Utstillingen Stepping out. Kvinnelige identiteter i kinesisk samtidskunst som åpnet ved Lillehammer Kunstmuseum i mai, gjør inntrykk. Den er et usedvanlig sterkt og lærerikt møte med kinesiske kunstnere og med en intens søken etter egen identitet, på en samtidskunstscene nærmest fullstendig dominert av menn.
Jeg opplever den som et skremmende vitnesbyrd fra en verden der kvinner fremdeles skal tie, holdes nede og i sjakk. Det er så godt som umulig å sette seg inn den verdenen disse kvinnene lever i, deres mot og den risikoen de utsetter seg for.
Museets mål med utstillingen er å bøte på den skjeve kjønnsbalansen på kunstfeltet de siste 30 årene. Det er en enorm satsing fra museets side, med nærmere 100 utstilte verk fra 26 kunstnere, og et imponerende og omfattende samarbeid mellom et norsk, østerriksk og kinesisk kuratorteam.
Gjennom maleri, skulptur, fotografi, film, installasjoner og performance blir vi geleidet gjennom det moderne Kina og kinesiske kvinners roller, perspektiv, tradisjoner og kultur.
Vi opplever på kroppen Kinas voldsomme endringer, økende åpenhet og liberalisering de siste årene, og et Kina med rester av en totalitær overvåkningsstat, som det dessverre virker som delvis er på vei tilbake.
Fem hovedtema
Utstillingen gir et overblikk over kunst i Fastlands-Kina fra slutten av 1980-årene frem til i dag. Den er delt inn i fem hovedtemaer: protest, egen kropp, kvinneroller, historie og avatarer. Fellesnevnere er kampen og motet til å kjempe for en egen stemme selv om man risikerer fordømmelse, represalier, forfølgelse og i verste fall å miste livet.
Verkene taler et tydelig, universelt språk som treffer meg både som medmenneske og som kvinne. Følelsen av takknemlighet ble sterkt fremtredende da jeg besøkte utstillingen. Jeg kjente på gleden over ha trukket lykkeloddet det er å vokse opp i Skandinavia, men også på en slags skam over hvor lett det er å ta rettigheter og egen frihet for gitt.
Samtidig er mange av verkene like aktuelle for kvinner i Vesten og flytter virkelig grenser uansett hvor i verden man kommer fra.
Kropp og ettbarnspolitikk
Skulpturen til Xiang Jing Unit (2011) er det første verket vi møter i hovedsalen i første etasje. Menneskefigurene i naturlig størrelse er realistiske og slår hardt. Jeg blir tvunget til å se rett inn i skrittet på en fødende dame. Både kvinnen og barnet som fødes, er uten hode. Barnet har bare et klede der hvor hodet skulle vært, og man kan ikke se hvilket kjønn det er. Kvinnekroppen er blottet og balanserer ustøtt på en fullt påkledd mann. Hodet hans er byttet ut med en ropert.
Jeg blir overrasket over min egen sterke reaksjon. Jeg kjenner på en slags blyghet. En skamfølelse dukker opp i meg, samtidig blir jeg imponert og kjenner en dyp beundring for Xiang Jing som tør og gjør dette.
Skulpturen handler åpenbart om ettbarnspolitikken som mellom 1980 og 2015 forbød kvinner i Kina å få mer enn ett barn. Den førte med seg en slags sorteringskultur og en markant økning av guttebarn og viser hvor sterkt patriarkatet står i Kina.
Xiang Jings andre skulptur er ikke mindre slående. I In Mortals – Endless Tower (2011) blir vi konfrontert med kinesiske kroppsidealer gjennom et tårn av småjenter med ekstremt forvridde ryggsøyler. Ved første øyekast oppleves skulpturen som ufarlig; småjentene smiler, men ved nærmere ettersyn er smilene påtvungne og stive og avslører en bakenforliggende historie.
Xiang Jing drar oss inn i motstridene følelser. Hun demonstrerer sterk beundring for jentenes ekstreme kroppsbeherskelse og det kinesiske samfunnets sterke tradisjoner. Samtidig minner hun om hvordan småjentene presses og tvinges gjennom beinhard, ekstrem trening til andres forlystelse. Skulpturene hennes er ærlige og blottstilte.
