Haugar museum ligger på en høyde i Tønsberg, på historisk grunn. Her lå Haugating, og her mener man at Harald Hårfagres to sønner ligger begravd. Det er store rom i bygget, som seg hør og bør i et museum, og denne gangen er det heller ikke så mange verker som vises, så det oppleves luftig; 14 verker av Andy Warhol og 11 av Edvard Munch. Jeg venter på en 7.-klasse som har fått sponset tur hit av Den kulturelle skolesekken, og opplegget er først en runde med omvisning og så en runde i verkstedet. Målet er at de skal «utvikle forståelse for ulike kunst- og kulturuttrykk».
Skal de utvikle forståelse for «angst og det spenningsfylte forholdet mellom mann og kvinne»1 også? Ett av bildene som vises, er Madonna, den versjonen som omkranses med sædceller og med et skeptisk foster i venstre hjørne. I Warhols versjon er kvinnens nytende uttrykk byttet ut med noen Skrik-lignende øyne, og her ser fosteret ganske livstrett ut. Hvordan passer slikt inn for 12-åringer? Hvor mye av den voksne verden skal barn innlemmes i når de besøker en kunstutstilling?
De stille
Det er en gnistrende vakker vinterdag. Det er sol, mengder av snø, og det er temmelig kaldt. Ut av vinduet kan jeg se at de endelig kommer, litt forsinket. De går på rekke, i tykke boblejakker, og guttene har på lue, mens alle jentene er barhodet. Kanskje det er fordi de har begynt å la seg styre av estetikken? Selv om de nok ennå er langt unna den selviscenesettelsen både Munch og Warhol er kjent for.
Plutselig er huset blitt et annet. Nå er det lyder. Litt latter, et par «oi» og kommandoer fra lærer om hvor luer skal legges og jakker skal henges. Omviseren formaner, «ikke gå for nærme, ingen må lene seg mot veggen», sier hun, før hun tar med seg hele flokken inn i det første rommet.
Det er en temmelig taus gjeng hun har fått ansvaret for, så hun må selv svare på spørsmålene hun stiller. Skrik handler om å være veldig redd, sier hun og forteller så om Munch som ville beskrive følelsene sine, mens Warhol, som ingen av elevene har hørt om, ønsket å vise frem det moderne samfunnet han levde i. Vi får litt biografi, hører om sykdom og død og å bli skutt på, og så kommer vi til Madonna og fosteret og sædcellene.
Elevene sitter i ring, de følger alle anvisningene, ser der de blir bedt om å se, ja, de følger med. En av lærerne går rundt og tar av hetta hos tre av elevene. Nede i verkstedet i kjelleren, der jeg får anledning til å snakke med de unge, merker jeg at de har fått med seg mye. Alle er veldig ivrige nå, de synes det er spennende, det de holder på med – de lager hvert sitt grafiske trykk. Av og til løfter de på arket for å se hvordan det blir. «Spør du meg, er dette ganske bra gjort», sier en av dem om eget arbeid.
Noen lager en collage, andre velger bare ett motiv. En av dem jeg snakker med, holder på med et trykk av Madonna. «Hun står så fint», sier hun, så med andre ord er det ikke sikkert at omviserens forklaring om at det dreier seg om «en kvinne som elsker», noe som kan lede til ikke-planlagte barn, er blitt helt forstått. Det ble jo også sagt litt forsiktig.
Men ordet «angst» kjenner de, ikke for godt, forhåpentlig – de kjenner seg igjen i hvordan figuren i Skrik holder hendene.
Én elev sier at han synes Skrik-bildet er rart og mystisk. «Jeg skjønner ikke greia», sier han, og så legger han til noe som vel må glede enhver kunstformidler og bidra til en forsterket tro på jobben de gjør: «Bildet blir derfor interessant. Det er derfor det er gøy.»
«Det er kult å lære, og kjempekult å lage», sier elevene mens de rydder opp etter seg og snart skal om bord i bussen igjen. En av dem har latt seg inspirere av Warhol, han har laget et trykk av en pose med potetgull, for å vise frem en viktig del av samtiden. Jeg bestemmer meg for å bli med på en runde til, med en annen omviser. Også denne gangen er det en 7. klasse som kommer.
På egen hånd
Det kommer skoleklasser fra hele Vestfold til Haugar. Denne dagen skulle det vært tre forskjellige grupper, men én har meldt forfall. De har to verksteder, så der arbeider man i små grupper. Opplegget her varierer alt etter hva slags utstilling som vises, det er med andre ord ikke grafikk hver gang. De byr på proft utstyr.
Dersom det ikke er forsinkelser, varer hele seansen i en time og tre kvarter. Høres det akkurat passe ut? Jo da, og likevel kunne de godt fått enda mer tid, tenker jeg, og her er jeg i tråd med forfatteren av boka Formidling av kunst for barn og unge, dosent i pedagogikk Arne Marius Samuelsen. «Barn må få tid!» står det der.2 Forfatteren fremhever viktigheten av at barna kan få gå rundt litt selv, kanskje både i begynnelsen og etter endt omvisning. Han skriver om et besøk han var observatør på, og jeg gjenkjenner hva han sier: «Det ble liten tid til egen undring, til å gå rundt på egen hånd eller kanskje skape nysgjerrighet for andre bilder som de gikk forbi.»
