Hold deg oppdatert - meld deg på vårt nyhetsbrev
KronikkRegnskapskurator, sa du?

Regnskapskurator, sa du?

Mimetisk begjær er et bedre uttrykk enn profesjonskamp. De har begge samme referanse her, men går mer eller mindre direkte til sakens kjerne.

Formidlingskurator og forsker ved Nasjonalmuseet Line Engen skriver om meg i Museum 1/23, i kronikken «Det store museumsparadokset». Jeg har tenkt på det hun skriver, og derfor vil jeg skrive om ord og hvordan vi bruker språket. For det er det Engen gjør. Hun bruker nyord for å skape og konsolidere en ny virkelighet. Hun er Formidlingskurator og vet at det finnes Samlingskuratorer, den tradisjonelle «Surveyer» eller «Caretaker». Jeg er bare kurator, en som skaper et nytt, steds- og tidsavgrenset sensorium, setter kunstverk i spill med hverandre og publikum for å få frem ny mening, altså utstillinger.

Posisjoneringskamp

Men, hvorfor stoppe der, ved formidlingskurator? Hva med regnskapskurator, kontrollkurator, personalkurator, renholdskurator, rapporteringskurator, markedskurator, driftskurator, butikk-kurator, #Somee-kurator, kommunikasjonskurator osv., osv.?

Alle roller i et museum trengs, men er det en god idé å kalle alle Kurator?

For de driver vel ikke helt med det samme disse «kuratorene»? Jeg legger godviljen til og tviler på om Line Engen egentlig mener det er en god idé, heller. For hennes lille utfall mot meg er bare en del av en posisjoneringskamp, der bedre lønn og høyere symbolsk anseelse for hennes gruppe er målet. I mimesis rettes alltid sammenligningsblikket oppover. For målet er vel ikke at når alle er blitt kombi-kuratorer, skal formidlingskuratorene ha samme lønn som den lavest lønnede? La oss være ærlige om at all posisjoneringskamp med nødvendighet forutsetter opprettholdelsen av hierarkiske strukturer. (Skal man klatre må det være på et stativ.) Det er det som er museumsparadokset.

Alltid i utakt

Nei, problemet Engen pirker borti må søkes et annet sted og tilbake i tid. Problemet gjelder overproduksjon av akademikere innen humaniora, med påfølgende rivalisering. Jeg har fått med meg at det har skjedd endringer i våre fag, men lar leselisten ligge. Den nye pedagogiske vendingen i engelsk galleri- og museumsverden kom jeg i kontakt med tidlig på 1990-tallet i forbindelse med bydelsintegreringen de allerede da drev med på Whitechapel Art Gallery. Senere har det blåst så friskt fra vest at jeg har vært inne på tanken om at vi kanskje burde ta en liten time out i forhold til alt som kommer med sør-vesten fra de britiske øyer og pøser ned over norske museumsbyråkrater.

Nå har Engen lest et par essays og kronikker jeg har skrevet og latt seg hisse opp. Hun insinuerer at jeg har sovet i timen, og har mellomtitlet meg som «Leder i utakt». Ferdig med ham! Liksom… Men, jeg er jo glad for det. Fint at flere har fått med seg det, for jeg har alltid vært i utakt. Hele min karriere er bygget på at jeg i likhet med den nye kunsten jeg har jobbet med, har vært i utakt med nyttetenkning og instrumentell museumsideologi, en ideologi i vekst og som nå bl.a. Line Engen, i takt med gjeldende politikk, så lydig underlegger seg, som en «føyelig kropp».

LAMPEKURATOREN: Kurator for basisutstillingen 1900-tallet studerer en Memphis-lampe. Foto: Bjørn Johnsen

Old hat

Engen leser meg ikke med velvilje, men har sett at jeg vil problematisere museumsvesenets og kulturlivets nye spilleregler. Men hun er litt for rask i å anta at det at jeg nekter å akseptere ideologiske slagord som «relevant» og «aktuell» –  i seg selv meningsløse ord – og nekter å legge meg flat for populistisk anti-intellektualisme, opplagt er en følge av manglende kunnskap. Kan det tenkes at man er i motkulturell utakt nettopp fordi man er litt orientert, og har vært det lenge, om utviklingen innen pedagogikken?

For opptattheten av formidlingsfaget kommer fra pedagogikken og dens utopier.

Dialogen og deltagelsen som museumspedagoger i dag gjør seg god nytte av i formidlingen av utstillingene, ble kunsthistorikere gjort oppmerksom på for mange tiår siden. Den strukturalistiske og persepsjonspsykologiske siden av dette – «the Beholder’s Share» (Riegl og Gombrich), gestaltpsykologi, dialogbasert eksistensfilosofi og fenomenologi – kom i gode doser på Blindern på 1970-tallet, tverrfaglighetens tiår ved norske universiteter.

