En tidlig morgen i juli 1984 gikk innbyggerne i bydelen Pakto Tole i Katmandu som sedvanlig til det lokale templet for å utføre puja – et enkelt, hinduistisk morgenritual. Templet var tomt. Den lille statuen som forestilte Lakshmi-Narayan (guden Vishnu og hans hustru Lakshmi sammensmeltet i én kropp), var forsvunnet. Her var det snakk om en 900 år gammel gjenstand som folk hadde tilbedt gjennom generasjoner, og som var blitt behandlet som et levende vesen.

Tusenvis av statuer stjålet
– Alle ble veldig lei seg, men hva kunne vi gjøre? Statuen var forsvunnet, og det føltes håpløst å prøve å få den tilbake, sier Bhai Raja Shrestha, en mann i 80-årsalderen som har bodd tett på templet det meste av sitt liv.
Dette tyveriet var slett ingen unik hendelse. Rundt om i hele Nepal – et land der majoriteten av innbyggerne er hinduer, men hvor det også finnes en buddhistisk befolkning – ble det stjålet tusenvis av statuer og andre religiøse gjenstander i denne perioden. Det antas at mer enn halvparten av alle Nepals religiøse gjenstander forsvant ut av landet. Disse tyveriene begynte på 1960-tallet, i forbindelse med at det tidligere ganske lukkede fjellandet åpnet sine grenser mot verden.
– En mengde reisende fra Vesten strømmet til Nepal – hippier og åndelig søkende mennesker, turister og forskere. Her ble de eksponert for en masse kulturelle gjenstander som de aldri hadde sett før, sier Roshan Mishra, kunstkurator og leder for Taragon Museum i Nepals hovedstad Katmandu.
På 1960- og 70-tallet fantes det motkulturer i Vesten som omfavnet Østens religioner. Mange mente at det ble lagt større vekt på lykke, fred og frihet i buddhismen og hinduismen enn i den materielle vestlige kulturen. Samtidig som Østens religioner kom på moten, ble det skapt et marked for antikke buddhistiske og hinduistiske gjenstander. Det ene templet etter det andre ble tømt, ikke bare i Nepal, men også i India. Senere begynte disse gjenstandene å dukke opp på auksjonshus og museer i Europa og USA.
For mange nepalesere ble disse tyveriene et traume.
Ofte var det snakk om gjenstander som gjennom mange hundre år hadde vært en viktig del av deres daglige religiøse liv. I hinduismen oppfattes gudestatuer og -figurer ofte nærmest som levende vesener, og templet er deres hjem. Man vekker dem om morgenen, tilbyr dem mat og pynter dem til høytider.
– Derfor ble det veldig vanskelig for lokalsamfunnene å akseptere at gudene var blitt stjålet, sier Roshan Mishra. Han fortsetter:
– Når du ikke lenger har denne levende forbindelsen til dine guder, er det også en fare for at den kulturelle arven smuldrer bort.

Mafiatilstander
Et stykke ut på 1990-tallet ble den stjålne Lakshmi-Narayan-figuren i templet i Pakto Tole erstattet med en nylaget replika.
– Men det ble ikke det samme. Følelsene var ikke den samme, sier Bhai Raja Shrestha.
Han forteller at noen folk i nabolaget hadde vært vitne til tyveriet i 1984, men ikke hadde våget å si noe.
– Dette er ting som man må være forsiktig med å snakke om, men folk sier at det var noen høytstående myndighetspersoner som var innblandet. Som en mafia.
Nøyaktig hvordan tyveriet foregikk, er fortsatt uklart. Men i 1990 dukket den lille statuen opp i en katalog fra auksjonsfirmaet Sotheby’s, hvor den var vurdert til en verdi av 30 000–40 000 amerikanske dollar. Den endelige salgsprisen er hemmelig.
Den store bølgen av tyverier foregikk mellom 1960- og 90-tallet. Allerede i 1956 ble det nedlagt forbud mot å føre historiske gjenstander ut av Nepal, og ifølge Roshan Mishra var det et veldig lite antall antikviteter som forlot landet på lovlig vis, med de nødvendige papirer i orden.
– Ofte var det nok nepalesere som utførte tyveriene, men det var organisert av folk fra Vesten. På den tiden var grensene våre mer eller mindre åpne, og det var ingen som sjekket hva folk hadde i vesker og kofferter, sier Roshan Mishra.

