Hold deg oppdatert - meld deg på vårt nyhetsbrev
KritikkTradisjonens sakte flyt

Tradisjonens sakte flyt

Tradisjon som rotasjon. I utstillingen «Rotasjon» på Valdres Folkemuseum er tradisjon noe levende, fargerikt og variert, mener vår anmelder. 

Annonser

Jeg har vært her før, i det lave inngangspartiet til utstillingsrommene på Valdres Folkemuseum. Det var for et liv og en pandemi siden, og det føles passende at det er nettopp denne utstillingen, som har fått tittelen «Rotasjon», som jeg er her for å se. Rotasjon handler om tradisjonen som kverner rundt og rundt, generasjon etter generasjon, upåvirket av verdens gang. Eller er det ikke så enkelt?

Gjenstandene i hallen

… et vev og en forseggjort, rosemalt kiste som en gang tilhørte Oline Olsdatter Jarstad, er trygge og solide. Rosene er skapte her, forteller teksten på veggen – de ligner ikke rosene fra andre dalfører. Men den lokale tradisjonen bærer også i seg impulser fra fjerne strøk. Veggtekstene hinter om at utstillingen vil utforske spenninger, i tradisjonen og i oss.

Kvart eit sting, kvar ei rose – eit kjærteikn, eit kyss – til ein kjærast, ein venn. Tek du vare på kjærasten din?

Kanskje er det koronaen, men den direkte, ublyge henvendelsen tar meg på senga, rykker meg litt ut av balanse. Slik blir jeg gående resten av tida – litt ustø, men med skjerpet blikk.

«Rotasjon» er «historia om ein gamal kultur»

… et prosjekt som selv er i sakte flyt og endrer form over tid. Dagens utstilling består av tre deler. Første del heter «Fargerike fellesskap – kvitt raseri», og var en separat utstilling tidligere. Del to, «Fyrstedamer », belyser bunadstradisjonen gjennom en rekke kvinnelige pionerer, mens tredje del trekker fram håndverksgjenstander fra museets samling.

Flere feler bak et monter. Den ene i midten er rosemalt
ROSER OG FELER: Felemakertradisjonen er sterk og levende i Valdres. Denne rosemalte fela tilhørte spelemannen Iver Guttormsen (f. ca 1800) fra Vestre Slidre.
Foto: Jørn Ranum

Norsk nasjonalisme på godt og vondt

… er temaet i det første rommet, hvor vetter fra OL 94, en EU-bunad, landssvikoppgjøret, innvandringsdebatt, en nystekt vaffel, kong Harald og 22. juli (med mer) er presset sammen så tett at det slår gnister. Da jeg anmeldte utstillingen i 2018 skrev jeg at den var ladet med mening, både fra symbolene i rommet og alt rundt: fjelltopper, bygningene på tunet, men også Dagsnytt 18 og politiske utspill.

Det har ikke akkurat blitt mindre aktuelt i dette koronastengte Norge, der «importsmitte» har blitt et moteord og grensene har blitt ekte også for oss som pleide å ha riktig type pass. Virusfrykt og fremmedfrykt overlapper, og vi har alle sammen lært å vokte oss for fremmede impulser. Kroppen rygger helt av seg selv når andre besøkende kommer for nærme, blikkene våre møtes ikke (tenk om de ser jeg er fra Oslo).

Andre debatter følger et mønster: Mens utstillingen trekker fram en omstridt bunad med hijab, handler årets bunadskrangel om munnbind. Den tar jeg med inn i det andre rommet, som er laget i regi av Norsk institutt for bunad og folkedrakt.

Bunaden er den røde tråden gjennom «Rotasjon»

… som knytter alt sammen: den er symbol og stridens eple, håndverk og tradisjon.

Poenget med en tradisjon er at den liksom alltid har vært der – siden uminnelige tider, eller slik liker vi i hvert fall å tenke på det. Samtidig blir tradisjoner i høyeste grad skapt, gjennom repetisjon og tilpasning, overlevering og nytenkning. Nettopp dét viser museet med et galleri av bunadens «førstedamer»: Ildsjeler som Hulda Garborg, som mente alle burde kunne lage sin egen bunad og Karoline Grude, som satte ideene ut i livet i Heimen; samlere og forskere som Aagot Noss og Gunvor Trætteberg og dronningene Maud og Sonja.

