Hold deg oppdatert - meld deg på vårt nyhetsbrev
KritikkSmaksrikt om maten vår

Smaksrikt om maten vår

Passende nok til sesongen for innhøsting og høstferie, åpnet utstillingen "Mat: Mer enn et måltid" på Maihaugen i oktober. Den favner bredt og gir gode smakebiter på mat og matkultur.

Her får vi rikholdig informasjon om maten vår, fra dyrking til transport og oppbevaring til det å servere, spise og resirkulere den.
Utstillingen er et samarbeid mellom Lillehammer museum, Den Gamle By i Århus i Danmark og Regionmuseet Kristianstad i Sverige. Felles nordisk matkultur, mathistorie og matvaner står i fokus.

Utstillingen tilpasses det enkelte museet. På Maihaugen kommer det lokale til uttrykk gjennom sideutstillingen Ungdommens matfat – en utstilling om mat i Innlandet. Den er laget i samarbeid med skoleklasser fra fylket, som har samlet inn et bredt spekter av matoppskrifter, både tradisjonelle og mer moderne, fra valdreskako til churros.

I Mat: Mer enn et måltid finner vi flere lokale elementer, fra tradisjonelle vanningsmetoder og -utstyr i Gudbrandsdalen til flatbrød og annen lokal tradisjonsmat. Utstillingen er krydret med kunstverk fra samlingen til Lillehammer kunstmuseum, med matrelaterte malerier av blant annet Frits Thaulow, Gustav Wentzel og Erik Werenskiold.

MONUMENTALT: Kunst fra samlingen til Lillehammer kunstmuseum krydrer utstillingen, og Håkon Gullvågs monumentale oljemaleri Stilleben I er et av blikkfangene. Foto: Lillehammer museum

En utstilling som vil mye – og som metter

Sideutstillingen ved inngangen og den første delen av rommet gir et teksttungt førsteinntrykk, med mange tekstplansjer og få gjenstander. Allerede ved inngangen blir publikum adressert, når museet ber om informasjon om besøkendes forhold til mat. Svararkene vil arkiveres til videre arbeid med mathistorie.

Man blir spurt om matminner, hvilken matrett eller råvarer man ville tatt med seg om man skulle føle seg hjemme et annet sted, og hva man synes er vanskelig eller gledelig med mat. Disse spørsmålene er i tråd med utstillingens budskap, nemlig at mat er mer enn kun næring. Mat er identitet, kultur og arv, politikk, holdninger, klima og miljø – blant annet.

Rommet er inndelt i ulike soner med et bredt spekter av undertema, alt fra tradisjonelle festmåltid til fremtidens matvarer. Det er mye informasjon å fordøye, med bord og vegger bugnende med tekst på både norsk og engelsk. Noen av tekstene er vanskelig å få lest, grunnet lav plassering eller dårlig belysning. Enkelte steder kunne utstillingen med fordel ha hatt løsninger hvor publikum lettere kunne justere informasjonsmengden selv, eksempelvis gjennom skuffer å dra ut eller skap å åpne opp. Jeg savner flere behagelige sitteplasser og muligheter til i større grad å fordype seg i tematikken.

Erter før og nå

Spennende installasjoner spesialbygd til utstillingen finner man når man kommer et lite stykke inn i rommet. Plassen er godt brukt, med flere kreative løsninger. Ulike spørsmål og interaktive elementer, som spill, refleksjonsspørsmål og gjenstander man kan utforske, legger til rette for at både små og store kan underholdes.

Dette er en utstilling for hele familien, med lekende innslag og referanser som også de minste kan ta.

Blant eksemplene er glimt fra bursdagsfeiringer hos Pippi Langstrømpe og i Hakkebakkeskogen. Et annet er H.C. Andersens eventyr om prinsessa på erten, som løftes frem i hjørnet om erter, med en liten installasjon som etterligner erten og madrassene fra eventyret. Her kan man også lese om ulike erter og deres bruksområde og betydning.

Dette er et representativt eksempel på utstillingens allsidighet og variasjon, og på hvordan de historiske og samtidsaktuelle dimensjonene kobles sammen. Dagens etterspørsel etter erter øker i omfang, og gamle sorter gjenoppdages og dyrkes på nytt. Erter kan erstatte kjøtt som proteinkilde, lærer vi i utstillingen.

