Innlegget er et tilsvar på kronikken Krisedokumentasjon, etikk og nødvendigheten av tid
Norsk Folkemuseum har foreslått at norske museer bør møtes for å diskutere fremtidig samarbeid om krisedokumentasjon. For det norske samfunnet vil det være gunstig på mange plan hvis kritiske hendelser blir dokumentert åpent, grundig og troverdig. For å ta gode beslutninger under press – også om dokumentasjonstiltak – bør man helst være forberedt.
Mer samarbeid ønskes
Vi ser for oss en modell der noen nøkkelpersoner ved museene allerede på forhånd vet at når en nasjonal krise er i oppløp, så skal de komme sammen for å få på plass organiseringen av noen grunnleggende nasjonale dokumentasjonstiltak. Fordelene med en rask og koordinert reaksjon fra museene vil være mange, og her skal vi bare nevne noen.
Reaksjonsevne har betydning
Et felles, nasjonalt dokumentasjonsprosjekt vil lettere oppnå kontakt og samarbeid med myndigheter og sentrale medieaktører. Kontakt med myndighetene vil gjøre oss bedre skikket til å samle dokumentasjon som blir nyttig for den offisielle evalueringen i etterkant. Det vil også hjelpe oss med å avklare grensegangen og samarbeidet mellom krisedokumentasjon og kriseterapi. Kontakt med sentrale medieaktører er nødvendig for å nå ut til befolkningen med nasjonale dokumentasjonstiltak. Ferske erfaringer viser at i situasjoner som dette kan mediehusene lett betrakte museene som konkurrenter om stoff som avisene ønsker til egne nettsider. Men vi tror avisene vil ha mer å tjene på å samarbeide med museene enn på å konkurrere med dem.
Med et raskt etablert nasjonalt dokumentasjonsprosjekt vil museene kunne jobbe mer helhetlig med hvilke personer det er viktig å få i tale i den konkrete situasjonen og hvordan det vil være etisk forsvarlig å henvende seg til disse gruppene. Forhåpentligvis vil det også bli lettere å sikre finansiering til å jobbe bredt, langsiktig og med gode etiske standarder.
Det er også faglige grunner til at det er viktig å komme raskt i gang hvis man vil dokumentere folks reaksjoner og erfaringer gjennom en krise. Forståelsen av hva man er med på endrer seg underveis. Utfallet påvirker hvordan man i ettertid husker begynnelsen. Men rask reaksjon står ikke i motsetning til å jobbe langsgående og langsiktig. En langsom og grundig dokumentasjon vil være lettest å få til hvis man får etablert seg tidlig på feltet.
Mye å lære av gode forbilder
Med et mer formalisert og planlagt samarbeid vil museene kunne bygge opp kunnskap og kompetanse over tid og lære av gode internasjonale aktører. Et av miljøene det vil være lurt å følge med på, er avdelingen for muntlig historie ved Columbiauniversitetet i New York. Professor Mary Marshall Clark hadde det faglige ansvaret for det største offisielle dokumentasjonsprosjektet etter 11. september og hun har nå ansvar for å dokumentere hvordan innbyggerne i New York rammes av koronaepidemien. Hun legger vekt på betydningen av at slike prosjekter får god administrativ støtte. Hun understreker også hvor viktig det er å ta godt vare på og ikke overbelaste feltarbeiderne.
Ta i bruk minner.no
Enkelte av Norsk Folkemuseums tiltak for samtidsdokumentasjon går via innsamlingsportalen minner.no. Her inviterer vi publikum til å dele egne erfaringer og opplevelser med fellesskapet. Vi vil understreke at vi ikke driver med vill og lettsindig innsamling. Vi har tatt små skritt og brukt tid på å bygge opp etisk forsvarlige innsamlingsstrategier. I den videre oppbygningen og utviklingen av dette verktøyet for samtidsdokumentasjon, ønsker vi svært gjerne å samarbeide med andre museer. Generelt mener vi museene vil kunne jobbe bedre på dette området hvis vi klarer å etablere et tettere og sterkere felles fagmiljø omkring hvordan vi inviterer publikum til å dokumentere kultur og samfunn.
Debatt:
Det opprinnelige innlegget i denne debatten var Krisedokumentasjon – en viktig oppgave for museene
Kronikken Krisedokumentasjon, etikk og nødvendigheten av tid – som dette innlegget er et svar på – er en kommentar til det opprinnelige innlegget.
Artikkelforfatteren Audun Kjus er førstekonservator ved Norsk etnologisk gransking, Norsk Folkemuseum.