Også i omvisningsrunde nummer to ser elevene mer på omviseren enn på bildene på veggen.
Eller de ser bilder på nettbrettet som omviseren stadig viser frem. Warhols ene versjon av Munchs Selvportrett med knokkelarm, som har noen kulerunde, turkise øyne, er vel verd en liten stans? Og hva med fargene Warhol tilfører Skrik? Heldigvis bidrar verkstedbiten til at de kan utforske litt på egen hånd.
De livate
I omvisningsrunde nummer to er det mer livat. Haugar byr på en dialogbasert omvisning, står det på nettsidene deres. Dialogbasert betyr kort og godt at læring er flerstemmig, at det legges opp til «å lære gjennom å møte andres oppfatninger og syn».3 Nå er det jo ikke så lett å få til en utveksling av kunnskap når den ene parten stiller helt uforberedt. Heller ikke her er det noen som har hørt om Warhol, og klassen har ikke snakket om besøket på forhånd.
Men omviseren får nå til å lage en slags dialog likevel, ikke minst fordi hun går bevisst inn for å tenne et engasjement, ved å trekke dem inn fra første stund. «Hva er Munchs mest kjente bilde», spør hun. Og når hun forteller om Warhol som en superstjerne og om suppeboksene hans og ordet «popart», får hun dem til å nevne ting de mener er populære i dag.
Det er energi og full tilstedeværelse. Formidlingen er veldig levende.
Det er den samme løypa som gås opp denne gangen også, men det gjøres likevel på en annen måte. Denne omviseren involverer mer enn hun forteller, og alle vanskelige ord forklares. Også her skal vi til sædcellene, men først må de gjette på hva det er de ser. «Aromadufter?» «Blomster?» «Svarte streker?» Heller ikke læreren klarer å finne svaret. Spørsmålet viser seg å være en litt lang omvei for å komme frem til livets begynnelse, og omviseren forteller at liv og død er viktige temaer hos Munch.
Utvilsomt bra
Har det noe for seg at skolebarn lærer om kunst? Og er det en sammenheng mellom kunst og ferdigheter på skolen? Spørsmål som dette forskes det på, og svarene hittil er ikke entydige. Men jeg er ikke i tvil om at kunst er bra for barn. Etter endt seanse med disse skoleklassene tenker jeg, lettere begeistret, at sånt som dette burde de drive med hver uke. Det er noe med kombinasjonen av det teoretiske og det praktiske, og da tenker jeg ikke bare på aktiviteten i verkstedet, men også på hvordan den siste omviseren på en veldig god måte klarer å få frem noe komplekst og også medrivende.
For å kunne vise frem for eksempel følelser i kunsten må man beherske teknikk, og elevene fikk høre om teknikk. «Ser dere det?» spør omviseren når hun forklarer en teknisk detalj. De får et lite innblikk i den kunstneriske prosessen, samtidig som de lærer litt om det biografiske og det tematiske, pluss at kunsten plasseres innenfor en samtid. Omviseren kaster liksom noe ut, går så noen omveier og ender med et mangefasettert bilde som jeg tror det er mulig å bli trigget av. De får noe det er mulig å kunne strekke seg etter, fordi omviseren hele veien har prøvd å få dem med seg, prøvd å få dem til å se hva det er hun ser.
Jeg tror noe viktig kan skje når de unge snakkes til på denne måten, til både tanke og følelse; de får en mulighet til å vokse.
Og det er kanskje poenget med dialogbasert omvisning? Der skal man lytte og samtidig fritt kunne uttrykke seg. «Han har store ører», kommenterte en av elevene selvportrettet til Munch. En annen kommenterte sin egen grafikk: «Det ble dritfint!» Læreren oppsummerte det hele til slutt: «Takk for en nydelig opplevelse», sa han. «Det var en berikelse.»
Noter
1 En ikke uvanlig beskrivelse av Munchs kunst
2 (2013) Universitetsforlaget
3 Olga Dysthe, Nana Bernhardt og Line Esbjørn (2012), Dialogbasert undervisning, Fagbokforlaget
Fakta
Haugar kunstmuseum utgjør sammen med Munchs hus avdeling kunst i Vestfoldmuseene IKS. De har tre skiftende utstillinger i året og en fast samlingsutstilling. Fokus ligger på norsk og internasjonal kunst, hovedsakelig fra nyere tid. Museet tilbyr ulike kunstpedagogiske formidlingsopplegg. Utstillingen «Warhol og Munch» stod fra 9. september 2023 til 28. januar 2024.
Denne artikkelen står på trykk i Museum nr 1 24. Flere av artiklene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Les også den første artikkelen i serien Se hva som skjer og andre kronikker og debattartikler. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
