De siste årene har jeg skrevet flere kronikker om praksisforskning, faglig formidling, profesjonskamper og behovet for en høyere grad av refleksivitet. Se for eksempel:
Museum: Fram for en konstruktiv uenighet!
Hvordan kan vi jobbe sammen for å utvide rommet for forskning i museene?
Det finnes nesten ingen steder som er vanskeligere å endre enn museene
Faglig publikumsfrieri
Jeg har ikke fått særlig respons på trykk. Men nå fikk jeg det. Det er jeg veldig takknemlig for. Museene blir ikke bedre hvis ikke vi har en meningsutveksling! Når det er sagt, tenker jeg at jeg har sagt nok for en stund. Det blir litt hakk i plata, og det er heller ikke riktig at jeg skal gjøre meg til representant for et helt felt. Da blir det fort unyansert.
Men jeg ser meg nødt til å svare på denne konkrete kritikken.
Når jeg for omkring fem år siden begynte å dele mine erfaringer og meninger fra innsiden av museet, innledet jeg med å understreke at jeg ikke skriver på vegne av Nasjonalmuseet (som jeg nå har permisjon fra), men på vegne av meg selv som en museumspraktiker og gjennom erfaringene fra mitt styreverv i formidlingsseksjonen i NMF. Jeg beklager at jeg ikke klargjorde dette i min siste kronikk i Museum.
Vil diskutere strukturene
Først til Line Daatlands svar. Det er veldig viktig for meg å understreke at jeg aldri har ment at ikke andre museer enn Nasjonalmuseet utvikler faglig gode formidlingspraksiser eller forsker på formidling! Snarere tvert imot! Det siste jeg ønsket med min kronikk var å kritisere andre museers praksiser som, som Daatland helt korrekt skriver, jeg på ingen måte har nok oversikt over eller kunnskap om.
Mitt ærend var å uttrykke bekymring over at formidling og publikum ikke ble trukket frem som et viktig fag, kunnskaps- og forskningsfelt av ledere av noen av de største kunstmuseene. Og jeg er også helt enig med Daatland i at det er problematisk å bruke setninger fra intervjuer, tatt ut av kontekst. Når det er sagt håpet jeg kanskje, gjennom å spisse det litt, på en respons, som jeg også har fått – men intensjon var aldri å kritisere praksisene eller praktikerne. Det er de overordnede strukturene i museet jeg ønsker å sette søkelyset på.
Museer får statsstøtte, og museer er for folk (jamfør museenes egne strategidokumenter og ICOM). Museer har mye makt, og de er ikke nøytrale. Derfor er det så viktig at hvordan museene tenker og jobber frem sine praksiser, er transparent og oppe til diskusjon. Og jeg tenker nok at en museumsleder i en maktposisjon bør tåle å bli utfordret, selv om man opplever seg feilsitert eller misforstått – noe jeg altså beklager.
Språk er makt
Så til Thorkildsen grundige svar – tusen takk for det. Thorkildsen innleder med å beskrive hvordan jeg bruker språk for å skape en ny virkelighet. Og det har han helt rett i – det er helt bevisst.
Språk er makt og språk er viktig – både i våre faglige samtaler mellom og innad i museene, og ikke minst i vår kommunikasjon med publikum.
Hvem snakker vi til, eller bedre, med? Hvilke begreper buker vi og hva fyller vi dem med? Snakker vi sammen, eller er det maktkamper og skinndebatter som utspiller seg?
Dette har jeg skrevet mye om, se for eksempel artikkelen Faglig publikumsfrieri?. Jeg bruker formidlingsfaglige ord, nye og gamle, aktivt for å øke statusen til formidling, slik andre har gjort før meg på vegne av profesjoner både i og utenfor museet. Hvorfor? Fordi det er helt nødvendig og på høy tid. Jeg prøvde i mange år å formidle min praksiskunnskap uten en slik språklig innpakning, men jeg opplevde ofte verken å bli respektert eller hørt. Det har endret seg, med språket og med forskningen. Men hva nå?
Det problematiske kurator-begrepet
Thorkildsen trekker frem begrepet «kurator», som tydeligvis både han og jeg synes er problematisk og misbrukt. Når et begrep som vi ikke er enig om hva betyr står i veien for det vi egentlig snakker om, nemlig innholdsproduksjon i museet, bør vi kanskje finne et nytt ord? Dette er jo som Thorkildsen så fint illustrerer langt fra en beskyttet tittel.
For en liten stund siden skrev jeg om dette i Forskerforum. Jeg spør her om det kan være slik at kuratortittelen er utdatert i dagens kunstmuseum? Hvor slutter selve samlingen (eller det utstilte materialet) og hvor begynner formidlingen av den, når vi sammen skal utvikle eller kuratere et kunstutstillingskonsept, gjerne i samarbeid med en kunstner eller andre fagfolk i tillegg til publikumsinvolvering?
Eller, sagt på en annen måte: Består ikke den «kuratorielle prosessen» i å lage utstilling? Og er ikke det en tverrfaglig prosess?
Rekken av sentrale og uavklarte begreper vi bruker i museets arbeid og samtaler er lang. Her finner vi for eksempel kunnskap, faglighet og kvalitet. Ord som må relateres til hva museet skal og ønsker å være, og som må nytenkes og diskuteres. Hva innebærer kvalitet i dagens museum? Og hva bør museet undersøke og få mer kunnskap om for å oppnå sin visjon og overordnet strategi? Er samlingsbasert kunnskap mer verdt enn praksisbasert kunnskap? Og så videre.