Fører sammen kinesiske og vestlige tradisjoner
Geng Xue fletter porselen og film sammen. Hun arbeider med tradisjonell kinesisk form og estetikk, men bryter med asiatiske normer gjennom filmmediet. Hun fører sammen kinesiske og vestlige tradisjoner som tidligere har vært strengt adskilt.
Filmen «Mr Sea» (2014) er basert på Pu Songlings klassiske spøkelseshistorie «Mystery Island» fra Strange tales from a Chineese Studio fra 1678.
Vi følger to porselensdukker laget i tradisjonelt kinesisk hvitt og blått porselen gjennom en blanding av erotiske, vakre og brutale hendelser. Stemningen, frembrakt gjennom det sterke og ubehagelige lydbildet, gir en følelse av å balansere på vippepunktet til en katastrofe. Skjørt porselen gnisses mot hverandre, og du er hele tiden nervøs for at den skal sprekke eller knuse.
Geng Xue ønsker gjennom sitt arbeid å blottlegge den seksuelle dynamikken i maktstrukturer. Hun vil vise hvordan kvinner i ulike kulturer stadig blir tvunget inn i rollen som den forførende, og hvordan det vakre forvandles til noe truende og destruktivt.
Ukonvensjonell livsførsel mens man venter på et bedre liv
Luo Yangs fotografier portretterer unge kvinner på søken etter egen identitet. De bryter med tradisjonelle rolleforventninger, seksuelle grenser og sosiale tabuer. Ukonvensjonelle livsmønstre er gjenstand for sterk kritikk i dagens Kina. Kvinnene risikerer å bli forfulgt og angrepet.
Fotografiene er usminkede og direkte, jentene er frie til å presentere seg selv. De utrykker håp og drømmer om en annerledes fremtid. Kvinnene fremstår som selvbevisste, de motsetter seg stereotypier. Men man kan ane en underliggende sårbarhet, melankoli og frykt som understreker hva det koster å leve i en venteposisjon for en bedre fremtid.
Sprutende brystmelk som sylskarp kritikk av machokulturens forventninger
I «Fountain» (2015) lar Cao Yu morsmelken sprute, med jevne bevegelser pumper hun seg selv. Referansen til strømmen av pornofilmer som produseres til et mannlig marked, er opplagt. På denne måten markerer hun styrken i kjønnet hun representerer, slik som så mange menn har gjort før henne. Ifølge utstillingskatalogen sammenstiller Yu eget verk med Marcel Duchamps hovedverk «Fountain», pissoaret fra 1917, og Bruce Naumans selvportrett «As a fountain» (1970).
I verket «I have» (2017) holder hun en evigvarende, absurd monolog hvor hun skryter uhemmet av invitasjoner, karriere og de mange enestående meritter hun har oppnådd. Ganske sjelløst, og i en oppramsende form. Verket er satirisk og humoristisk, men også en tydelig, sviende kritikk av de kriterier og kroppsideal som er satt for kvinner i vestlig kulturs kunst og medieverden.
Løfter skamlepper og vulva fra porno til estetikk
I Liu Xis «Our God is Great» (2018–21) er 52 små porselens- og keramikkskulpturer av vulva plassert systematisk utover gulv og vegger, som i et slags forskningsprosjekt. De er utført i utsøkt gammel kinesisk håndverkstradisjon og farget i svart blekk. Verket er bunnløst direkte, men innehar samtidig en estetikk og et raffinement som er enestående.
Hver vulva er forskjellig og dekket med et detaljert kniplingsmønster. Verket bryter med sterke tabuer også i Vesten og gir meg en følelse av en lettelse. Installasjonen løfter vulva ut av skammens hule og skaper en ny stolthet fjernt fra en diskriminerende pornografisk og tabubelagt verden og en vulva som et ensrettet verktøy for menns nytelse.
Styrken ved dette verket er ikke bare den estetiske opplevelsen, men også hvordan Liu Xis ikonifiserer og likestiller vulva med mannlige genitalier og dyrkningen av fallosfigurer.
