Søk
Close this search box.
Hold deg oppdatert - meld deg på vårt nyhetsbrev
AktueltOmdiskutert anbefaling om museumsforskning 

Omdiskutert anbefaling om museumsforskning 

Dersom museumspolitikken tar opp i seg en anbefaling om at ikke alle museer trenger å drive forskning, vil det være å erklære museumsreformen falitt, mener konservator Jorunn Jernsletten. 

Anbefalingen Jernsletten henviser til er hentet fra utredningen «Museum og samfunn» som Telemarksforsking leverte til Kulturdepartementet i sommer.

Portrettbilde av kvinne i samekofte
JORUNN JERNSLETTEN mener det er avgjørende at det finnes forskerkompetanse ved mindre regionmuseer. Foto: Privat

– Jeg sitter selv som den eneste med forskningskompetanse på et lite museum, sier hun, og vedgår at det er krevende. Jernsletten er konservator ved Varanger samiske museum og styremedlem i Museumsforbundets seksjon for forskning.

Tana og Varanger museumssiida, som Varanger samiske museum er en del av, har 11 ansatte. Jernsletten har den eneste rene fagstillingen i full stilling ved hele siidaen. Selv om det er krevende, mener hun det er avgjørende at forskerkompetansen finnes på museet.

– Vi som jobber ved små distriktsmuseum, har en annen vinkel og et annet blikk på samfunnet vårt enn de kan ha fra byene og universitetene. Det mener jeg er et kritisk poeng. Vårt blikk vil aldri bli brukt i kunnskapsutviklingen om vårt eget område, hvis vi ikke forsker selv, sier hun.

Anbefaler differensiering

Rapporten Museum og Samfunn, som Telemarksforsking leverte til Kulturdepartementet i juni, er et viktig kunnskapsgrunnlag for departementet i arbeidet med museumsmeldinga som skal komme i 2021. Oppdraget var en utredning om museenes samfunnsrolle, særlig i lys av museumsreformen.

Mot slutten av rapporten byr Telemarksforsking på en rekke anbefalinger, oppsummert i «Punkter for en ny museumspolitikk » (se også kronikken «Make museums great again»). Her går forfatterne langt i å si at et museum kan være et godt museum uten å klare å levere på alle f-ene (forskning, formidling, forvaltning og fornying), og anbefaler at en ny museumspolitikk bør anerkjenne at «ikke alle museene behøver å være både viktige lokale møteplasser, turistdestinasjoner, bygningsforvaltere og forskningsinstitusjoner ». Og videre at et museum kan være fullgodt «…og spille en viktig rolle som samfunnsinstitusjon uten å produsere fagfellevurdert forskning».

Portrettbilde (sv.hv) av hvit kvinne
NANNA LØKKA og Telemarksforsking mener det finnes flere måter å drive god kunnskapsutvikling på.  Foto: Telemarksforsking

Nanna Løkka fra Telemarksforskning forklarer at dette handler om at ulike museer har ulik identitet og selvforståelse.

– Vi tror det er lurt at museene i større grad får lov til å utvikle seg i tråd med sin identitet. Jeg mener det er veldig uheldig hvis den nasjonale museumspolitikken motvirker dette. Det kan virke veldig demotiverende, sier hun.

Samtidig mener hun det er en selvfølge at museene skal ivareta kunnskapsutviklingen ved museet, og drive vitenskapelig kvalitetssikret formidling og forvaltning.

– Men det er flere måter å gjøre dette på. Hvis museet selv ikke har ressurser eller ønsker å prioritere å forske selv, kan man jobbe nettverksbasert med andre institusjoner.

I utredningen brukes Norsk Fjellmuseum i Lom som eksempel på et museum som med få ansatte både bidrar til og trekker veksler på forskning på høyt, internasjonalt nivå, uten selv å forske. Gjennom to formidlingsprosjekter om brearkeologi samarbeider museet med Kulturhistorisk museum i Oslo, Norges Vassdrags- og Energidirektorat, Meteorologisk institutt, fylkesarkeologene i Innlandet og sentrale forskningsmiljøer ved NTNU, UiO og UiB. Prosjektene har fått internasjonal oppmerksomhet.

«Mindre tilfredsstillende»

Fjellmuseet er en del av Gudbrandsdalsmusea, et museum hvor forskningsinnsatsen i 2019 av Kulturrådet er vurdert som «mindre tilfredsstillende». Dette resultatet mener direktør Øystein Rudi dels kommer av at museet riktignok har prioritert formidling høyest, dels av at han kunne ha rapportert bedre, men også fordi museets arbeid med forskning som nettverkssamarbeid ikke blir anerkjent i vurderingene.

– Mener du det burde «telles» i disse vurderingene?

– Ja, jeg mener prinsipielt at relativt små museumsinstitusjoner må kunne jobbe faglig på denne måten. Jeg er ikke nødvendigvis enig i at forskninga må foregå innafor egne vegger. I mange tilfeller vil nettverksarbeid heller være et kvalitetstegn – en kvalitetssikring, sier Rudi.