Hvorfor hierarki?
Jeg ser absolutt ikke noe behov for et hierarki mellom fagene inne i museet, hvorfor skulle det være det? Vi trenger alle disse profesjonene og vi trenger å lytte til hverandre og respektere hverandres faglighet. Ved Nasjonalmuseet foregår og rigges all utvikling av utstillinger i dag som en tverrfaglig prosess og for å sikre en slik prosess anvender vi metoder for tverrfaglig kreativt arbeid. Jeg har inntrykk av at de fleste større museer i Norge jobber slik, men her har jeg ikke full oversikt.
Publikumsperspektivet er altså med fra dag én: i utviklingen av selve utstillingskonseptet. Og ja, jeg mener (derfor) absolutt at en formidlingskurator som bidrar med sin unike kunnskap i utviklingen av utstillinger og andre praksiser skal ha like høy lønn som en samlingskurator som bidrar med sin unike kunnskap i utviklingen av utstillinger og andre praksiser. Begge bidrar dessuten inn i forskning og fagutvikling og har oftest samme eller i alle fall like lang utdannelse.
For meg virker det absurd ikke å skulle være opptatt av kunnskap på, forskning om og undersøkelser av publikum i (kunst)museet (som det finnes rikelig av!), når det man gjør faktisk holder på med er å utvikle praksiser for publikum i museet. Så betyr jo ikke dette på noen måte at man dermed skal lage det publikum ønsker eller lettbent underholdning for å øke publikumstall.
Men vi skal vite hva vi holder på med, og vi skal jobbe kunnskaps- og forskningsbasert.
Det forundrer meg hvordan man kan sette likhetstegn mellom populisme og publikumsfrieri på den ene siden og på den andre noe så komplekst som å utvikle en formidlingspraksis med utgangspunkt i kunsten for et publikum i et (kunst)museum i dag, med alle de faglighetene og diskursene som er i spill.
Vi endrer ikke praksis på grunn av nye trender, men fordi vi er i en kontinuerlig prosess: Nye praksiser for publikum kommer til gjennom dypt faglige prosesser over mange år; utprøving og kunnskapsgenerering. Jeg opplever heller at endringene i praksis nærmest har tvunget seg frem fra gulvet, altså nedenifra og opp og ikke ovenfra og ned, og iallfall ikke på grunn av markedslogikk.
Vil ha respekt
De fleste av de formidlingsfaglige diskursene og pedagogiske modellene jeg og mange med meg er opptatt av har røtter langt tilbake, noe også Thorkildsen påpeker: Dialog og deltakelse for eksempel er godt etablerte begreper. Her vi enige, men disse begrepene betyr ulike ting innen ulike fagfelt og diskurser. Vi har deltakelsesbasert kunst og deltakelsesbasert formidling (for å nevne noe).
Innen sistnevnte har vi for eksempel kunstbasert formidling, som er et felt i vekst i Nordiske kunstmuseer, hvor formidlere som også er kunstnere trekker veksler på kunstnerisk praksis i utviklingen av formidling. Denne formidlingen er ikke alltid tilknyttet en bestemt utstilling, men kan utvikles for og med en spesiell målgruppe for eksempel og kan finne sted både i og utenfor museet.
Avslutningsvis må jeg avvise Thorkildsens utsagn om at min kritikk av ham bare er del av en «posisjoneringskamp, der bedre lønn og høyere symbolsk anseelse for hennes gruppe er målet».
Det jeg vil ha for meg og «min gruppe» er respekt for vår kunnskap og faglighet og at vi ikke diskrimineres lønnsmessig.
Hadde jeg vært motivert av penger og anseelse, hadde jeg fullført medisinstudiet i stedet for å hoppe over på hovedfag kunsthistorie.
Grunnen til at jeg gjør dette, og skriver disse kronikkene og forsker på formidlingspraksis (som for det meste foregår ulønnet på kveldstid), er at jeg faktisk er brennende opptatt av og engasjert i publikums meningsskapende prosesser i møtet med kunsten. Jeg har urokkelig tro på (kunst)museet som et unikt og viktig alternativ til det raske, fragmenterte og forflatede – et sted for opplevelse, samtaler, kreativitet, kontemplasjon, sanselighet (som Thorkildsen så fint formulerer det og hvor jeg er så enig med ham), ny innsikt, motstand og refleksjon. Og ikke minst ypperste kvalitet i alle ledd. Her tror jeg Thorkildsens og jeg er helt enige.
Følg debatten
Denne kronikken er et svar på kronikken «Regnskapskurator, sa du?», publisert 12.april, skrevet av Åsmund Thorkildsen, tidligere direktør ved Drammens Museum. Den var i sin tur et svar på kronikken «Det store museumsparadokset» av Line Engen, først publisert i Museum nr 1 23. Direktør for samling og utstillinger ved Kode Line Daatland sendte i slutten av mars også et svar, som ble publisert digitalt sammen med Engens kronikk, den 24.mars.
Les kronikken «Det store museumsparadokset» og Line Daatlands svar
Les kronikken «Regnskapskurator, sa du?»
Les Kunstavisens intervjuserie om formidling.
Les artikkelen Museumsformidlere faller fra lønnssmessig i Forskerforum.
Les andre kronikker og debattartikler i Museum her, og alle digitaliserte artikler her. Ta kontakt med Tekstallmenningen for å kjøpe enkeltnumre eller abonnement, og slik kunne lese bladet i sin helhet.
