Den franske ukesavisen La Gazette Drouot har på vegne av sine lesere besøkt utstillingen «Nationalmuseum i Stockholm på Blaafarveværket», med utgangspunkt i at den skandinaviske versjonen av impresjonismen fortjener mer oppmerksomhet i Frankrike. Innenfor hva vi i Skandinavia kaller friluftsmaleriet opplever Frank Claustrat en økologisk bevissthet forut for vår tid. Utstillingens verker av blant annet Anders Zorn og Bruno Liljefors er, ifølge kunstkritikeren, preget av en nærhet til naturen, dyr og mennesker som franske verdenskunstnere som Rosa Bonheur og Claude Monet ikke nødvendigvis matcher.
Utstillingens mange kvinnelige kunstnere gis en særskilt oppmerksomhet, der det heter om norske Sophie Werenskiold – en kunstner vi forbinder med et titalls verk og ekteskap med Erik Werenskiold – reflekterer lykken ved å leve i Norge, og er ved siden av Anna Boberg og Elisabeth Keyser betydelige oppdagelser for franske øyne.
Med dette som bakgrunn er det interessant å se hvordan NRKs kunstkritiker Mona Pahle Bjerke reiser et spørsmål om hvorvidt Sverige ikke har noen 1800-tallskunstnere som kan måle seg med de norske.
Det samme bildet av Liljefors som Claustrat antyder at nær overgår dyremaleren Bonheur, er hos Pahle Bjerke forstått som «sukkersøt dyrekitsch» og «direkte skrekkelige, og styrker følelsen jeg har av at her mangler de virkelig gudbenådede malerne».
Som iscenesetter av kunst- og kulturopplevelser vil man naturligvis yte sitt beste overfor et sammensatt publikum, og det kan fort oppleves som et personlig nederlag å få dårlig kritikk. En rammende kritikk kan knytte seg så til mange av de valg man har gjort. Er utstillingens malerier av vekslende kvalitet eller manglende helhetsvirkning? Er lyset satt for sterkt, eller veggene malt i disharmonerende farger? Utstillingens tekster preget av vage fremstillinger og feilaktige slutninger? Henger bildene for tett, for luftig, for høyt eller lavt?
Det er mange valg som er gjort i et kuratorarbeid som bør utsettes for en faglig vurdering, men når Pahle Bjerke stiller spørsmål ved om svensk kunst ikke har kunstnere som når den norske gullalderen til knærne, så er ikke kritikken lenger rettet mot den utstillingen man besøker, men et knippe tiår innenfor en betydelig nasjons kunst- og kulturliv, holdt opp mot en svært hjemlig målestokk.
Det har for så vidt Claustrat og Pahle Bjerke til felles i sine kritikker av utstillingen: egen nasjonal kunst får representere målestokken, selv om man oftere regner fransk enn norsk kunst som et synonym med verdenskunst.
Det kan gjerne være at særlinger som Ernst Josephson, Carl Fredrik Hill, August Strindberg er unntaket fra hovedstrømmen av bilder som NRK opplevde som «overraskende generiske og regellydige i sitt uttrykk», eller at det er riktig at Carl Larsson burde anvendt sitt liv som illustratør og Anders Zorn avsluttet sin kunstnergjerning før han ble «platt og salongpornografisk». Samtidig må det være lov å lure på om Claustrat og Pahle Bjerke har sett den samme utstillingen?
Faktum er at det er 38 kunstnere valgt fra et bredt spekter av uttrykk som var aktuelle i de høyfrekvente brytningene i kunsten på slutten av 1800-tallet, fra det konvensjonelle og billedskjønne til det ytterliggående og utfordrende.
Kunstkritikken har alltid hatt et subjektivt ståsted, plassert et eller annet sted mellom kunstverket og publikum. Kritikken har en viktig funksjon. Den skal ikke stryke med hårene. En institusjon som Fritt Ord har i en årrekke stimulert dette fagfeltet som nå i ferd med å marginaliseres i mediabildet. Slike stimuleringer har vist seg nødvendig for at kunsten (her forstått som billedkunsten) ikke skal forsvinne fra den offentlige samtalen. Levendegjøring av denne samtalen påligger ikke bare kunstkritikerne, men også kunstinstitusjoner og kunstnere og media. Kunstkritikken fortjener kritiske lesere.
Kilder: Frank Claustrat: «L’art scandinave au plus près de la nature», i La Gazette Drouot, 21. juli 2023, s. 163-164. Mona Pahle Bjerke: Svensk nedtur, nrk.no 4. jul 2023
Utstillingen «Nationalmuseum i Stockholm på Blaafarveværket» er en av tre sommerutstillinger på Blaafarveværket, og vises fra 13. mai til 23. september 2023.
Les andre kronikker og debattinnlegg her, og delta gjerne i debatten!
Kjøp enkeltutgaver her, tegn abonnement her.
