Utstillingen «1900-tallet! Gjenstander for det moderne liv» er Drammens Museums nyeste tilskudd til sine permanente samlinger. Timingen av denne utstillings-åpningen er upåklagelig, siden den kan tjene som erstatning for det stengte Nasjonalmuseet, som først gjenåpner i 2020. Museet er også med på å gi Drammen et kulturløft, som et ekstra bidrag til en allerede langt framskreden byfornyelse.
KRONOLOGISK STILHISTORIE
Utstillingen er fylt av gjenstander innsamlet av museumsdirektør Åsmund Thorkildsen, som her, i sin kuratorgjerning, har organisert en rekke tablåer. I alt finnes 180 inventarnumre, altså godt over 200 gjenstander, som er kronologisk ordnet. Samlingen fremviser en stilkavalkade, eller utvikling innen ny formgivning, og ikke hvordan folk har bodd eller levd med disse tingene. Men den diakrone framstillingen er likevel ikke rendyrket.
(Se Åsmund Thorkildsens svar på kritikken: «Tingene i den moderne verden«)
Museets utstillingstekst er plassert på skilt fremfor hvert av tablåene, og gjør flere steder et poeng av at «gode møbler» tidligere fikk plass i nye interiører. Henvisningen til fortidens stilmiksing kan leses som en ansats til en kulturhistorie, men framstår mest som et skalkeskjul som legitimerer avvik fra kronologien slik at samlingens visuelle komposisjon «går opp». Hvis det fortelles noen art av sosialhistorie om 1900-tallet her, dreier denne seg i så fall, med tekstens egne ord, om at noen få utgjør «en livsstilsavantgarde som støtter og finansierer den radikalt nye formgivningen».
I et gratis teksthefte, som er raust illustrert med store bilder av rommene, gjengis en litt lenger versjon av utstillingstekstene. I språk og innhold bekrefter disse at estetisk effekt trumfer ethvert sosialt og politisk perspektiv. Litt sleivete formidler man likevel politiske anfektelser der slike ikke fantes: som i den 29 år lange historien til Wiener Werkstätte (Wieneratelier/-verksted). Selskapet forente kunstnere og håndverkere, men fulgte ikke opp noen sosialistisk idé. Museets påstand om at de «ønsket at den gode, moderne designen skulle bli allemannseie» er derfor tatt ut av luften.
MESTERLIG KOMPONERT
Formgivningen fremvises som meningsbærende i kraft av seg selv, som renspikket kunsthistorie – og man får klassisk kunstformidling, ubesudlet av sosiale, teknologiske eller økonomiske faktorer. Århundrets andre halvdel, utstilt i to mindre rom, er i mindre grad datostyrt. Her blir tablåer ikke så kronologisk rigide. De er mer styrt av fargekoordinering, og tingene står i visuell dialog, også med fargene på vegger og gulv. Det medvirker til å danne en rekke visuelle krysskoblinger. Det er et mesterlig komponert hele, og nesten for en kunstinstallasjon å regne. Det skaper også et klart inntrykk av en kuratering rettet mer mot sansene enn publikums kognitive kapasitet til å reflektere og kontekstualisere.
Fraværet av patina på gjenstandene bidrar også i så måte. Samtlige av de eldste tingene er så hardt restaurerte at de fremstår nære, ikke bare i rom, men også i tid. Materialbruken i tablåene er en annen faktor som forsterker det nåtidige preget, for et Ikeateppe, Maxbogulv og ny interiørmaling er ikke illusjons-byggende. Retusjeringen av all patina blir sammen med farge- og materialbruken særdeles pregnant i et tablå over Wiener Werkstättes produksjon. Det springer en i øynene som noe av et pastellbrøl fra 1980-tallet. Jeg kan ikke si jeg her kjenner atmosfæren som museet beskriver, om hvordan «denne livsfølelsen ble borte for alltid» fra Wien, da første verdenskrig hadde gjort slutt på det habsburgerske dobbeltmonarkiets velmaktsdager
FRAVÆR AV VIKTIGE BIDRAG
Drammens Museums fargeformidling fremviser 1930-tallet og dets funksjonalisme i et hvitt, lyst rom, med bare klare farger. Kulturhistorisk må dette kunne kalles et (syns)bedrag, for industrialiseringen i Tyskland genererte en etsende kulturkritikk. Denne nådde også oss her hjemme i en populærkulturell tapning, både som litteratur* òg visuelt. Særlig rasismen og xenofobien i datiden kom billedlig til uttrykk, men likevel er «1900-tallet!» uten spor av karikerte afrikanske fjes, som ble brukt gjennom flere tiår for å selge blant annet såpe og særlig kaffe. En magasinreklame for eddik er derimot vist, i form av en veggmontert reproduksjon.
