I 2010 skrev jeg en anmeldelse i Museum (som da het Museumsnytt) av Bjørnsons Aulestad i Gausdal, i forbindelse med satsninger og utvidelser i dikterhjemmet i Bjørnsonåret i 2010. Aulestad er det mest profilerte museet knyttet til Bjørnson, men det finnes altså andre. Det skal bli spennende å se hvordan Romsdalingene formidler sin Bjørnsonarv på det som heter Nesset prestegard, museum og kultursenter.
God stemning i «Fjosen»
Jeg kjører fra Molde medbringende tante og hund i vakkert solskinn og kommer fram til Nesset prestegard etter vel en times rolig kjøring. Vi parkerer i bakken og jeg finner fram til driftsbygningen eller «Fjosen»; den store røde bygningen fra 1900, som nå er publikumsmottak med utstillingslokaler, kjøkken, toaletter, konsertsal og selskapslokaler.
Tante lufter hunden, jeg ordner med kaffe og tilbehør. Hadde vi hatt bedre tid hadde vi gått den anbefalte kulturstien i nærområdet, eller tatt en tur til Prestaksla, i et slikt strålende vær. Men nå begynner arrangementet …
De besøkende på prestegården denne lørdagen har billett til et opplegg som inneholder lunsj og barokkmusikk med original-instrumenter og Shakespeare-forelesning i Kufjøsen. I tillegg får vi omvisning i hovedhuset der Bjørnstjerne tilbrakte sine barneår. Arrangementet virker å være et godt samarbeid mellom museum, festival, lokale frivillige og kommunen. Stemningen er god, det er mange besøkende, kaffen og baksten går unna – publikum myldrer både ute og inne. Men gjennomsnittsalderen er muligens litt høy?
Vi lytter til inspirerte musikere i Stavanger Barokkensemble og lærer om Shakespeare av Inger Merete Hobbelstad. Det kan virke som noen flere yngre mennesker møter opp på arrangementet etterpå, om kunstig intelligens med Inga Strümpke i Sauefjøsen.

Engasjerende på knapp tid
Mellom de to festival-arrangementene skal vi rekke omvisning. Heldigvis rekker vi å henge oss på, før gruppen har forsvunnet inn i huset. Omviser er Bjørn Ølander, pensjonst og tidligere ansatt på Romsdalsmuseet med ansvar for drift og utvikling av Prestegården. Han er fortiden leder for brukerstyret for Prestegården og styremedlem i Bjørnsonfestivalen.
Omvisningen er engasjerende, men tiden er knapp. Dagens runde må dessverre bli kortere enn normalt for å rekke Strümke i Sauefjøsen. Derfor er det kun hovedbygningen, altså prestenes bolig og prestekontor, vi får tid til å se. Vi får høre om restaurering og tilbakeføringsarbeidet i de ulike rommene og anekdoter og historier om hva som omga Bjørnstjerne som gutt og mulige sammenhenger mellom liv og diktning.
Nesset er i dag en imponerende prestegård og tunet er et av landets best bevarte prestegårdstun fra 1800-tallet.
Peder Bjørnson, Bjørnstjernes far, var altså én i en lang rekke med prester som har fått ulike kallenavn og historier knyttet til seg, avhengig av hva de gjorde – eller ikke gjorde – for lokalbefolkningen og for gårdsdriften. En begynte å føre kirkebok, en var «potetprest», en «skuleprest» som startet fastskole m.m.
Den gamle hovedbygningen som fantes da familien Bjørnson flyttet til Nesset i 1838 var i dårlig stand, og et etterlengtet nytt hus sto ferdig i 1846, lærer vi. Det er denne bygningen som nå er restaurert. Store ombygninger ble imidlertid gjort rundt 1900 av den daværende presten, og det ville ført til store inngrep i den nåværende (fredete) bygningskroppen å tilbakeføre hele huset til den opprinnelige rominndelingen fra 1846. Huset er derfor tilbakeført til 1846-50 der dette er mulig, og til rundt 1900 der det har vært mest praktisk. Ølander forteller at målet har vært å gjenskape et embetsmannshus slik det kan ha sett ut i siste halvdel av 1800-tallet. Det har blitt lagt vekt på både Prestegårdshistorie og Bjørnsonminner.

Åpnet juni 2022
I 2003 inngikk Romsdalsmuseet og Nesset kommune en avtale med Opplysningsvesenets fond (OVF) om museumsaktivitet og bygningsvedlikehold på prestegården. (OVF ble opprettet allerede i 1821 og forvalter verdier og eiendommer som historisk har vært tilknyttet prestegårdene i Norge.) I 2019 fikk Romsdalsmuseet avtale om kjøp av ni fredede bygninger, inkludert hovedhuset. Det utvendige restaureringsarbeidet av hovedhuset var ferdig i juni 2020. Museets egne håndverkere startet innvendig arbeid med restaurering og tilbakeføring i 2020 og var ferdige i juni 2022.
Restaurerings- og tilbakeføringsprosessen ble gjennomført i tett samarbeid med fylkeskonservatoren i Møre og Romsdal, Christ Allan Sylthe, forteller Ølander. Ved nærmere undersøkelse får jeg vite at besøkstallet økte betraktelig etter åpningen i fjor sommer, med en dobling på bestilling av omvisninger. Nå er det tilbake til normalen med om lag 5000 besøkende pr år.

