Hold deg oppdatert - meld deg på vårt nyhetsbrev
KronikkSe hva de ser: Et inspirerende trekantdrama

Se hva de ser: Et inspirerende trekantdrama

Vi skal i gang med en ny spalte i Museum. Dette er en oppstartsartikkel, og jeg har forberedt meg på to måter: Jeg har lest teori, og jeg har vært på seminar.

SE HVA DE SER: I denne spalten ser filosof og kritiker Aasne Jordheim på hva publikum ser i ulike omvisningstilbud på norske museer

Det vil si; jeg har vært innom det litt tunge og alvorlige, der hvor man kan støte borti setninger som dette: «Museene skal være profesjonelle og aktuelle institusjoner og ha en aktiv samfunnsrolle, med planer og strategier for faglig utvikling og nytenking innen forvaltning, forskning og formidling.

Og jeg har sittet og hørt på innlegg ment for å stimulere i en fullstappet sal i Nasjonalmuseet på formidlingsseminaret 2023, som hadde omvisning som tema. Der gikk det lettere og mer entusiastisk for seg. Publikum lyttet, klappet og lo etter hvert som vi fikk servert ideer og erfaringer fra «felten». Det hele ble godt oppsummert i paneldiskusjonen, som stilte spørsmålet: Hva er god omvisning?

Spalten vi skal i gang med, har fått tittelen Se hva de ser. Ideen er at jeg i hvert nummer i 2024 skal dra på besøk til et museum for å overvære en gruppeomvisning.

Det vil bli en blanding av kritikk og reportasje innenfor hva jeg ser for meg som et slags trekantdrama.

Det er museet og utstillingen, det er gruppen som kommer på besøk, og mellom disse to har vi omviseren, som skal formidle, eller til og med være en brobygger, leser jeg i en bok om kunstformidling. «Kunstformidlingens oppgave er å være brobygger mellom kunstverket og betrakterne. Og den broen som kunstformidlerne bygger, har bare en hensikt – å få betrakteren til å åpne seg for kunstverket.»

«Humor er alltid bra»

«Når vi frem med vårt formidlingstilbud til publikum?» spør Cathrine Lorange i det første innlegget på seminaret. Hun er seksjonsleder ved Nasjonalmuseet. I løpet av seminardagen får vi en rekke presentasjoner av ulike måter det går an å nå frem på. Man kan være to omvisere, for da kan man spille på hverandres kunnskaper og dermed gjøre formidlingen mer levende. Man kan åpne for filosofisk samtale og på den måten aktivt bringe publikum inn.

Man kan la formidlingserfaring møte fortellerkunst, gjerne ved å bringe inn skuespillere, og ikke minst kan det være effektivt å slippe til humor. «Humor er alltid bra», sier Siri Breistein, formidlingsleder ved KODE, under panelsamtalen. De to representantene for museumshackere som var del av programmet, Håkon Forfod Sønneland og Kris Buxton-Dean, hadde tidligere overbevist salen om nettopp det. De viste eksempler på hvordan det går an å lure kunnskap og engasjement inn med humor og lek (for eksempel kan det å tenke motsatt være en måte å få frem litt morsomme ideer på, ifølge Sønneland.)
Les mer: Lag et kreativt museum

«Men vi må ikke bli fornøyelsesparker», presiserer Breistein. Petter Snekkestad, også paneldeltaker og dessuten (en liten stund til) direktør ved Varanger museum, er bekymret for at dybdekunnskapen lett kan skyves til side, slik han tidligere har gitt tydelig uttrykk for i boka Museale tilstander.

Gjenklang

Museenes mandat er klart: Museene har en samfunnsrolle, knyttet til folkeopplysning og demokratisering. Ord som mangfold, inkludering og kritisk refleksjon er sentrale. Og i et skriv fra Kulturrådet, «Museenes samfunnsrolle», leser jeg om viktigheten av å sette mennesket i sentrum. «Det er derfor en viktig oppgave å legge til rette for at alle både kan oppleve og delta aktivt i et mangfold av kulturtilbud.»

Jeg gleder meg til å følge med på hvordan omviserne vil forsøke å trekke gruppene med seg inn i utstillingene. Det er et poeng at museumsopplevelsen skal kunne gi en gjenklang, sier Breistein som svar på spørsmålet om hva en god omvisning er. «Alle kan møte et kunstverk med egne erfaringer», forteller hun i sitt eget foredrag, gjennom kunsten går det an å merke egen tilstedeværelse i det opplevde, og hun kaller dette for kunstøyeblikket. Det er vel det som er omviserens mål, og akkurat her, tenker jeg, har vi hva museets trekantdrama kan resultere i – at den besøkende åpner seg for en erfaring eller en kunnskap som museet har tilrettelagt for.

En mulighet i oss

Det handler om å plante et frø, sa foredragsholder nummer to, Jens Henrik Johnsen, som arbeider som formidler ved Nasjonalmuseet. Gitt de rette betingelsene kan et frø bli til en plante. Men hva kan så et kunstøyeblikk bli til? Det er ikke like klart. Vi har jo ikke samme oversikt når det gjelder det opplevde, det som har med indre liv å gjøre. Vi vet ikke hvordan en opplevelse er i stand til å virke over tid, eller hvordan noe slikt i det hele tatt er i stand til å kunne spille en avgjørende rolle.

For når noe gjør inntrykk, hva er det det da treffer?

Jeg opplevde faktisk å bli rørt ved et tilfelle under seminaret. Jeg lo noen ganger, lærte ting, men det jeg aller tydeligst sitter igjen med, er en ørliten scene fra innlegget til de to dansekunstnerne Venke Sortland og Ida Gulbrandsen, som utgjør gruppa Landing. De snakket om at kropp og bevegelse kan gi en alternativ inngang til en museumsutstilling, særlig overfor barn.

Et museumsbygg er gjerne ikke laget for barn, kanskje står noe på en monter som gjør at de må løftes opp for å kunne se – og så demonstrerte en av dem det. De viste frem en løftebevegelse som var både myk og myndig, forsiktig og resolutt, og som påpekte det de allerede hadde sagt om at kroppslig bevegelse kan være meningsfullt i seg selv. Ja, sånn kan man løfte et barn, satt jeg og så.

Er man så heldig å oppleve et såkalt kunstøyeblikk, tror jeg at det det treffer, er en mulighet i oss.

Både i en utstilling og i hver og en av oss bor det mulighet. Vi kan få øye på noe på et museum, vi kan skjønne mer, se nye måter verden henger sammen på, eller hvordan vi selv henger sammen med oss selv og med alt annet. Derfor tenker jeg at et frø kan sammenlignes med en gåte. Slik det fra jorda plutselig en dag dukker opp en plante, kan det dukke opp noe fra en som har vært på museum også. Det kan dukke opp umiddelbart, eller det kan være noe som bare ligger der, som en liten uro i det indre.

Kan jeg også løfte slik? Kan jeg i det minste en dag klare å si noe om hva den løftebevegelsen rommet? Hvorfor den traff meg sånn?

Jeg gleder meg til flere museumsopplevelser.


Denne artikkelen står på trykk i Museum nr 4 23, der det overordnete temaet er «Nye forsøk». Fleire av artiklene blir digitaliserte, og kan leses på nettsidene våre. Les også andre kronikker og debattartikler. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.

Likte du denne artikkelen? Del den med en venn og kollega.

Annonse
Annonser