Museumsaktivisme

Dette gjelder utstillingen som helhet: Den inneholder spennende kombinasjoner av gammelt og nytt og viser hvordan samtidsaktuelle trender har rot i historien. Et eksempel er REKO-ringen, som arrangeres rundt om i landet, og som tilrettelegger for direkte handel mellom bonde og forbruker, et annet er restauranter som serverer restemat. Slik viser utstillingen frem valg og handlinger man som enkeltindivid og forbruker kan ta for å bidra til en mer bærekraftig matverden.

Gjennom oppfordringer til og informasjon om tema som selvdyrking, å handle lokalt, gjenbruk og valg av matvarer («du blir hva du spiser») serveres kunnskap om og inspirasjon til måter å produsere, tilberede og eksperimentere med mat på. Jeg tror mange kan finne noe nyttig å lære i utstillingen, for eksempel hvilke ulike formål man kan bruke kaffegrut til, eller tips man kan følge for å redusere matsvinn.

Slik blir utstillingen et stykke museumsaktivistisk arbeid, som nok både kan inspirere til handling og øke bevisstheten rundt ulike aspekter ved maten vi spiser.

Hvor kommer den fra, og hvordan blir den laget, transportert og oppbevart?

I blant synes jeg riktignok utstillingen blir litt for kortfattet og overfladisk, for eksempel når det handler om etiske kvaler rundt dagens dyrehold og kjøttproduksjon. Dette blir beskrevet kun i korte trekk, og jeg synes ikke alvoret og kompleksiteten kommer tydelig nok frem. Det er et av utstillingens mange undertema og kan forsvinne litt i mengden.

Andre tema, som bursdagsfeiring og bordsetning, får mer plass. Det synes jeg er en litt merkelig prioritering. Jeg tror utstillingen med fordel kunne inneholdt noen færre undertema og i større grad gått i dybden på disse. Da hadde den hatt plass til flere nyanser og kunne åpnet opp for flere diskusjoner og refleksjoner.

DEKKET BORD: Mat: Mer enn et måltid bugner av tekst og objekter innen både hverdagsmat og festmåltid. Foto: Lillehammer museum

Spiselig museologi og immateriell kulturarv

Det er passende at Maihaugen løfter frem tematikken rundt mat og matkultur, da museet driver jordbruk, dyrking, dyrehold og matproduksjon på tradisjonelt vis. Ved inngangen til utstillingen står en staur med kornband på, en rå, som kort forteller om museumsbøndenes dyrkeprosjekter. Dette skulle jeg gjerne fått vite mer om. Gjennom små glimt i utstillingen formidles noe av arbeidet Maihaugen har holdt, og holder, på med, innen feltene spiselig museologi og immateriell kulturarv. For eksempel vises fotografier av lefsebakere i et av husene i friluftsmuseet.

Det pågår viktige diskusjoner om behovet og mulighetene for vern av den delen av vår felles arv som ikke består av gjenstander.

Immateriell kulturarv får stadig økt oppmerksomhet og prioritet, fra både kulturpolitisk og kulturfaglig hold. For eksempel vektlegger Kulturrådet det imatterielle i større grad enn tidligere og har flere og større støtteordninger øremerket prosjekter tilknyttet handlingsbåren kunnskap og ikke-materiell kulturarv.

Maihaugen har blant annet deltatt i det tverrfaglige forskningsprosjektet FoodLessons ved OsloMet. Prosjektet vil utvikle Norge som en fremtidig matnasjon. Det å forvalte og promotere norsk mathistorie og kulinariske arv er en av veiene dit, og museene en sentral plattform for et slikt arbeid. Det å bevare og formidle kunnskap om mat, matkultur og matvaner, på både lokalt, nasjonalt og nordisk nivå, er et viktig bidrag. Maihaugen gjør en hederlig innsats gjennom en variert og omfattende utstilling.


Støtte til kritikk

Museumsnytt har i 2022 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord. Vi publiserer én til tre anmeldelser i måneden, også i 2023, håper vi. Se alle anmeldelser her.

Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.

Hilde Granum er utdannet museolog fra Universitetet i Oslo. Hun har i flere år jobbet innen museumsfeltet, hovedsakelig med formidling og publikumsrettet arbeid. Hun har vært anmelder i Museumsnytt siden 2019.


Denne anmeldelsen stod på trykk i Museuymsnytt nr 4 22. Ønsker du å kjøpe dette eller tidligere utgaver? Eller tegne et abonnement? Ta kontakt med Tekstallmenningen.

Likte du denne artikkelen? Del den med en venn og kollega.

Annonse
Annonser