør for. Filmen er sterk, og gir oss et godt bilde av tilstandene for ytringsfrihet i Russland. Men vi kommer ikke nært inn på Dmitrij Muratov som journalist eller menneske.
Maria Ressa er sjefredaktør og grunnlegger av nyhetsnettstedet Rappler, det eneste nettstedet om pressefrihet på Filippinene. Filmen om henne er mer personlig, vi blir ganske godt kjent med henne. Den er også lærerik og belyser godt Ressas kritikk mot det filippinske regimet, Facebook og amerikanske techselskaper som stiller plattformer til disposisjon for spredning av falske nyheter og desinformasjon.
Humor, tekst og interaktivitet
Installasjonen «Fake? Real?» belyser fake news og hvor viktig det er å være kritisk i bruk av til kildene, ikke minst på nettet.
Installasjonen kommuniserer intuitivt med publikum. Den gir et ørlite anslag av humor, noe det kunne vært mer av, et godt verktøy i arbeid med tunge tema. Men også her må man lese en del tekst for å forstå innhold, det ekskluderer de i målgruppen som ikke er sterke lesere.
Midt i utstillingsrommet er en åpen sirkel av frittstående vegger som henger fra taket. Fortsatt inndelt i Russland på venstre og Filipinene på høyre.
En rød vegg er viet minnet om Dmitrij Muratovs døde journalistkollegaer. Min første tanke er at dette oppleves litt upassende, kanskje til og med litt uærbødig? Burde ikke veggen egentlig være hvit? Men den røde fargen er jo også opprørets farge, og journalistene døde for sin sak.
Veggen består også utelukkende av tekst og er litt utilgjengelig. Veggen var et sterkt ønske fra Dmitrij Muratov, for å vise hva hvilke konsekvenser det kan få for journalister hvis man utfordrer det russiske regimet. Som han selv sier det:
«Denne prisen er til minne om våre drepte kolleger. De var modige»
Dokumentarfotografiene er det som berører
En stor del av utstillingen er viet dokumentarfotografiene, tatt av den russiske Magnumfotografen Nanna Heitman og den unge filippinske fotografen Hanna Reyes Morales. Utstillingsleder forklarer at det var en utfordring å finne de riktige fotografene. Korona preget prosessen, reising ikke var mulig. Dermed måtte museet jobbe for å finne lokale fotografer. Jeg syns valget var vellykket.
Endelig møter vi journalisten Dmitrij Muratov, i et langt mer interessant, ærlig, ujålete og personlig portrett, tatt i redaksjonen i Novaya Gazeta. En preget, alvorlig middelaldrene mann foran en vegg dekket av artikler fra Novaja Gazeta. Vi kommer tett på.
På «russisk side» henger fotografiene til Magnumfotografen Nanna Heitman. Bildene hennes er formsterke og stramme. Motivene er komponerte, symbolske og fortellende.
En del av fotografiene er av unge, uavhengige journalister i Russland. Man kjenner på alvoret, fortvilelsen i situasjonene og møter direkte blikk og frykt, som underbygger journalistenes vanskelige vilkår, og forholdene de lever og arbeider under.
Men det er Hanna Reyes Morales fotografier som berører meg mest. De treffer rett i mellomgulvet, og har en rå, direkte kraft. Jeg konfronteres med lidelsen og fryser ved tanken på at dette kunne være meg. Her er det ingen vei utenom. Vi får sannheten rett inn.
Spesielt fotografiene fra serien World of drugs. In the shadows griper. Bildene er ikke tatt i forbindelse med Fredsprisutstillingen. Kanskje er de litt på siden tematisk. Men de beskriver tilstandene og menneskeskjebner så godt, og lyset i disse bildene er fantastisk.
Resten av fotografiene er viet sosiale mediers rolle på Filippinene. Blant de mest interessante er bildet av faktasjekkere fra en TV-stasjon, som var en av de siste frie stemmene på Filippinene og nå er stengt ned.
Litt for pen?
Utstillingen er enkel og pen. Kanskje er den litt for pen? Formmessig blir størrelsen på fotografiene og oppsettet litt anonymt, de oppleve som en litt som en enhetlig flate. Motivene som virkelig griper, kommer ikke helt til sin rett. Bildene konkurrerer til tider med hverandre, spesielt i oppsettet til fotografen Hanna Reyes Morales.
Også generelt har utstillingens komposisjon og design lite variasjon. Her kunne det kanskje vært tatt noen litt modigere grep. Den reelle faren og dramatikken i tema oppleves ikke sterkt nok. Du finner mye i fotografiene, men de benyttes ikke aktivt som stemningsskapere eller fortellergrep i utstillingsrommet.
Utstillingen er ryddig, estetisk og oversiktlig. Men ikke spennende. Den oppleves som litt for tilbakeholden og kontrollert. Tekst og skjematiske fremstilling av fakta tar mye plass. De store følelsene som ligger i innholdet kommer ikke godt nok frem, selv med et så brennende aktuelt tema.
Tydelige ambisjoner
Utstillingens hovedmålgruppe er unge voksne. Det er ikke lett å merke. Jeg savner tydeligere og bevisste pedagogiske grep i oppbygging og design. Uten formidler er utstillingen litt faktatung, også for meg som jo ikke er i målgruppen, og var nokså godt inn i tematikken på forhånd. Men den er sterk og interessant, og bør ses.
Ytringsfrihet gjelder oss alle. Og kanskje kan den som Nobels Fredssenter har i sin visjon inspirere til handling. Nobels Fredssenter er i endring. De har tydelige ambisjoner på utstillingsmediets vegne. De har også fått et større og mer åpent utstillingsrom. Det gir nye, spennende muligheter.
Fredsprisutstillingen åpnet 11. desember 2022 og skal stå til 20. november 2022.
Støtte til kritikk
Museumsnytt har i 2022 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord. Vi vil publisere en til tre anmeldelser i måneden. Se alle her
Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
.