Gudene vender hjem
Men i senere tid er det skjedd noe nytt. Guder og gudinner er begynt å vende tilbake til Nepal. Bak dette står en aktivistisk bevegelse hvor Roshan Mishra er en av drivkreftene. Ved siden av sitt arbeid ved Taragon Museum bruker han fritiden til å bygge opp en database som han har kalt Global Nepali Museum.
Meningen er at den skal omfatte alle nepalske kulturgjenstander som finnes på museer i Vesten. Til dags dato har han samlet informasjon om 5000 slike gjenstander i databasen, noe som er blitt gjort mulig ved at stadig flere museer digitaliserer sine samlinger og gjør dem tilgjengelige på nettet. Samtidig har det samlet seg en bevegelse av frivillige detektiver omkring den anonyme Facebook-siden «Lost Arts of Nepal». Tidligere tiders dokumentasjon av templer og gjenstander blir sammenlignet med bilder fra Roshan Mishras database.
– En ting som også skjedde på 1960-tallet, er at vestlige forskere kom til Nepal for å lage grundig dokumentasjon av templer, fasader og gjenstander. Ved hjelp av denne dokumentasjonen er det mulig å spore stjålne gjenstander, sier Roshan Mishra.
Slik kunne Lakshmi-Narayan-statuen vende tilbake.
For noen få måneder siden kom den faktisk hjem til sitt eget tempel.

– Alle var veldig lykkelige
Etter å ha blitt solgt hos Sotheby’s i 1990 havnet Lakshmi-Narayan-statuen i den rike kunstsamleren og filantropen David T. Owsleys eie. Han er sønnesønn av en av grunnleggerne av Ball Corporation, som i dag er en av verdens største produsenter av aluminiumsbokser. Han har brukt mye av sitt liv på å samle antikviteter fra hele verden og har donert tusenvis av gjenstander til blant annet Dallas Museum of Art i Texas og til et museum som bærer hans navn, David Owsley Museum of Art i Indiana.
Owsley lånte ut Lakshmi-Narayan-statuen til museet i Dallas allerede på 1990-tallet, og i 2007 donerte han den, sammen med flere andre asiatiske gjenstander. Der ble den værende under radaren i noen år, før den amerikanske kunstneren Joy Lynn Davis en dag gjorde et bildesøk med Google for å finne nepalske skulpturer. Innenfor rammen av et kunstprosjekt hadde hun begynt å interessere seg for tyverier av nepalske religiøse gjenstander, og da hun fikk opp et uskarpt bilde hos en blogger som hadde vært på utstillingen på Dallas Museum, kunne hun straks gjenkjenne Lakshmi-Narayan-statuen som var dokumentert i en bok fra 1980-tallet.
Og dermed begynte ballen å rulle. Etter en omgang diplomatisk arbeid og en FBI-rapport ble statuen fløyet tilbake til Nepal, og i desember i fjor kunne den igjen innvies på sin rettmessige plass i templet.
For Bhai Raja Shrestha, som nå fungerer som vakt i templet, var det en stor dag.
– Alle her i nabolaget var veldig lykkelige, og alle ville være med og feire.
Han forteller at smykkene som de hadde pleid å pynte statuen med til høytider, hadde vært i deres besittelse hele tiden, men at de aldri hadde fått dem til å passe på replikaen.
– Men da vi iførte statuen dem, passet de perfekt. Da visste vi at det var den riktige statuen.

