Året er 2009 og Ayman Alazraq, palestinsk student på Kunsthøgskolen i Oslo (KHIO), befinner seg i studenthuset der han bor på Tullinløkka i Oslo. I kjelleren på jakt etter boden som tilhører hans hybel, finner han en åpen dør. Han gløtter inn og ser et gulv dekket av bilder med motiver som ser merkelig kjente ut. Det viser seg å være en del av Palestinakomiteens arkiv. Her er fullt av bilder og annen dokumentasjon fra medlemmers reiser og arbeid med palestinere og palestinske flyktninger.
Funnet førte til en rekke møter som gjorde Alazraq kjent med menneskene bak Palestinakomiteen og Palestinafrontens arbeid fra midt på 60-tallet. Det ga ham en ny og overraskende innsikt i at mange har interessert seg for Palestina lenge – og resulterte også i en utstilling 15 år senere. Jeg møter Ayman Alazraq tidlig i januar på Fotogalleriet, der han snakker meg gjennom utstillingen.
– Under oppveksten min i Betlehem i Palestina var jeg aldri oppmerksom på at folk rundt om i verden visste at Palestina eksisterte engang. Det eneste vi hadde tilgang på, var israelske nyheter.
Copy paste
Utstillingen gjør inntrykk. Her er bildene Alazraq fant i studentboligen på Tullinløkka, og mye annen dokumentasjon på urett og overgrep mot et helt folk. Fokuset er på massakren i flyktningleirene Sabra og Shatila i Vest-Beirut i 1982.
– Jeg ble veldig interessert i å samle inn arkivmateriale fra arbeidet som ble gjort her i Norge for Palestina, mye av materialet er utrolig interessant. Det jeg har samlet inn, strekker seg over en lang tidsperiode, helt fra den første intifadaen, men i samarbeid med Fotogalleriet bestemte jeg meg for å fokusere på krigen i 1982 og spesielt høringen. Det er nesten som en “copy paste” av det som foregår i Gaza nå. Det er så mange ting som gjentar seg.
Hovedverket i utstillingen er, som tittelen tyder på, videoinstallasjonen “The hearing”; ti VHS-kasetter med opptak fra the Nordic Commission for War Crimes som ble arrangert av Palestinafronten og avholdt på SAS Hotel i Oslo i oktober 1982.
Opptakene inneholder vitnesbyrd fra en internasjonal gruppe helsearbeidere, filmskapere og sosialarbeidere (noen av dem norske). De var til stede under, like før eller etter massakren i flyktningleirene Sabra og Shatila. I disse leirene bodde palestinere som ble fordrevet fra Israel i 1948, i det som palestinere kaller al-Nakba (katastrofen). I 1982 invaderte Israel Libanon, angivelig for å utslette PLO (Palestine Liberation Organization). Etter en våpenhvile trakk PLOs tropper seg ut og til nærliggende områder. Til tross for lovnader om trygghet for de palestinske flyktningene som ble igjen, endte det i blodbad. Nesten 5000 palestinere ble drept i Sabra og Shatila.
Et gigantisk toalett
Den 13 timer lange høringen rommer sterke historier. For eksempel forteller den svenske TV-journalisten Henri Schelman om et telegram han fikk fra den svenske ambassaden i Beirut. Under invasjonene av Vest-Beirut dro israelerne til det palestinske forskningssenteret og stjal alt av kunst, tidsskrifter og filmmateriale, kunne telegrammet fortelle. Deretter gjorde de israelske soldatene bygningen om til et gigantisk toalett. De smurte inn rommene med menneskelige ekskrementer.
– Det er helt utrolig, fordi jeg opplevde det samme, 20 år senere, under den andre intifadaen, da jeg jobbet i den lokale TV-kanalen som var i samme bygning som kulturdepartementet i Ramallah. Vi kom dit en dag, og alt var stjålet eller ødelagt. Det de ikke fikk med seg, ødela de. Og alt var dekket med menneskelige ekskrementer. De gikk så langt at de smurte inn innsiden av videospilleren med det. Jeg synes det var merkelig å lese vitnesbyrdet fra 82, fordi jeg tenkte, “dette er 20 år senere og de bruker fortsatt de samme teknikkene”.
Under høringen forteller Schelman at en kollega, Bertie Romanson, som var i Israel da dette skjedde, hadde forhørt seg med en talsmann for IDF (Israeli Defence Forces) om materialet fra forskningssenteret. Talsmannen uttalte at alt materialet var “klassifisert og under etterforskning”, men at de til syvende og sist “muligens ville publisere noe av det og brenne resten”.
Må verne om kildene
Dette ønsket om å ødelegge viktige spor ser man også i Gaza i dag. De som vil fortelle verden om det som skjer, løper en stor risiko – området kalles verdens farligste sted for journalister. Og det er ikke bare menneskene, men også deres kultur og historie som er under angrep. Det er mye som tyder på at IDF gjentatte ganger bevisst har forsøkt å destruere palestinsk kulturarv. Etter 7. oktober er for eksempel både Rashad Shawa Cultural Centre, Gazas sentralarkiv og museet Al-Qarara, som huser mer enn 3000 gamle gjenstander, fullstendig ødelagt.
Den pågående situasjonen i Gaza gjør alle kildene til palestinsk historie og solidaritetshistorie utrolig viktig, mener Ayman Alazraq:
– De palestinske arkivene er spredt utover hele verden gjennom solidaritetsbevegelser og migrasjon. Det er opp til oss å finne og samle palestinsk arkivmateriale. Det er viktig for oss å bevare det så vi kan vise til de kommende generasjonene hvordan vi har tatt vare på hverandre og gjort motstand. Og vi kan vise hvor mye solidaritet vi har i andre deler av verden.
