BOK:
Nina Granlund Sæther
Norske strikketradisjoner
Gyldendal Norsk Forlag
Oslo, 2019
Det viser seg å ha blitt en mangfoldig historie, full av vakre illustrasjoner og fortellinger om det meste du kan lure på når det gjelder dette temaet. Kort oppsummert er strikking er en masketeknikk som kan gjøres for hånd med to pinner og et garnnøste eller på en fabrikk ved hjelp av avanserte maskiner. Samtidig har strikking i lang tid vært en viktig del av den norske, materielle kulturen. Vi tenker vanligvis på mønstrete kofter og skigensere med border og lus når vi hører om norske strikketradisjoner. Dette er blant de få typene klesplagg som er kjent som norske også ute i verden. Asiatiske og amerikanske turister kjøper strikkegensere på cruiseanløp og hoteller langs kysten, mens norske strikkemønstre med jevne mellomrom dukker opp i det internasjonale motebildet. I Norge kan «alle» strikke, og «alle» har eller har hatt et hjemmestrikket plagg.
Å samle løse tråder
Nina Granlund Sæther har skrevet en praktbok, og det har blitt et imponerende stykke arbeid på 432 sider fordelt på 31 kapitler, i tillegg til forord, avslutning, ordliste og litteraturliste organisert etter kapitler. Fremstillingen er hovedsakelig kronologisk, ved at den begynner med det eldste og slutter med i dag. Men kronologien går også på kryss og tvers ettersom boka også er delvis organisert etter temaer som luer, votter, sokker, krig og borgerskap. Boka er illustrert med nesten tusen bilder. Omslagsdesignet er vakkert og innbydende, illustrert av maleriet Lille Synnøve av Adolph Tidemand fra 1875 som viser en jente i folkedrakt som strikker. I det korte forordet skriver Sæther at hennes intensjon har vært å samle «løse tråder til ett stort nøste» og for å fortsette å bruke tekstilspråket, har det da også blitt et lappeteppe av ulike historier.
Strikking er fortsatt en viktig del av vår kultur. Det gis årlig ut mange strikkebøker i Norge. Men disse inneholder hovedsakelig strikkeoppskrifter. Samtidig finnes det strikkeblader, nettsteder og oppskrifter som selges sammen med garn. Mer sjelden analyseres strikkingen historisk. Men det er gjort, og Sæther har åpent hentet historier, satt de sammen og presentert dem i sin bok. De er fra ulike kilder – fra tekstilhistoriske fagbøker via lokalhistoriske artikler til Ibsen-referanser. Og det er nettopp mangfoldet som kjennetegner Sæthers bok. Den inneholder så å si enhver tenkelig fortelling eller eksempel på det vi tenker på med norske strikketradisjoner. I tillegg har hun gått utover landets grenser for å fortelle strikkingens tidligste historie, og hvordan strikkingen fikk fotfeste i den norske tekstiltradisjonen på 16-1700-tallet.
Har brukt museene aktivt
Strikketeknikken har mange fordeler fremfor den andre hovedteknikken innen tekstil, som er vev. Strikkeplaggene blir elastiske, og kan derfor bli ettersittende og kroppsnære. De ble derfor raskt populære til strømper, undertøy og luer som var plagg hvor passform og komfort var viktig. Sæther har til dels valgt å organisere artiklene etter type plagg, og i mindre grad etter geografiske områder eller tiår. Hun har beundringsverdig nok klart å unngå de mest åpenbare gjentagelsene. Men ulempen er at det er vanskelig å skille kapitlene og dermed strikkehistoriens ulike retninger fra hverandre. Finnes det felles norske strikketradisjoner i bunn her, eller er det tydelige regionale forskjeller, relatert til bruk, produksjon, mønstertradisjoner og geografi som kyst og innland? Strikkehistorien er full av stedsnavn, som Setesdalskofte, Fanakofte, Islender og Selbuvotter. Var det bare der disse mønstrene ble strikket, eller var de mer utbredt? Boka gir en del svar, men det er krevende å orientere seg i den store mengden tekst og bilder. Et saksregister ville imidlertid ha hjulpet i å finne frem i mengden.
Sæther har brukt museene aktivt. Hun har besøkt dem, sett på samlinger i magasinene, på utstillinger, lest kartotekkort og snakket med kunnskapsrike museumsansatte. Hun har også brukt digitalt museum og andre nettsteder flittig, og som museumsansatt er det flott å se at gjenstander og historiske fotografier tas så aktivt i bruk. Museene er fulle av hverdagstekstiler, og mange av bildene viser også velbrukte klær, med hull og stoppinger slik det var vanlig i tidligere tider med mindre overflod da folk måtte bruke og forbruke klær til de var utslitt. Samlingene av hverdagsklær blir sjelden stilt ut og vist fram, og det er derfor veldig positivt at det skrives om disse og at de dermed får økt oppmerksomhet og verdi.
Forsterker etablerte historier
Samtidig kan mangfoldet også virke begrensende. Det er en fare med å gjenfortelle fra tidligere publikasjoner og vise det som allerede er innsamlet. Myter og tidligere synspunkter bekreftes. Selv om de bøkene Sæther referer til, ikke leses mye i dag, så ligger de til grunn for allerede eksisterende oppfatninger som at strikking er typisk norsk og en del av folkekunsten.
Museene bekrefter de etablerte fortellingene, og Digitalt museum fortsetter med å reprodusere den etablerte kunnskapen ved å overføre ukritisk opplysningene på katalogkortene til det nye digitale mediet. Historien blir dermed selvforsterkende. Fokus blir på de etablerte historiene om sammenhengene mellom strikking og folkekunst. Jeg vil ikke motsi dette. Men disse sammenhengene er allerede kjent og tilfører lite nytt. Nasjonal identitet kan være mer enn folkekunst. Jeg hadde ønsket å bli mer utfordret på holdninger som er mindre åpenbare. Kjønn, mote og antimote, politikk, barnearbeid, industri og kunst har også bidratt til vår identitet. Disse temaene finnes i teksten og bildene. Men dessverre drukner de i eksemplene på plagg, mønstre og folkekunst i den lett gjenkjennbare historien om gamle Norges nasjonale særegenhet.
Anmelderen:
Tone Rasch er konservator ved Norsk Teknisk Museum
