Det er en dempet side av Gustav Vigeland vi stifter bekjentskap med i denne utstillingen. De massive og ekspressive verkene som assosieres med Vigeland er byttet ut med små skisser og håndskrevne notater. De inviterer til nærstudier og stille refleksjon over kjærlighetens kompleksitet og kunstnerisk utvikling og inspirasjon.
Utstillingen er et resultat av kurator Hilde Hernes forskning på forbindelsen mellom Vigeland og Michelangelo. Utstillingen inviterer til diskusjon, som presenteres for betrakteren fra første stund. Ved inngangen står to montere; ett fotografi av Michelangelos skulptur Pietà fra Vigelands fotosamling, og en skisse Vigeland tegnet av en lignende omfavnelse.
Introduksjonsteksten spør: Ble Vigeland inspirert av Michelangelos Pietà da han utarbeidet sitt motiv Mann med kvinne i fanget? Du oppfordres til å reflektere rundt «bevisene» som legges frem i form av skisser, notater og fortellinger om en religiøs oppvekst.
Stillferdig atmosfære
Konstellasjoner av kjærlighet føles stille og innadskuende, men med innspill fra verden utenfor. Utstillingen strekker seg over tre rom. Fra inngangen ser man gjennom rommene, inn til enden av utstillingen, hvor skulpturen Mann med kvinne i fanget fra 1905 står plassert.
Atmosfæren føles dempet. Vi var de eneste i utstillingen, likevel hvisket vi til hverandre. De relativt små rommene, dempet spotbelysning og den intime tematikken i utstillingen skaper en følelse av noe som ikke må forstyrres. Montere i heltre trekker blikket mot skissene, uten å være prangende. Rommene er i varme jordfarger som ikke drar oppmerksomheten bort fra objektene. På solfylte dager strømmer lyset gjennom rommene og rammer vakkert inn skulpturen i enden av utstillingen. Er dette en heldig tilfeldighet eller et bevisst kuratorisk grep? I samme rom flommer det også inn lys fra nabosalen. Her får du et glimt av en modell av Vigelands kjente verk Monolitten. Dette står i stor kontrast til den lavmælte atmosfæren i Konstellasjoner av kjærlighet.
Små skisser, store følelser
Med 16 skisser utstilt i montere i rom nummer to presenterer utstillingen en nærlesing av hvordan Vigeland utviklet og bearbeidet sin største motivgruppe «Mann og kvinne». I skissene får vi et innblikk i Vigelands prosess som ledet opp til skulpturen Mann med kvinne i fanget fra 1905. Skulpturen oppleves som det sentrale verket i utstillingen, men de utstilte skissene inneholder et mye større omfang enn selve skulpturen. Her utforsker Vigeland ulike fysiske konstellasjoner mellom to menneskekropper som viser kompleksiteten og nyansene i kjærlighet og intimitet.
Skissene er i A5-format, utført med både blyant og pensel. Selv om de er små, rommer de store følelser. Når man beveger seg mellom montrene opplever man hvordan Vigeland skisserte alt kjærlighet kan romme; fra sorg, beskyttelse og trøst til styrke, sensualitet, glede og kos.
Noen av skissene er så abstrakte at det ikke er tydelig at figurene er mann og kvinne, man ser kun konturene av kropp. I andre kan det diskuteres hvem som sitter i hvem sitt fang, hvem som omfavner hvem. De enkle skissene vekker en fornemmelse av den dype kompleksiteten som ligger i en fysisk og følelsesmessig konstellasjon mellom mennesker.
En annen side av Vigeland.
Konstellasjoner av kjærlighet står i kontrast til det vi tettest assosieres med kunstnerens monumentale skulpturer, som vi finner i Frognerparken. Ved å vise prosessen bak motivet til Mann med kvinne i fanget, får betrakteren et unikt og personlig innblikk i kunstnerens indre liv, som forsterkes av utstillingsrommets utforming.
Kurator Hilde Hernes utforsker også Vigelands religiøse oppvekst og knytter dette til prosessen bak skulpturen. Hans beundring for Michelangelo og notater fra studieturer til Italia gir oss et fordypende innblikk i hans tanker. Vi møter altså kunstneren og mennesket Vigeland gjennom arbeidet hans. På kløktig og spennende vis ser vi en annen side av Vigeland. Dette lar betrakteren komme tett på i et personlig møte med mannen bak kunsten; et møte som er jordnært og intimt. Det er nesten som om vi titter over skulderen hans mens han arbeider.
Et verdslig motiv?
Forholdet mellom det verdslige og guddommelige får en sentral plass i utstillingens avsluttende del. Hernes bruker Vigelands skisser, notisbøker og fotografier til å argumentere for at han bearbeidet motivet til Mann med kvinne i fanget, etter å ha blitt inspirert av Michelangelos Pietá. Vi kan stille oss spørrende til denne tolkningen. For er ikke Pietà også et verdslig motiv? Jesu legeme i fanget til jomfru Maria, hans mor, viser først og fremst sorgen etter å ha mistet sitt barn. Utstillingen skaper et skille mellom Pietá og Mann med kvinne i fanget, hvor det ene motivet fremstilles som et religiøst og det andre som et verdslig. Kuratoren kunne gjerne lagt opp til at kunstverkene kan tolkes på flere måter og inneholde både verdslige og religiøse kvaliteter.
Denne utstillingen har ført oss inn i prosessen bak én enkelt skulptur. Imidlertid har vi blitt presentert med en verden av ideer, både Vigelands dypeste indre, men også tilsynelatende fjerne inspirasjoner som Michelangelos Pietá. På uttrykksfullt vis har utstillingen fremstilt sine argumenter gjennom kuratoriske virkemidler som lys, farge og plassering.På samme tid skaper kuratoren rom for at tilskueren kan ta inn over seg kunsten uforstyrret.
Konstellasjoner av kjærlighet – Vigeland i lys av Michelangelo, gir nye perspektiver på livsaktuelle tema som nærhet, omsorg og kjærlighet. Hilde Hernes skaper en lun atmosfære for refleksjon og forundring – en opplevelse man vil ønske å ta med seg videre.
Om utstillingen
Hva: Konstellasjoner av kjærlighet – Vigeland i lys av Michelangelo
Hvor: Vigeland-Museet, Oslo
Når: 11.10.19 – 19.01.20
Hvem: Kurator Hilde Hernes
Anmeldelsen er skrevet av masterstudenter i Museologi og kulturarvstudier ved Universitetet i Oslo som del av en eksamensoppgave levert i desember 2019. Den publiseres på museumsnytt.no etter avtale med studentene.