Det aller helligste?
Fra inngangspartiet går vi inn i det aller første rommet, som er prestekontoret. Det ble flyttet hit i forbindelse med ombygningen i 1900. Her kunne man avtale dåp, konfirmasjon, bryllup eller begravelse effektivt og enkelt, uten å gå inn i presteboligens private rom. Deretter går vi videre inn i den påkostede og tidsriktige salongen, med bl.a. et norsk Brødrene Hals-piano og deretter rundt hjørnet til den lyse og innbydende spisestuen.
Gulvene er ikke forsøkt restaurert eller tilbakeført, derfor går vi på moderne parkett som er lagt oppå det gamle, slik at publikumsbesøk og utleie kan skje uten bekymring for gulvslitasje.
Kjøkken kan jeg ikke huske å ha sett, men vi gikk opp trappen til andre etasje med originale tømmervegger og inn i det som ble kalt Bispesalen, der øvrighet og viktige besøkende i sin tid ble innlosjert. Rommet er i dag et utstillingsrom, med bøker og gjenstander tilknyttet Bjørnsons liv og diktning. Også en stor reisekoffert er med.
Fra kofferten går vi videre inn i en slags gang, der viktige steder knyttet til Bjørnsons liv illustreres på et veggkart og videre til rommet som virkelig er forsøkt gjenskapt til Bjørnstjernes tid: Guttens soverom.
Bygningskonservatorene fant Bjørnstjernes navn risset inn i et vindu mens de arbeidet med restaureringen, og har tolket dette som et sterkt indisium på at dette virkelig var rommet hans. Men om den unge Bjørnstjerne hadde et eget soverom er slett ikke sikkert. Han var eldst av fem søsken og det kan vel hende han måtte dele rom med noen av dem. Noe annet er at han gikk på skole i Molde fra 1844 til 1849, altså delvis i perioden mens huset ble bygget. Bjørnstjerne reiste nok en god del til og fra Nesset og Molde mens han gikk på middelskolen. Det var sikkert spennende å se det nye huset ta form og stå ferdig i 1846. På den tiden må reisen ha vært betydelig lengre enn den timen vi brukte med bil!
På soverommet er det utstilt et forstørret foto (daguerreotypi) av Bjørnson som 15-åring, altså mens han gikk på middelskole i Molde og blant annet skrev rasende innlegg i Romsdals Budstikke om Moldenserne som ikke ville ferie 17. mai. På denne tiden bodde han i «Rasmussens hus» inne i Molde by, leser jeg i etterkant av besøket i bildebasen på Digitalt Museum. Bildet av den litt dandyaktige 15-åringen kan sikkert egne seg som utgangspunkt for formidling av Bjørnstjernes liv og diktning for ungdom – det kan kanskje være enklere å identifisere seg med typen på bildet, enn med den pompøse «Dikterhøvdingen» man ofte presenteres for.

Bak fasaden?
Søkelys på det personlige og intime i soverommet, skaper en nærhet til den fantasirike «rampegutten» Bjørnstjerne. Men kommer vi bak fasaden? Sengen er en tidsriktig kulisse. Her er også laget en nøyaktig kopi av det eldste tapetlaget. Stolen og bordet skal ifølge muntlig tradisjon ha tilhørt Bjørnstjerne mens han gikk på skole og bodde i Molde. Publikum kan drømme seg tilbake ved hjelp av fortellingene vi får høre og møblenes fysiske nærvær, og vi kan nesten se for oss Bjørnsons barnlige skygge gli rundt. Han har berørt disse tingene, og har vært i akkurat dette rommet, kan vi tenke. Her ligger mye av «magien» museene innehar; det autentiske. Håndfaste «bevis» på hva som har vært og på tidens gang – store eksistensielle spørsmål banker på.
Jeg mener at søkelys på materialitet og materiell kulturarv har stor verdi i dag, hvor «alt» skjer digitalt. Men det er verd å ta opp til diskusjon hvilke deler av arven etter Bjørnson vi er interesserte i å ivareta, og hvordan og hvorfor den skal videreformidles. Kanskje Nesset prestegard kan undersøke og formidle forfatterskapet, forfatteren, resepsjonshistorien og de materielle «relikviene» etter Bjørnstjerne på nye og overraskende måter – og i kombinasjon med prestegårdshistorie?
Åpner for undring
Hva om neste års Bjørnsonfestival og Nesset Prestegård kan legge opp arrangementer slik at besøkende får mer tid til omvisning? Eller kanskje det rett og slett kunne være mulig å lage et arrangement på Nesset under Bjørnsonfestivalen som kritisk undersøker hva Bjørnsons liv og virke kan – eller ikke kan – gi mennesker i dag? Kanskje slike arrangementer kan knytte museet til festivalen på en enda mer fruktbar måte? Lignende arrangementer har antakelig blitt arrangert på Bjørnsonfestivalen før, men kanskje det kan gjøres igjen?
Nesset prestegard, museum og kultursenter er i alle fall en flott arena for kunnskapsformidling om materiell og immateriell kulturarv. Stedet åpner for undring over forskjeller og eventuelle likheter mellom Bjørnsons 1800-tall, prestegårdens funksjon som lokalt kultursentrum og vår egen tids litteratur, politikk og kulturliv.

Støtte til kritikk
Tidsskriftet Museum har også i 2023 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord og Norges museumsforbund. Vi publiserer én til tre anmeldelser i måneden. Se alle anmeldelser her.
Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Ane Haukebø Aasland er lektor med tilleggsutdannelse, har hovedfag i litteraturvitenskap og er utdannet instrumentalpedagog fra Musikkhøgskolen. Hun har arbeidet i museumsfeltet blant annet som museumsvert/omviser i Hulda og Arne Garborgs heim Labråten på Asker museum og som fagkonsulent på Ibsenmuseet.
Hold deg oppdatert på et viktig samfunnsfelt – bli fast leser av Museum, også på papir. Kjøp enkeltutgaver her, tegn abonnement her.