Bymuseet er en del av Oslo Museum og holder til i staselige Frogner hovedgård. Fra det koselige gårdsrommet går vi inn museumsinngangen og løser billett. Det er en litt kronglete bygning oppdager vi raskt der vi går fra den ene utstillingen etter den andre, uten helt å legge merke til det. Det føles litt som om ingen av utstillingene helt står for seg selv, de snakker sammen på et litt merkelig vis gjennom innhold, form og romlighet. Derfor ble det en liten kontrast da vi kom frem til «Smaken av Oslo», den opplevdes så stille og flat i forhold til de andre, særlig «Din pust, din stemme», om Black lives matter-demonstrasjonen i 2020. Les anmeldelsen av denne utstillingen

OSLOS MATHISTORIE GJENNOM 150 år: «Smaken av Oslo» inneholder mange flotte bilder og er oversiktlig og ryddig strukturert. Den oppleves likevel litt flat og stillestående. Foto: Rune Aakvik / Oslo Museum
Oslo-historie gjennom maten
I et avlangt rom presenteres fotografier og tekst på bannere hengende fra tak, i tillegg til noen få gjenstander og to filmer. Fotografiene er mange, og det er åpenbart at det er en fotoutstilling vi har beveget oss inn i. Her fortelles Oslos mathistorie gjennom 150 år, tematisk inndelt etter produksjon, omsetning og forbruk. Hvert tema presenteres med et spørsmål, en tekst og en egen farge.
Som i en tidsreise får vi innblikk i ulike familiemiddager, restaurantliv, kolonihager, slakterier og transportmåter. Vi får se handelens utvikling, fra kjøpmannen på torget, handel over skranker til dagens mer gjenkjennelige handlevogner. Det første som slår oss, er hvor sosialt det virket før, hvor mange mellommenneskelige forhold mat skapte. Ikke bare det å spise sammen, men også det å kjøpe og produsere mat. I dag kan du handle mat uten å være i kontakt med et eneste menneske. Derfor blir vi en smule nostalgiske, tross vår unge alder, over å se overfylte torg, ferske råvarer og et mylder av liv.
Etter hvert som vi studerer fotografiene nærmere, blir det tydelig at mathistorien også rommer en historie om kultur, klasse og livsstil – fra flotte restauranter og måltider til kommunekjøkken og matkøer.
Det er nesten skremmende å se likhetstrekket mellom matkøen ved Christiania dampkjøkken i 1907 og dagens køer utenfor fattighuset på Grønland.

Fotografiets mange muligheter
Utgangspunktet for utstillingen er museets fotosamling, en av landets største og viktigste ifølge museets selv. Bildeutvalget er godt og variert, men presentasjonsmåten er vi derimot ikke så begeistret over. De kan minne litt om reklamebannere der de henger tett i tett på hver side i det avlange rommet. Det er som å se på en stor billedbok på vegg; vi blir en smule passive der vi blir gående og lese utstillingen mer enn å oppleve den. Noen gjenstander klarer å bryte rommet litt opp, som montre med emballasje og gamle menyer, eller et kjøkkenbord der publikum kan sitte og bla i oppskrifter eller se en film.
«Må det være så mye tekst, når et fotografi sier så mye?» spurte en av oss. Vi ble oppmerksomme på at det i stor grad er tekstene i utstillingen som former vårt blikk på fotografiene og deres budskap, fremfor at fotografiene selv får lov til å snakke. Fotografi som medium har jo så mange muligheter!
Vi begynte å diskutere hvorfor det er slik at fotografiet i kulturhistoriske utstillinger ofte brukes som eksempler for å underbygge eller vise til noe og sjelden får lov til å stå støtt som selve objektet og den bærende stemmen. Det er kanskje noe av problemet med fotografi som medium. På den ene siden er det et objekt, på den andre siden forteller det om andre objekter eller hendelser. Det er mye interessant å studere i motivene som er valgt ut, men presentasjonsmåten blir rett og slett litt kjedelig. Det er en kunst å få et todimensjonalt medium til å skape både dybde og romlighet. Men det er ikke umulig.

Mest for de eldre
Det er gøy å se fotografier av hvordan det en gang så ut i Oslo, mimre over en tid som ikke er vår, og få vite mer om hvordan generasjonene før oss hadde det. Det eneste vi kan kjenne oss igjen i, er en liten gulvmonter med søppel av take-away-emballasje. Det blir som et lite nikk til vår generasjon og det forbrukssamfunnet vi lever i. Men utstillingen lykkes ikke helt med å skape ettertanke om etisk og bærekraftig matproduksjon. Til det hadde den nok trengt litt mer om dagsaktuelle temaer. Verken mattrendene på Instagram eller matlevering på døra, som eksploderte under pandemien, får ta del i utstillingen.
Høydepunktet for flere av oss var den 11 minutter lange filmen Maten vi spiser (1953), som viser et døgn i matens reise. Som et perfekt økosystem i storbyen viser den hvordan maten reiser fra den ene hånden til den andre, fra fiskehallen, Fellesmeieriet, slaktehus og Grønlands torg vandrer varene videre til kjøpmenn og grossister, restauranter og butikker og til slutt spiskammerset. Tenk at kommunen hadde en egen torgdirektør! Filmen viser en tid med mange små produsenter og forhandlere, fjernt fra vår tids store kjedebutikker.
Oslo Museum skal ha skryt for å lage en fotoutstilling. Men du vil nok bli noe skuffet hvis det er fotografier i seg selv du kommer for å se. Derimot er det mye å glede seg over for den som liker å se på gamle bilder fra Oslo. Spesielt vil nok utstillingen appellere til deg som er litt eldre og kan kjenne deg igjen. Men pass på, det er lite som griper tak i deg, det er fort gjort å bare spasere rett igjennom. Er du ung, og vil du ha mest mulig ut av denne utstillingen: Ta med deg et eldre familiemedlem eller bekjentskap – og la mimringene og latteren føre an.

Utstillingen er produsert av Oslo Museum
Innhold / Kuratorteam: Kristin M. Gaukstad, Lars Emil Hansen og Vegard Skuseth
Utforming og grafisk design: Tank Design AS
Visningsperiode: 12. mai 2023 – 19. mai 202412. mai 2023–19. mai 2024
Samarbeid med UiO
Denne anmeldelsen er et resultat av et samarbeid med Masterprogram i museologi og kulturarvstudier ved Universitetet i Oslo (UiO). Som en del av det første året av masterstudiet skal studentene lære om utstillingskritikk. Og det er vel lite man lærer så mye av som å faktisk gjøre det selv? Dermed ble studentene delt i fem grupper, som anmeldte hver sin utstilling.
Tusen takk til:
* Brita Brenna, ansvarlig for emnet der studentene får studiepoeng for å skrive anmeldelser og professor ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk (IKOS)
* Torild Gjesvik, ansvarlig for masterprogrammet og førstelektor i kulturhistorie og museologi ved IKOS
* Førsteårsstudentene ved Museologi og kulturarvstudier ved UiO

Støtte til kritikk
Tidsskriftet Museum har også i 2023 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord og Norges museumsforbund. Vi publiserer én til tre anmeldelser i måneden. Se alle anmeldelser her.
Hold deg oppdatert på et viktig samfunnsfelt – bli fast leser av Museum, også på papir. Kjøp enkeltutgaver her, tegn abonnement her.