Vi må ha slik tiltro til individet og ytringsfriheten at vi tør å ta fram tabuene og det vi syns er skummelt og ekkelt. Fortielse og sensur er selve oppskriften på krig, sier han.
Den ganske ferske direktøren for Varanger museum har store ambisjoner på eget museums vegne, men også for utviklingen av museenes rolle i samfunnet. Han sysler med en tanke om hva som må bli det han kaller «museum 3.0».
– Kort handler det om å tre tilbake som inkvisitorisk forvalter av en konsensus. Hvilken rett har museene til å flagge holdninger? I det øyeblikket museene tar stilling fremstiller de samtidig annet tankegods som avvik, og bidrar slik til demonisering og skam, mener Lislevand.
Fortielse og sensur er selve oppskriften på krig
VEIEN TIL MUSEENE
Ole Martin Lislevand (51) er en værbitt raddis fra Telemark som var på vei opp og fram i hotellbransjen før han blei shanghaiet av venner og ble med under oppstarten av gratisavisa Natt og dag (1990-92). Tilfeldigheter førte ham så inn i konseptutviklingsverdenen til Burson-Marsteller og Expology, og da han fikk jobbe med utstillinga på Hardangervidda natursenter var han solgt. Solgt til utvikling av utstillinger om natur og kultur, og til museumsvesenet.
I 2003 begynte Lislevand dermed med utstillingsutvikling og utstillingsproduksjon. Han jobbet med utstillinger som blant annet «Et liv i Lys og Is» på Svalbard Museum, «Tråkk» og «Det fantastiske treet» ved Norsk Skogmuseum og «Skråblikk» og «51,2» ved Anno museum, før han i 2016 begynte som fagsjef i formidling ved Helgeland museum. Her satte han i gang et prosjekt som han fortsatt er engasjert i, selv om han igjen har skiftet jobb og sågar blitt museumsdirektør.
– Ja jeg har sagt klart fra på Varanger Museum at jeg ikke kan slippe dette prosjektet før utstillingen er klar, sier Lislevand. Og forteller om en ny basisutstilling på test 3Grønsvik kystfort i Lurøy. «Forræder» er en historie om et lite kystsamfunn sett i lys av store endringer i verden. Fra mellomkrigstidas store ideologikamp, okkupasjonsår og kald krig følger vi individers valg. Ved å se beveggrunner, motiver og innsikt blir ettertidens dom litt mer komplisert. Hvem er egentlig forræder? Dette prosjektet skal føre frem til en diskusjon om begrepet «radikalisert». En betegnelse som brukes retorisk og skaper frykt og mistenksomhet.
– Vi vil skape gjenkjennelse internasjonalt. De samme dilemmaene vil dukke opp når du ser utstillingen, enten du kommer fra Jylland eller Frankrike, sier Lislevand.
MUSEUMSGENERASJONER
– Dette bringer oss over på hvorfor vi sitter her… det var 3.0?
– Riktig. Jeg har knabbet IT-bransjens populariserte versjonsbetegnelsessystem. Det er relevant fordi det kategoriserer utviklingen av nye generasjoner teknologi og bruksmåter, ikke bare nye produkter eller produktoppdateringer, forklarer han.
Museum 1.0 handler derfor om de store institusjonelle museene, med et klart samfunnsoppdrag: Nasjonsbygging og identitetsskaping.
– Og her må vi huske på at vi var en sårbar ung nasjon på denne tiden. Mange sider ved historien ble redigert bort i fortellingen om en stolt og selvstendig stat. Museet påtok seg rollen som den objektive, nøytrale og representative forvalteren av den sanne historien. I dette hevdet museene at de fortalte historien slik den er, og ikke som biter av en historie som bevisst er valgt ut etter gitte normer og verdier.
I følge Lislevands versjonssystem startet museum 2.0 på 1990-tallet. Fra Europa og via Sverige fikk vi også i Norge nye forventninger til museene. I NOU 7-1996 diskuteres museene som samfunns- og dialoginstitusjoner, hvor det hevdes at museene bør være arenaer for samfunnsdebatt, stille spørsmål til vedtatte sannheter og presentere og debattere alternative synspunkter.
I følge Lislevands versjonssystem startet museum 2.0 på 1990-tallet.
SPARKET ÅPNE DØRER
– Det var ganske oppsiktsvekkende tanker, sier Lislevand.
Og når Norsk Museumsutvikling og senere ABM-utvikling satte i gang arbeidet som kulminerte i prosjektet BRUDD, ble det satt i gang en viktig jobb som stimulerte museene til å utøve en samfunnskritisk funksjon.
– Men?
– Det har vært godt å se at museene tar frem de mindre flatterende sidene av vår historie. Opprørende og ubehagelige. Allikevel får jeg et distinkt inntrykk av en politifisert elitistisk forvaltning av historiene. Vi inntar en trygg posisjon der vi fordømmer det inntrufne og tar standpunkt. I sluttdokumentet til BRUDD-prosjektet skriver Per Bjørn Rekdal ved Kulturhistorisk Museum, UiO: «Det er helt grunnleggende viktig å huske at problematiske temaer godt kan behandles på en lite problematiserende måte. Ønsket om å ta opp det vanskelige kan fort bare bli en ny, motsatt versjon av det foregående, der det gode og det dårlige skifter plass, og man er over i en nyoppusset, tidsriktig, men like autorisert sannhetsversjon» (ABM-skrift 26, 2006).
– Er det dette som har skjedd i museum 2.0.?