Bunker av dokumenter, bilder, magasiner, videoklipp og lydopptakene fra Nordic Council skaper et interaktivt område der besøkende selv fritt kan utforske arkivmaterialet. Overfloden av informasjon forteller om et sterkt ønske om å formidle en historie som ikke må bli glemt. Disse vitnesbyrdene har historisk interesse, men er viktige også fordi, som Alazraq sier, dette likner altfor mye på det som bevitnes i Gaza i dag.
Alazraq forteller at The Lost Tapes of A Peoples’ Tribunal er et både kunst- og forskningsprosjekt. Publikum får tilgang på Alazraqs innsamlede arkiv. Hvordan vi fordyper oss i dette materialet, er opp til oss, det er vi som bevitner og bringer det videre. I installasjonen “hanging memories” vises det lysbilder fra flyktningleirene plassert på ørsmå røde lysbord hengende fra taket. Du må bøye deg, tørre å komme helt inntil for å se det yrende folkelivet i travle gater og den stolte nybakte faren med en ammende mor i armkroken.
– Tittelen viser til at minnene er der, de venter bare på at vi skal se dem. Jeg bestemte meg for ikke å gå gjennom prosessen med å digitalisere og printe ut bildene i store versjoner, jeg ville la dem være akkurat som de er.
Klare vitnesbyrd
En av utfordringene ved å følge hendelsene i Gaza i dag er at informasjonsstrømmen er ustoppelig og til stadighet utfordres av manipulert virkelighet som “fake news” og propaganda. I konteksten av det pågående folkemordet er det både ekstremt urovekkende og forløsende å se klare vitnesbyrd om hva som skjedde i 1982.
Da utstillingen åpnet i desember 2023, var Fotogalleriet åpent i tretten timer, slik at publikum kunne få med seg hele folkedomstolens høring. Blant dokumentene i utstillingen finnes det en skriftlig versjon av høringen, transkribert av Alazraq selv.
Dokumentene avdekker grufulle teknikker for å undertrykke et folk, teknikker som har vært i bruk i lang tid. Vitnesbyrdene fra 1982 forteller om avansert militær teknologi. Flere vitner beskriver bomber som utløses av bevegelse pyntet med rosa sløyfer eller kamuflert som leker eller andre dagligdagse og kjærkomne gjenstander, slik som lightere og tannkremtuber. Dokumentene viser også at det blant de palestinske flyktningene er en utømmelig vilje og evne til å stadig vende tilbake til livet igjen, til å oppfordre til fredelige forhold, til å skille mellom sionister og israelere.
Jeg spør Alazraq hva som skjedde etter høringen, ble det dekket av pressen?
– Ja, det ble litt mediedekning av høringen i etterkant. Det ble sendt kopier til flere organisasjoner, blant annet PLO, men ingen vet egentlig hva som skjedde etter det.
Spice boys
I videoinstallasjonen som viser perfomance-kunstneren Mahmoud Hamzeh Beshtawis verk: Spice boys, kan vi se og høre Beshtawi, selv oppvokst i Shatila. Her, fra den skriftlige versjonen i utstillingsbrosjyren:
“I am not here to disrupt the night ; I am not here in fact ; migration officers aren’t as toxic as my ex but they still look in my phone without asking ; and what they found is also enough to interrogate me for 6 hours but never enough to prove me guilty
I have passed more checkpoints then enough to know that one of the main reasons of death in this world is reason
So I don’t ; I just act like I’m not here ; or to put it as Emanuel Macron does ; I am not from here
My refugee camp is not mine ; what’s mine is not the refugee camp ; it’s a European riddle funded by your tax money ; sorry ; your parents tax money
There is no defence without offence ; and if you are offended then you are complicit
If you are sitting in an Irish bar in London ; think of the irony
Don’t get sad ; get angry”
I det innerste rommet der høringen vises, finner vi også installasjonen “Mahmoud Darwish”. Den inneholder den palestinske nasjonalhelten og poeten Mahmoud Darwishs vitnesbyrd fra høringen i Oslo. Her tar han opp det som presenteres som et av utstillingens store spørsmål: Er det mulig for palestinere å vitne om disse hendelsene kun som offer, eller er man også hele tiden mistenkt for å være medskyldig, være en gjerningsperson?
Tror krigen endrer synet på arkivet
Den bitre kampen om definisjonsmakten er det som møter alle som følger med på nyhetsstrømmen fra Gaza. De ulike narrativene former folks syn på disse historiske hendelsene og fratar eller tillegger aktørene menneskelighet. Alazraqs utstilling er ikke ment som en kommentar til det vi har vært vitne til i Gaza siden oktober. The Lost Tapes of A Peoples’ Tribunal, 1982, var planlagt før dette, sier han i en tekstmelding. Og legger til:
– Men jeg tror krigen endret vårt syn på arkivet. Det har blitt helt essensielt å vise den lange historien med kamper vi palestinere har gått gjennom, helt tilbake til andre verdenskrig. Og her viser jeg noen norske eller vestlige perspektiver på den palestinske frihetskampen som er helt motsatt av narrativet vestlige stater og media presenterer. Til syvende og sist er sannheten veldig nær; den må bare åpne øynene våre.
FAKTA
The Lost Tapes of A Peoples’ Tribunal, 1982 – en utstilling og et forsknings- og dokumentasjonsprosjekt initiert Ayman Alazraq. Vist ved Fotogalleriet i Oslo til 4. mars 2024.
KILDER
Klassekampen: Gazas skatter
The electronic intifada: Israel destroys a beloved Gaza cultural center
Denne saken står på trykk i Museum nr 1 24. Flere av artiklene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
