Festivalsommeren 2021 var preget av usikkerhet. I to år har vi nesten ikke kunnet reise ut av egen kommune, vi har møtt familie og venner på flate skjermer, surfet oss tafatte og kvalme mens savnet etter en sommer med festivaler der vi kunne være sammen, diskutere og få nye opplevelser har vokst seg stort. Samtidig ble stadig fysiske møter utsatt, og den tredje bølge av pandemien hang truende over oss.
Med juli kom likevel Festspillene Helgeland. I ly av smittevernstiltak var det mulig å legge til rette for både menneskemøter og kunst- og kulturopplevelser. Om du var i Mosjøen under festspillene, og gikk langs den historiske trehusbebyggelse til enden av Sjøgata der den store Mjaavatn-brygga ligger, møtte du et uventet bilde under åpen himmel. Tråder som beveget seg som hår i vinden og glinset i det skiftende lyset, båter som strakk seg mot himmelen, speil som gjenga fragment av omgivelsene; fjell, hav og himmel. En konstruksjon av gjenbruksmateriale; båter fra Vefsn museums samling, tau, fiskegarn, betong og speil dannet et kunstverk, en installasjon av den nederlandsk-spanske kunstneren Prisca Sinay.
«Tid» var tema for årets festspill og installasjonen var en del av programmet, et samarbeidsprosjektet mellom Festspillene og Helgeland Museum. Museets navn på prosjektet er «15 x Ålvfæringer». Prosjektet var planlagt for 2020, den gangen under festivaltemaet «Hav», og ble støttet gjennom ordningen Visuell kunst fra Kulturrådet. «15 x Ålvfæringer» var et eksperiment, et forsøk på å få en tilreisende – en utlending, en fremmed – til å virkelig sette seg inn i et lite stykke lokalhistorie og å få til en flerkulturell dialog og en refleksjon over regionen Helgeland.
«Circel of Time» er kunstnerens tittel på installasjonen. Den var plassert i utkanten av området der Helgeland Museums fremtidige storsatsing, et bymuseum med bygningsvernsenter, er planlagt. Der hvor elven møter fjorden satte Prisca 12 elvebåter i en sirkel, og løftet dem opp slik at de møtes med stevnene mot himmelen. Oppsettet gjorde båtene synlig fra perspektiver en vanligvis ikke får sett dem. Speil montert over hver båt ga innsyn i båtene, samtidig som de reflekterte betrakteren og landskapet rundt. Under båtene hang lysegrønt og blått tau som krøllet og beveget seg i vinden.
Bedre registrering og dokumentasjon av immateriell kulturarv
Båt er et gjennomgående element i Sinays arbeider. Installasjoner med båter og båtlignende elementer, både ute i naturen og i gallerier, gjorde at festivalsjef Carl-Ninian Wika valgte henne som kunstner til å jobbe med temaet «Hav». Dialogen mellom museets medarbeider og kunstneren har pågått i over et år. Spørsmål fra kunstneren om båtenes bruk og betydning, gjorde at museet rettet opp opplysningene i museets gjenstandsdatabase. Informasjon som vi selv aldri ville funnet på å stusse ved, førte til misforståelser. For eksempel mente Prisca at elvebåtene ble brukt for å drive kommersiell fiskefangst. For lokale er det en selvfølge at disse båtene ble brukt av sportsfiskere, for laks. Å legge til rette for en fremmedspråklig og utenforstående i kulturen er ingen selvfølge og må øves på.
I samarbeidet med kunstneren ble det tydelig for museet at de manglet nødvendige elementer for å formidle båtenes funksjon og historie på en best mulig måte, som årer og staker. Som følge av dette startet museets arkivar og båtentusiast, Tore Nyheim, et prosjekt for å gjenskape manglende elementer og samtidig dokumentere immateriell kulturarv ved å filme og beskrive arbeidet til de siste profesjonelle tradisjons-båtbyggere i regionen.
Sinay valgte de letteste båtene med lavest kjøl, «godværs»-båtene fra samlingen, som kan snus smidig. Noen av båtene er nær 150 år gamle, og ingen har vært ut av magasinet eller blitt vist frem på i hvert fall 10 år. I anledning prosjektet ble alle museets båter, til sammen rundt 110 stykker, tatt fram, renset, oljet, fotografert, målt opp, beskrevet og registrert.
Så hvorfor er prosjektet dristig?
Som museum med ansvar for kultur- og naturarv for en hel region, jobber vi etter ICOMS regelverk, er nøye med konteksten vi plasserer gjenstandene i og fakta vi formidler. Historiene vil forteller må være godt dokumentert og etterprøvbare. Vi forplikter oss til å bevare gjenstander i et langtidsperspektiv.
Men kunst forholder seg ikke konsept som fakta eller en lineær tidslinje. God kunst vekker interesse, åpner et rom for betrakteren der det blir mulig å engasjere seg i en fortelling, et bilde, en følelse og en felles bakgrunn. «Circle of Time» gir båtene en betydning utover funksjonen som transportmiddel på Vefsna. Den gir oss et nytt blikk på noe vi trodde vi kjente. Sinay skapte et scenario for oss som er en visuell historiefortelling, en fiksjon som gjør at betrakteren observerer båt, arv, museumsgjenstand i en ny sammenheng.
Før juli kom, førte prosjektet «15 x Ålvfæring» til uenighet og diskusjoner innad i museet. Museumsfaglige spørsmål ble veid opp mot muligheten til en ny form for utforskning og formidling. Skal museet bruke en åpen visuell historiefortelling framfor å formidle undersøkt og dokumentert kunnskap på mer tradisjonelle måter? Skal museet ta i bruk fiksjon i formidlingen? Hva skjer da med den faktabaserte kunnskapen? Skal vi presentere museumsgjenstander som har blitt behandlet for lagring inne, ute under åpen himmel? Skal vi la eksterne, ufaglærte «leke» med de verdifulle gjenstandene i samlingene våre?
Motvillige, men også nysgjerrige, gikk vi i gang arbeidet. Resultatet ble at vi både fikk jobbet med det ordinære samlingsarbeidet med registrering og konservering av gjenstandene, og vist frem noen av gjenstandene som sjelden er tilgjengelig for publikum, på en helt ny måte, både som båter og som kunst.
Etter festivalen takket vi kunstneren, tok ned installasjonen og plasserte båtene tilbake i sine magasin. Hver gang vi passerer området, kan vi fremdeles likevel skimte det som ikke lenger er der. Vi har gått de første skrittene i et uutforsket terreng, både faglig og geografisk, som har stått og ventet på å bli tatt i bruk. Båtene står nå trygt og godt på magasinet, og artikler i lokale, nederlandske og spanske media minner om prosjektet. Jammen skal vi prøve oss på en ny runde!
Janicke Kernland er direktør ved Helgeland Museum.