Gudbrandsdalsmusea prøver ifølge Rudi å være offensiv innenfor alle fire f-er, men han mener at det å jobbe med forskning i nettverk med miljøer som har spisskompetanse også kan være en måte å være offensiv på.

– Hos oss har vi ikke mange nok ansatte til at vi virkelig vil kunne oppnå spisskompetanse på de områdene det trengs forskning. Jeg tror det kan bli lite troverdig, og det vil være lettere å lykkes ved å gå i ledtog med miljøer med slik kompetanse, sier han.

Mer kvalitative vurderinger

I Telemarksforskningsrapporten kommer det fram at det er universitetsmuseene som står for brorparten av den kompetansehevingen og økningen i publiseringsfrekvensen som har skjedd ved norske museer de siste årene. «For de siste ti årenes del er det lite som tyder på at museumsreformen har ført til et høyere formelt utdanningsnivå i det nasjonale museumsnettverket», kan vi lese på side 49 i rapporten.

I Kulturrådets vurdering av museene for 2019 er det 34 museer som blir vurdert som «mindre tilfredsstillende» eller «ikke tilfredsstillende» på forskningsområdet. 28 av disse er små eller mellomstore museer. Bare fem av totalt 51 små og mellomstore museer blir vurdert som «svært tilfredsstillende», mens ni av de totalt 19 store og største museene får en slik vurdering.

I dag måles forskningsinnsatsen på planverk, måloppnåelse, antall ansatte med forskerkompetanse, antall fagfellevurderte publikasjoner og deltakelse i forsknings- og FoU-nettverk. Hvert museum vurderes utfra egne premisser (som antall ansatte), ifølge Kulturrådet.

Løkka mener museumsvurderingene kanskje burde være mer kvalitative.

– Museene kan ha så mange ulike, men viktige funksjoner. De kan ta sin samfunnsrolle ved å være relevante og aktuelle i lokalmiljøet, dokumentere og revitalisere identiteten til minoritetskulturer, være en viktig turistdestinasjon, eller ved å være et kunnskapsfyrtårn på sitt felt. Hvis nasjonal museumspolitikk og nasjonale vurderinger blir så generalistbasert at man mister disse funksjonene av syne, er jeg redd museene kan miste sin indre flamme, sier Løkka.

– Museene må ha regien

Jorunn Jernsletten ved Varanger samiske museum er ikke enig i premissene. Det er selvfølgelig svært positivt med nettverkssamarbeid, men jeg skjønner ikke helt poenget med museumsreformen hvis ikke museene selv skal ta regien i større grad. Jeg mener det vil være en falitterklæring, sier hun. Hun viser til at større forskningsprosjekter ofte er finansiert av EØS-midler, eller har nasjonale problemstillinger.

– Grunnforskningen må springe ut av lokale problemstillinger, og det er ikke alltid de er sammenfallende med svingningene i Europa. Det er når man lever i skjæringspunktet mellom turisme, formidling, forvaltning og forskning at man havner i de viktige og interessante problemstillingene. Og da er møteplassen her, på museet. Hvis ikke vi som jobber her kan forske på det, vil det aldri bli undersøkt, sier Jernsletten.

 


Forskningsutvalg:

Vil ikke frita museer fra å forske

Utvalget for museum og forskning som ble nedsatt av KUD i desember 2019, leverte sin rapport rett før dette bladet gikk i trykken. Utvalget, ledet av professor i museologi Brita Brenna, behandler blant annet spørsmålet om alle museer skal forske:

«At alle museum ikke kan jobbe med forskning på samme måte og i samme omfang, er etter utvalgets syn ikke en grunn til å frita enkeltinstitusjoner for denne ambisjonen eller divisjonsdele sektoren i forskende og ikke-forskende museum».

Utvalget mener imidlertid at det ikke er gitt at måleindikatorene som antall publiserte fagfellevurderte artikler, ansatte med doktorgrad, formaliserte FoU-samarbeid og vedtatt forskningsplan «gir et fyllestgjørende bilde av hvordan museene jobber forskningsrelatert og vitenskapelig». De peker på at det bør utvikles andre måter å rapportere og vurdere museenes vitenskapelig baserte kunnskapsutvikling på, som handler om å bygge opp under «museers utforskende forskningspraksis og tverrfaglige institusjonelle utgangspunkt for forskning».

KILDE: «Vilje til forskning – museumsforskning i Norge i det 21. århundre». Rapport, september 2020.

Gruppebilde av tre kvinner og tre menn
UTVALGET har bestått av (f.h) leder Brita Brenna, Ketil Gjølme Andersen, Hans Dam Christiansen, Trude A. Fonneland, Håkon Glørstad og Helene Larsson Pousette. Foto: Kulturdepartementet.

Artikkelen er hentet fra papirutgaven av Museumsnytt (nr. 3/2020). Kontakt redaksjonen for abonnement (kr. 300,- pr år)

Likte du denne artikkelen? Del den med en venn og kollega.

Annonse
Annonser