– Jeg tror det. Museene har jobbet med samfunnsrolleproblematikk i mange år nå. Allikevel har jeg til gode å bli provosert til debatt. Det skal sies at jeg er en del av menigheta, og jeg opplever at det stort sett er åpne dører som sparkes inn. Historiene som blir fortalt, er historier samfunnet var klare for å høre, sier Lislevand. Han synes fallgruvene er godt formulert i Museumsmeldinga, St.meld. nr. 49 (2008-2009): «Utfordringene i et slikt seleksjonsregime er å være bevisst tendenser til hegemonisering og marginalisering av kulturuttrykk».
– VI VET IKKE HVA SOM ER RIKTIG
Hva er så det nye i tankegangen til Lislevand? Hvordan skal en ny generasjon museer komme forbi denne fallgruven og begynne å gå løs på de lukkede dørene?
– Med museum 3.0 tenker jeg at vi må ta inn over oss at det eksisterer flere rådende verdensanskuelser. Det finnes store grupper som mener noe fullstendig på tvers av enhver overbevisning. Meninger jeg finner perverse og til og med inhumane. Museumsverden må være så ydmyke at vi også slipper disse til. Vi må stole på at vårt publikum kan forholde seg til faktabasert fremstilling og ta med seg ny innsikt, kanskje forstå fremfor å demonisere. Vi vet ikke hva som er sant eller riktig, det har historien vist oss gang på gang.
– Hvorfor er dette så viktig?
– Vi trenger i hvert fall én institusjon som handler på tvers, i et seleksjonsregime der vi helst henter fakta som understøtter våre livsvalg og velger bort informasjonskanaler dominert av et annet syn.
– Hvorfor skal nettopp museene ta dette ansvaret?
– Hvis vi skal ta på alvor oppdraget som samfunnsaktører og dialoginstitusjoner, så kan vi ikke fortsette å snakke til menigheten. Dessuten har vi fått et ekstremt polarisert mediesamfunn. Når museene også skaper våre ekkokammer ved å tydelig avsløre holdninger, er vi dessverre en del av denne polariseringen og stenger ute store deler av befolkningen. Jo mer vi hevder etisk suverenitet, jo større gjør vi skammen og jo mer lukket blir de rommene. Men meningene og nettverkene blir ikke borte, sier Lislevand. I museum 3.0 dokumenteres og representeres også de politisk ukorrekte stemmene. De marginaliserte gruppene som opplever ubehag ved å ytre sine meninger i det offentlige rom. Lislevand mener at de som er for tvangsekteskap, de som er mot innvandring og de som liker Donald Trump skal bli hørt, sett og lest, og at de skal delta i samfunnsdebatten. Han snakker seg varm om eksempler på måter å gjøre slike utstillinger på.
– Tenk deg en utstilling om abort. Her skulle fosterets utvikling bli presentert, i detalj, fra begynnelse til slutt. Faktabasert og uten agenda. Når starter et nytt liv? Et møtested for den mest fundamentalistiske abortmotstanderen og den mest liberale tilhengeren.
– Eller tenk deg Ahmed, far til to døtre giftet bort i arrangerte former. Han skal oppleve at hans personlige oppfatning og kulturens tradisjoner er kuratert i en utstilling om tvangsekteskap. Vi snakker om virkelig store deler av befolkningen, folk du og jeg antakelig aldri snakker med, i alle fall ikke om dette.
– Tenk deg en utstilling om abort. Her skulle fosterets utvikling bli presentert, i
detalj, fra begynnelse til slutt.
DET GRENSELØSE LANDET
Ole Martin Lislevand har vært med på flere prosjekter med støtte fra Kulturrådets samfunnsrolleprogram, blant annet nevnte «Forræder»-prosjekt på Grønsvik, og han har vært engasjert i slike spørsmål i flere år. Men det er etter at han kom til Varanger at han har begynt å sette disse tankene i system.
– Det har vært en skikkelig øyeåpner å fordype seg i Varangers historie, som er like rufsete som været, sier han. Og beskriver et område hvor «bjørnen i øst», grensedragninger, kulturmøter og ressurskamp har en lang og komplisert historie.
– I Kirkenes har vi Grenselandmuseet der forholdet til Russland formidles svært annerledes enn i vestlig presse. Et nasjonalt Kvensenter i Vadsø åpner for nye historier og historiefortellinger, mens partisanhistorien i Kiberg og Vardø er en følsom sak der minnekultur og samfunnets oppgjør lider under mange tiårs informasjonsregime.
Lislevand har en arbeidsplass som strekker seg fra boreale skoger i Pasvikdalen til lav-arktisk klima i Vardø, og opplever at det mye mer av alt, og større kontraster, her enn andre steder. Det gjelder både naturopplevelser og historie, samfunn og kultur. Med Varangerhalvøyas kombinasjon av grenseland og grenseløshet som bakteppe, er utgangspunktet godt for å utvikle prosjekter i museum 3.0s ånd.
– Her finnes så mange perspektiver på historien. Mange av dem er tause, noen er fortsatt tabubelagte og noen er nesten ukjente for resten av landet, sier Ole Martin Lislevand.
MUSEUM MED HOLDNINGER? – I det øyeblikket museene tar stilling fremstiller de samtidig annet tankegods som avvik, og bidrar slik til demonisering og skam, mener Lislevand.
OLE MARTIN LISLEVAND (F. 1966)
❱❱ Direktør Varanger Museum siden april 2017
❱❱ Tidligere fagleder formidling ved Helgeland Museum, utvikler og produsent ved bl.a.: Svalbard Museum og Anno Museum
❱❱ Taxidermist