For ikke å fremstå helt fortapt i nostalgien, må jeg tilføye at jeg også har gleden av å lese å lese nyere hjerneforskning som viser den biologiske nødvendigheten av aktivitet fra publikum. Deltagelsen som ledd i en ønsket omveltning av maktforholdene i samfunnet kom inn med events på 1950- og 60-tallet i museer, gallerier, «Loft», gater og landskap gjennom aktivitetene vi kaller happenings og performance. Så alt dette er «old hat».

Driver bare med formidling

Engen synes å mene at jeg er imot formidling. Veldig rart, for jeg driver bare med formidling. Alt sanselig er, som all billedkunst, middelbart, altså allerede formidlet for å kunne vise seg for anskuelsen. All kunst blir først kunst når den fremtrer som en forestilling som representerer kunstnerens følelser, idéer, drømmer, vilje, holdninger, fornemmelser …. Alle bevisst kuraterte utstillinger er alltid allerede en formidling og iscenesettelse som inviterer tilskueren til deltagelse. Mitt poeng, som Engen har blitt trigget av, er at den formidlingen går forut for den del av publikumsformidlingen som ikke allerede er ivaretatt av utstillingen selv og kurators skrifter til utstillingen.

All publisert forskning er formidling av hypoteser og forsøk på å etterprøvbart overbevise andre om at hypotesen holder.

Så før formidlingsavdelingen starter sitt viktige arbeid med tilpasset formidling, foreligger allerede formidling til publikum i tre utgaver.

Alt dette går forut for det populariserte og tilpassede formidlingsarbeidet. Skal museene bare drive med spes.ped.? Kurator må akseptere at kunstverket – det som formidles gjennom form og farge – går forut for utstillingen, og at denne viser det som det snakkes om i forskningstekster og de utallige kuratorskrevne hand outs – eller Tips om Tegn som jeg har kalt bunken av mine ark med popularisert formidling, det første skrevet i januar 1993.

Trekk pusten dypt

De nye spillereglene forsøker å motsette seg denne «før og etter»-tenkningen. Og det er da jeg sier: Trekk pusten dypt. For når publikum blir til målbare konsumenter, og utstillingskuratering skal tilpasses forutsetningene til alle uansett interesser og habitus («markedet»), vil det kunne (helt sikkert) svekke kompleksiteten i presentasjonen og formidlingen av kunstverk og deres mening som del av en utstilling: «the meaning is the use».

Logikken i Engens rydding for å få større plass i redet, får som konsekvens at formidlingsavdelingen ikke bare skal programmere og kuratere utstillingen, men til slutt være med å skape kunstverket selv, for å sikre at det blir «aktuelt» og «relevant» nok. Jeg vil fastholde at dette ikke bare er absurd, men også en anvendelse av markedslogikken: «keep the customer satisfied». Og markedslogikken i Skuespillsamfunnet (Guy Debord: The Society of the Spectacle, 1967) er like slu som den er irrasjonell – og dermed nesten uimotståelig.

Utakt bra for kontakt

Relevant formidling starter der kurator setter verket og dets diskurshistorie i sentrum. Så får vi sammen forsøke å formidle dette som relevant til flest mulig.

Men relevansen må ha retning mot kunstverket og dets historiske kontekst.

For i den grad formidlingsavdelingen setter kulturpolitiske mål (det som er «besøksstatistikk-relevant», «utjamnings-relevant», «kjønns- og identitets-relevant» eller bare det som oppfattes som «dagsaktuelt-relevant» og drar opp antall klikk) i forsetet, mener jeg vi er over i et annet spill og dermed i utakt med det museer bør handle om. Men vi kan vel enes om å håpe at barn og unge modnes og vokser opp og etter hvert skjønner at billedkunst er noe mye rarere, mer fremmed, uregjerlig og mer komplekst enn det de opplevde på første spennende museumsbesøk som barn og ungdom.

Mitt håp er at publikum etter hvert også kommer litt i utakt – først da er vi kommet i kon-takt.


Følg debatten

Denne kronikken er et svar på kronikken «Det store museumsparadokset» av Line Engen, først publisert i Museum nr 1 23. Direktør for samling og utstillinger ved Kode Line Daatland sendte i slutten av mars et svar, som ble publisert digitalt sammen med Engens kronikk.

Les Det store museumsparadokset og Line Daatlands svar, 24. mars.

Les Line Engens svar på kritikken, 13. april 

Les Kunstavisens intervjuserie om formidling.

Les artikkelen Museumsformidlere faller fra lønnssmessig i Forskerforum.


Les andre kronikker og debattartikler i Museum her, og alle digitaliserte artikler her. Ta kontakt med Tekstallmenningen for å kjøpe enkeltnumre eller abonnement, og slik kunne lese bladet i sin helhet.

Likte du denne artikkelen? Del den med en venn og kollega.

Annonse
Annonser