Radikal performancekunst
Tong Wenmin utsetter kroppen sin for naturens og omgivelsenes krefter. Hun er en av de mest radikale performancekunstnere i Kina i dag. I «Wave» (2019), som er et usedvanlig vakkert verk, flyter Wenmin i havet. Hun slenges rundt i enorme bølger, som slår inn mot stranden. Kroppen formes naturlig av bølgene, og håret oppleves som tang.
Wenmin er en aktiv del av omgivelsene. Hun fremstiller aldri sin egen kropp som et offer, alltid som en naturlig del av de brutale hendelsene. På denne måten påvirker hun selv, forandrer og kontrollerer omgivelsene og de ytre påvirkningene kroppen blir utsatt for.
Verkene hennes er lekne, med mye humor i seg. I «incomplete body» (2019) vokser kroppen hennes opp av jorden som planter. I det tredje verket, «Crawl» (2019) er hun fastspent på et biljardbord. Kulene bombarderer kroppen mens hun kjemper for å komme seg fri.
Kontroversielt i Kina, ikke i Vesten
Fan Xis prosjekt «Upfront» er fortsatt under arbeid. Målet er å fotografere 50 lesbiske kvinner i Kina. De må stille opp frivillig, og det har vist seg å være en nærmest umulig oppgave. Det å la seg fotografere som homofil offentlig og delvis uten klær i Kina er langt fra uproblematisk.
Verket gjorde sterkt inntrykk. Ikke på grunn av den fotografiske kvaliteten på portrettene, selv om den absolutt er svært bra – frontale, intime svart-hvitt-portretter av kvinner i bar overkropp, men på grunn av risikoen disse kvinnene utsetter seg selv for ved å stille opp. Det er strengt forbudt å fotografere verket. Å avsløre disse kvinnenes identitet i sosiale medier kan medvirke til at de blir forfulgt, angrepet og i verste fall drept.
Kvinnekamp gjennom alter ego
Lenge før det internett vi kjenner i dag, gikk Bu Huas flash-animasjon Cat 2002 viralt. Bu Hua anses som en foregangskvinne i utviklingen av det urbane kinesiske samfunnet.
Formuttrykket i animasjonene hennes er påvirket av kinesisk tresnitt. De er skumle, dystopiske og surrealistiske og beskriver en verden sammensatt av merkelige skapninger. Hun har utviklet en slags tegneseriefigur, en ung, idealisert avatar som kan forstås som hennes eget alter ego. Avataren er kledd i uniform, som ungpionerene i Kina. Gjennom henne observerer, beskriver og undersøker hun det motsetningsfylte sosiale landskapet i Kina og det anspente forholdet mellom Kina og Vesten, ødeleggelsen av den kinesiske kulturarven og de stadige endringer i det kinesiske samfunnet.
Anbefalt!
Utvalget av verk er gjort med bakgrunn i de fem hovedtemaene i utstillingen, de som grep meg mest med sin politiske og kunstneriske styrke. Men det betyr ikke at de andre verkene er mindre sterke. Dette er en utstilling som må besøkes flere ganger, det er mye å ta inn.
Mange verk minner oss på hvor vi i Vesten har vært, og hvor viktig det er å ikke lene oss for godt tilbake, men fortsette å jobbe for å sikre helt åpenbare rettigheter for neste generasjon kvinner. Ikke bare i Kina, men der det trengs.
Utstillingen rykker oss ut av vår egen bekvemme tilværelse og lærer oss mer om kinesisk kultur og kvinners posisjon i Kina. Derfor trenger vi denne viktige utstillingen.
Jeg anbefaler også katalogen, hvor du kan lese flere interessante forskningsartikler fra kuratorteamet og kunstnerne. Artiklene er et resultat av arbeidet og prosessen med utstillingen.
Utstillingen Stepping Out. Kvinnelige identiteter i kinesisk samtidskunst vises på Lillehammer Kunstmuseum til 16. oktober. Utstillingen skal videre til Kunstforeningen Gl Strand i København i Danmark og Museum der Moderne i Salzburg i Østerrike.
Støtte til kritikk
Museumsnytt har i 2022 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord. Vi vil publisere én til tre anmeldelser i måneden. Se alle her.
Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
