Stavebøylen

Norske museer har 55 millioner gjenstander i magasiner. Her er en stavebøyle, presentert av Hege Stormark, konservator NMF, faglig ansvarlig ved Norsk barnemuseum og Stavanger skolemuseum (Museum Stavanger).  

Tynn metallbøyle med fester til veggen og en stang ned til gulvet.
UNIK GJENSTAND: Stavebøylen er trolig den eneste bevarte i Norge. Den ble gitt til Stavanger skolemuseum da museet åpnet i 1925. Museet er i dag en del av Museum Stavanger (MUST). Foto: Kine Haugsmåne, Stavanger skolemuseum/MUST

Et nytt skoleår er i gang, og tusenvis av elever skal gjennom lese- og skriveopplæring. Opplæringen organiseres gjerne i stasjoner. Denne undervisningsformen ble allerede brukt i allmueskolen på 1800-tallet. Da ble elevene delt i grupper og gikk fra stasjon til stasjon. Dette kaltes vekselskole, og stavebøylen, også kalt lesering, var sentral i organiseringen.

Klasserom uten pulter og stoler

Se for deg et tomt rom med halvsirkler som dette montert langs veggene. Midt på 1800-tallet ble klasserom i allmueskolen innredet på denne måten. Hver halvsirkel var én stasjon. Elevene stod utenfor halvsirkelen og gjentok bokstaver, ord og tall etter hjelpelæreren. Eldre elever ble brukt som hjelpelærere. Læreren overvåket det hele.

Tegning av en stor gutt som står inni "stavebøylen" og peker på plansjer med bokstaver på veggen, til fire mindre gutter som står omkring, utenfor bøylen
INSPIRASJON FRA ENGLAND: Ideen til vekselskole i Norge ble hentet fra England, her kalt «Bell and Lanchaster-metoden». Vekselundervisning i Norge tok slutt i 1866.
Illustrasjon: Ståle Ådland

Klasser med 200 elever

Denne stavebøylen var i bruk i det nye bygget til Domkirkens skole i Stavanger fra 1843. Skolebygningen som hadde stått her i 500 år var blitt for liten. Nytt bygg og ny undervisningsform skulle gjøre plass til flere elever. 200 elever fikk undervisning i samme rom samtidig. Skolen hadde en gutteklasse på 200 elever, som gikk formiddag, og en like stor jenteklasse som gikk om ettermiddagen.