Statuedetektivene
Tilbakeføringen av denne Lakshmi-Narayan-statuen var den første store suksessen for gruppen av statuedetektiver som Roshan Mishra omgir seg med.
– Det var mens vi jobbet med dette, at vi fikk knyttet verdifulle kontakter til ulike myndigheter og lærte oss hvordan vi skal gå til verks, forteller han.
I 2021 ble Nepal Heritage Recovery Campaign opprettet som en paraplyorganisasjon for dem som er engasjert i tilbakeføringen av den stjålne nepalske kulturarven. Blant disse personene finner vi den anonyme grunnleggeren av Facebook-siden «Lost Arts of Nepal». Som regel er det gjennom denne siden at gruppen blir gjort oppmerksom på eldre dokumentasjon som stemmer overens med gjenstander registrert i databasen til et museum eller på hjemmesiden til et auksjonsfirma.
– Da kontakter vi nepalske myndigheter, som deretter kontakter det berørte landets ambassade. Noen ganger blir det også nødvendig å koble inn Interpol eller FBI, sier Roshan Mishra.
Så langt har kampanjen gått over all forventning.
Flere titalls gjenstander er i løpet av det siste året blitt flydd tilbake til Nepal fra museer i Vesten, blant annet fra Metropolitan Museum of Art og Rubin Museum i New York.
Dessuten er det lykkes å få flere auksjonshus til å avbryte auksjoner med nepalske gjenstander før disse blir solgt.
– Museer har ofte en ganske åpen innstilling når de blir kontaktet. De har fått vite at dette er noe de blir nødt til å ta tak i før eller senere, så de er forberedt på det.
– Er levende religiøse gjenstander
Repatrieringen av kulturgjenstander fra samlinger i Vesten til land på den sydlige halvkulen, har hatt et økende omfang i de senere år. Et ferskt eksempel på dette er bronsegjenstandene fra Benin – et stort antall kunstgjenstander som britene tok med seg til Europa på 1890-tallet, og som nylig er blitt tilbakeført til Nigeria fra britiske og tyske museer. Et annet eksempel er de 24 gjenstandene fra urfolket yaqui i Mexico som har befunnet seg på Etnografiska Museet i Stockholm, og som den svenske regjeringen for et knapt år siden besluttet å tilbakeføre.
– Når kulturgjenstander blir tilbakeført, blir de som regel flyttet fra ett museum til et annet, sier Roshan Mishra.
– I Nepal forholder det seg imidlertid annerledes. Statuene her er levende religiøse gjenstander, og vi arbeider for at de skal komme tilbake til de stedene hvor de en gang har stått.

Tilbakeføre eller ikke?
I museumsverdenen er det enighet om at kunstgjenstander som på illegalt vis er blitt ført ut av et land i de senere årtiene, bør leveres tilbake. Museer i Nord-Amerika bruker ofte årstallet 1970 som en grense. Men i andre tilfeller er spørsmålet mer komplisert. Svenske Riksantivarieämbedet (i Norge tilsvarer dette en slags kombinasjon av Riksantikvaren og museumsseksjonen i Kulturdirektoratet) skriver i et dokument fra 2020 – «Stöd för museer i återlämnandeärenden» – at det på den ene side kan være et poeng i at den globale kulturarven skal være tilgjengelig for flest mulig: «Hvis alle verdens museumsgjenstander skal tilbakeføres til det stedet de en gang kom fra, så mister museene muligheten til å vise et bredt bilde av verden.»
På den annen side, påpekes det, er vestlige museer nødt til å gå igjennom sine samlinger og være forberedt på å måtte «tilbakeføre kulturgjenstander som er kommet inn i deres samlinger som følge av en kolonial maktstruktur».
Oversatt fra svensk av Erik Ringen. Torbjörn Wester er frilansjournalist. Denne artikkelen har også stått på trykk i bladet Fokus.
I Norge stod artikkelen på trykk i Museum nr 1 23, der museumsprofesjonalitet er det overordnete temaet.
Les artikkelen om sponsing og andre reportasjer
Ta kontakt med Tekstallmenningen for å kjøpe enkeltnumre eller abonnement.