En utstillingstekst egner seg til å formidle hvordan moderne gjenstander satte preg på det levde liv. Men i museets fokus på materialenes inntog, lekser teksten disse opp utfra tingenes eget perspektiv: «Nye metoder og materialer som bøying av forkrommede stålrør, pressformet glass, plast, linoleum og gummi ble viktige i hverdagens bruksgjenstander». Dessverre viser ikke utstillingen en eneste slik plastgjenstand, og mister dermed vesentlige momenter i både kultur- og formgivningshistorien fra forrige århundre.
Materialenes plass underkommuniseres ytterligere ved at museet bare sporadisk beskriver hva gjenstandene i utstillingen er laget av. Uten slik informasjon svekkes publikums mulighet til å oppdage viktige, kunstneriske kvaliteter, som er dét kurator søker, rent visuelt, å fremme ved å bruke store, estetiserende grep.
En potensielt folkelig historie publikum går helt glipp av, omhandler flatpakkede møbler. Den illustreres for eksempel av lenestolen «Siesta», som museet har forvist fra sin fortelling. Et annet viktig norsk bidrag museet hopper bukk over, er hvordan designere på 1980-tallet forsøkte å kurere en altfor stillesittende verden med «uro-sitting», balansekonsepter som Peter Opsvik med flere har jobbet med. Deres løsninger var nærmest for produktutvikling å regne, hvor man la nye føringer for selve funksjonene til en stol. I utstillingen har man i stedet funnet plass til en «Stressless». Det fremstår som tilgjort populisme: selv om den har en viss patina, rokker den ikke ved det faktum at Drammens nye designkavalkade er utidsmessig. Den repeterer nemlig hevdvunnen formidling av design, som stiller form og eller formgivere til skue som fetisjer, som i en pretensiøs varekatalog. Man følger her også en oppskrift som behandler såkalt «Scandinavian Design» som innbegrepet på alt som er godt.
Gitt transformasjonen av Drammen kunne museet nå siktet høyere, ved for eksempel å reflektere de seneste årenes kritiske forskning på vår egen og verdens designhistorier. (Slike forskningsmiljøer som dels er forankret i Norge, publiserer flittig, eksempelvis Kjetil Fallan ved UiO.) Slik hadde Drammens Museum også kunnet gi Nasjonalmuseet noe å tenke på.
*)Christopher Hals Gylseth, «Tidens fortvilte håpløshet. Om Germansk kulturkritikk som norsk folkelesning » (1999), i På tampen av det 20. århundre. Om ideologier, eksperter og amatører, Bodil Stenseth (red.), Universitetsforlaget. [/vc_column_text][vc_message message_box_style=»solid» icon_fontawesome=»fa fa-thumbs-o-up»]Utstillingens brede sveip og framstilling av 1900-tallet som et fargesterkt århundre, gjør at man fort blir dratt inn i materialet som vises.
Utstillingen har fokus på estetiske kriterier alene, og får ikke frem 1900-tallets kulturhistoriske egenheter.
INFO OM UTSTILLINGEN:
NAVN: 1900-tallet! Gjenstander for det moderne livet
STED: Drammens Museum for kunst og kulturhistorie, Drammen
TID: Permanent utstilling. Åpnet 18. oktober 2017
KURATOR: Åsmund Thorkildsen, direktør
MER INFO om utstillingen på Drammens Museums nettsider
CHRISTER DYNNA
kunsthistoriker, pedagog og frilansskribent
Se kuratorens svar på kritikken: Tingene i den moderne verden, av Åsmund Thorkildsen, kurator og direktør for Drammens Museum
Denne anmeldelsen er hentet fra papirutgaven av Museumsnytt – nr. 5-2017. Kontakt redaksjonen for abonnement (kr. 300,- pr år)
