Hold deg oppdatert - meld deg på vårt nyhetsbrev
KritikkSamisk festival og levende utstilling på utstilling

Samisk festival og levende utstilling på utstilling

To vandreutstillinger gir viktig innsikt om spennende samisk historie og kultur. Med enkle grep og litt mer lyd kunne de virket enda sterkere.

Fjerde januar åpnet Bymuseet i Bodø dørene for de to samiske vandreutstillingene Following Arctic Fashion og Margrete Kreutz’ historie 1863-1922. Begge står til 13. mars.

Following Arctic Fashion

Utstillingen Following Arctic Fashion tar utgangspunkt i et prosjekt av fotograf Mari Karlstad og folklorist Marit Anne Hauan ved Tromsø Museum. Prosjektet har undersøkt og dokumentert festivalmoten under Riddu Riđđu fra 2000 til 2016. Utstillingen gir publikum et blikk inn i mangfoldet av festivaldeltakere som samles ved denne kulturfestivalen som årlig finner sted i Manndalen i Kåfjord kommune. Riddu Riđđu blir sett på som et viktig møtested, der Arktis’ urfolksgrupper og deres kulturer feires.

Nye impulser

Utstillingen åpner med en kollasj med bilder fra festivalen. Det er også to dataskjermer her, en av dem med hodetelefoner hengende på et lite reingevir, med lyd- og bilde bildefortellinger. Reingeviret har ingen stor innvirkning på meg og løfter ikke presentasjonen av videoene. Tvert imot føles det som et litt stereotypt element i formidlingen av den samiske kulturen.

Elleve store portrettfotografier av festivaldeltakere tar en del plass i utstillingsrommet. De viser individuell og eksperimentell mote som blander tradisjonsplagg med både nymotens og hverdagslige plagg. Her er kofter, inuittenes folkedrakt og personlige utsmykninger. Slik aktualiseres nye perspektiver i møte med personer som tilhører urfolksgrupper, primært samer. Bildene kan også forhåpentligvis skape større bevissthet rundt og kunnskap om ulike typer kulturell identitet og urfolksgruppenes mangfoldighet.

Lydløs festivalutstilling

Av alle elementene som utgjør utstillingen, er det portrettfotografiene som vektlegges og tildeles størst rom. Following Arctic Fashion-utstillingen er en visuell opplevelse, uten mye tekst. Det er derfor på sett og vis opp til den enkelte publikummer selv å skape en meningsfull utstillingsopplevelse, ved å bruke tid på å se på bildene og bli kjent med menneskene på bildene. Utstillingen har ikke tatt ut hele sitt potensiale. Det er lett å leke med tanken på hvordan bildene kunne blitt løftet frem ved enkle grep, som lydspor fra festivalens konsertarrangementer. Ved å legge mer vekt på stemning, gjennom eksempelvis musikk, kunne publikum i større grad få følelsen av å ha deltatt på festivalen uten å ha vært der selv.  Rent visuelt er portrettbildene interessante, det viser oss de ulike menneskene festivalen tiltrekker seg, men jeg savner andre deler av festivalen, som musikk.

Margrete Kreutz´ historie 1863-1922

Utstillingen om Margrete Kreutz baserer seg på Cathrine Baglos doktoravhandling På ville veger? Levende utstillinger av samer i Europa og Amerika (Universitetet i Tromsø 2011).

Fortellingen om Kreutz begynner med en prosjektorfremvisning av bilde og tekst. Margrete Olsdatter Bull, senere gift Kreutz, fødtes inn i en sørsamisk reindriftsfamilie i 1863 i Sverige i Enkroken, tett ved den norske grensa og stedet Meråker i Nord-Trøndelag. Margrete vokste opp i utfordrende kår, og det var ikke alltid familien kunne holde på med reindrift, får vi vite. Hun giftet seg i 1885 med den samiske Anders Persson Kreutz, og de bosatte seg senere i Svensk-Strådalen og fødte flere barn. Jeg leser at årsaken til ferden ut i verden hovedsakelig var forårsaket av innskrenkninger av reindriften av den Svenske stat. Tilbudet som kom i 1888 om å vise frem sin samiske levemåte og kultur i de levende utstillinger, førte at ekteparet tok med seg sine barn og dro til dyrehagen Jardin d’Acclimatation i Boulogne-skogen i Paris i 1889. Få år senere dro Margrete med sine barn  på ny ut i verden, denne gang i Lapland Village under verdensutstillingen i 1893 i Chicago.

Jeg undrer meg over hvorfor Kreutz frivillig la ut på en utfordrende reise, kun for å karakteriseres og stilles ut. Hvor man før i tiden så samer som kuriositetsobjekter fremfor mennesker, ser vi i dag individet bak denne praksisen og livene de levde. Utstillingen om Kreutz forteller at det handlet om å tjene til livets opphold, samtidig som den formidler at det var flere årsaker til at samene deltok i menneskelige forestillinger, blant annet ønsket flere å vise frem sin kultur og sin stolthet over den. Vi får vite at denne familien fikk godt betalt og ble behandlet mye bedre enn hva jeg har sett for meg.

Det betyr ikke at ikke de levende utstillinger også utnyttet og lokket til seg «primitive mennesker» på feilaktig og tvilsomme vis, men i tilfelle Margrete, og en rekke andre frivillige sørsamer, ga de levende utstillingene dem en mulighet for et bedre liv. Utstillingen i Bodø utfordrer publikums forestillinger om dette fenomenet. Opplevelsen av å ha fått et innblikk i Margrete Kreutz litt uvanlige liv, førte til at jeg forlot Bymuseet med nye tanker omkring 1800- og tidlig 1900-tallets levende utstillinger. Synet på utstillingene av såkalt «primitive» mennesker og deres kulturer, stilt ut bak innhegninger og dioramaer for de «siviliserte» Europeernes og Amerikanernes fornøyelse, viser seg å ikke ha vært et så ensidig negativt fenomen som jeg har trodd.

PRØV SELV: Disse sørsamiske luene er til å prøve, og det eneste interaktive elementet i utstillingen. Den ene er av typen rapte, den andre tjurrie-tjohpe. Foto: Jon-Martin Helgesen.

Selv om bildefremvisningen fremstår som viktigst for formidlingen av Kreutz´ historie, er det mer å se i utstillingen. Ikke langt fra bildefremvisningen om Margretes liv, henger det to samiske luer. Den ene er en kopi av Margretes lue og av av typen rapte, den andre av typen tjurrie-tjohpe. Begge var vanlig tidligere i noen sørsamiske områder.  Vi kan prøve på oss luene og se oss i speilet som henger ved siden av. Dette er det eneste interaktive elementet i utstillingen.

Jeg opplever luene som et forsøk på å skape en nærhet mellom publikum og Margrete, men det vekker ingen sterke følelser i meg. Til slutt i utstillingen finner vi et kart og tidshjul som viser når og hvor de betydningsfulle hendelsene i Margretes liv skjedde. Det gir oss en ny forståelse av avstandene og de krevende reisene hun bega seg ut på, og av hvor viljesterk hun må ha vært for å ta dette valget om å forlate det kjente og oppleve det ukjente. De fire store kunstfotografiene er tatt av billedkunstner Elin Andreassen og viser ruinene av det som var Margretes boplass i Strådalen, som fremdeles vitner om denne kvinnen som en gang levde.

TIDSHJUL: Hjulet i gulvet er både kart og tidslinje. Det viser hvor og når de betydningsfulle hendelsene i Margretes liv skjedde. Foto: Jon-Martin Helgesen.

Ubenyttede muligheter

De to samiske vandreutstillingene er enkle produksjoner og vekker både nysgjerrighet og interesse for en kultur vi alle burde bli bedre kjent med. Når vandreutstillingene er satt opp slik den er gjort i Bymuseet, synes jeg likevel at det er noe som mangler. Jeg savner blant annet bildefremvisningen som ifølge nettsidene på Tromsø museum følger med Following Arctic Fashion og skulle gi en mer detaljert beskrivelse av de fotograferte folkedraktene. Begge gangene jeg besøkte utstillingen, sto fraktkassene der fortsatt. Det bidro til mitt inntrykk at utstillingen er noe uorganisert og forhastet produsert.

Kanskje kunne jeg følt mer nærhet til Riddu Riđđus festivaldeltakere, og lært meg å kjenne Kreutz uten å måtte lese så mye tekst. Jeg synes også historien om Margrete Kreutz kunne fått mer plass og i større grad utfordret publikums tilnærming til levende utstillinger. Denne utstillingen kunne vært en slående kontrast til Gi meg et navn ved Munchmuseet i Oslo, der de levende utstillingene ble fremstilt som diskriminerende, rasistiske og rent dehumaniserende. Jeg savnet enda mer fart for å formidle og diskutere denne for lite belyste delen av historien om levende utstillinger.

Verdt å se

Disse utstillingene er likevel fengslende og verdt å se, for den som ønsker å lære mer om en festival fylt av muligheter, særegne kulturelle uttrykk og ulike mennesker, og om kvinnen som dro ut i verden for å delta i levende utstillinger i håp om et bedre liv for seg selv og sin familie. Vandreutstillingene er primært rettet mot de som har en spesiell interesse for samisk kultur og historie. De vil også fungere for hvem som helst som skulle ønske å ta turen innom museet for en interessant, lærerik opplevelse.

*

Museumsnytt har i 2022 fått støtte fra Fritt ord til utstillingskritikk. Vi vil publisere en til to anmeldelser i måneden.

Våre anmeldere kommer fra museumsfeltet og/eller media.

Jon-Martin Helgesen (28) er idéhistoriker og snart ferdig med en master i museologi.

Les også anmeldelsen av U/SYNLIG – hverdagsrasisme i Norge på HL-senteret i Oslo

 

Likte du denne artikkelen? Del den med en venn og kollega.

Annonse
Annonser