Brudekrone. Nærbilde
KRONE PÅ VERKET: For å kunne skape en brudekrone som denne, trengte håndverkeren konsentrasjon, kunnskap og kjærlighet.
Foto: Jørn Ranum

Som sagalitteraturen som lå og smuldret bort i gamle manuskripter på Island, som stavkirkene som noen ville rive fordi de var kalde og upraktiske, ble de norske folkedraktene reddet av folk som så deres verdi. For at kulturarv skal bevares, trenger man forskning og formidling. Men en levende tradisjon er mer, som Garborg og Grude forsto: De mente bunadene burde tilpasses sin samtid, slik at folk faktisk ville bruke dem. Bunadstradisjonen ble konstruert som en feiring av gamle skikker i en ny nasjon, et samlende symbol.

«Konstruksjon» er et ord som får mange til å reise bust

… fordi det utfordrer ideen om kultur som noe ekte og uforanderlig, som definerer oss. Men hva annet er kultur enn konstruksjon – i form av sting, søm og veving, roser og kruseduller, blod, svette og tårer og utallige arbeidstimer som trengtes for å skape bunadene – og kistene, felene, skapene som står i det tredje rommet, hver og én unik. «[…] paa Ferdir dei siste 15 Aari hev eg meir enn ein gong havt Høve til aa undrast paa Folke som kunde byte burt desse trauste vene Klædi med alle Slag laake og simple Ting fraa Handlaren», skrev Hulda Garborg. Sitatet kaster lys på et panel i det første rommet, om bunadsproduksjon i Kina. De rimelige kinesiske bunadene gjør tradisjonen mer tilgjengelig for flere, sier noen, også de som ikke har mye penger, og det er jo bra. Men hva gjør det med tradisjonen?

Tek du vare på kjærasten din?

Det er også et annet bilde som jeg vender tilbake til: tidligere kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) i bunad, ved siden av hennes Facebook-oppdatering: «Vær stolt av det norske! Kvikk Lunsj og brunost. Dugnad og grøt. Generasjoner har skapt det typisk norske. Vi vil bevare det norske.» Forsteinede metaforer er de som ikke lenger får fram bildet de har blitt laget av.

Forsteinet tradisjon følges slavisk, uten tanke om å tilpasse tradisjonen til livet. Da blir det, som man sier, musealt, forstått som noe dødt i en monter. La oss bare i forbigående bemerke at alle disse tankene bobler opp på nettopp et museum. Men er det kanskje slik at mange skammer seg over å ha byttet til «laake og simple Ting»? De fleste nordmenn velger Netflix over langeleik i hverdagen, går i dunjakker heller enn vadmel, sånn er det bare. Er insisteringen på å holde deler av tradisjonen rein også en slags … flauhet?

I så fall anbefaler jeg en tur til Valdres som kur.

Her er tradisjonen levende

… (som museumsbutikkens avdeling for håndverksbøker viser), variert og fargerik. Bunadene er fulle av mønstre og farger som slår meg som «eksotiske». Jeg skulle gjerne fått vite enda mer om teknikkene, stoffene, mønstrene – hvor kom alt fra? Slike spørsmål får mer plass i utstillingens siste del, som viser hvordan håndverkeren sto sentralt for å innlemme fremmede impulser i det lokale. Europeiske blomster ble til særnorske roser; nye motiver flettet seg inn i de gamle, rokokko og «kineseri» nådde dalstrøka.

Slikt møtte motstand også da. «Det er ikke behageligt at se den ene nationale Dragt efter den anden at forsvinde, men skulde det forholde sig saaledes, som jeg antager, at man ogsaa deri maa se en ytring av Frihedsfølelsen og Folkets Stræben mod Lighed, faaer det gaa paa et Vis; ialfald nytter det ikke at arbeide derimot», skrev dommerfullmektig Søegaard i Aurdal i 1867. Man kan lese det som et konservativt hjertesukk…

men Søegaard forsto at kulturen ikke var fast, men flytende.

Stort norsk flagg med kvikk lunsj-farger på veggen, og pidestaller foran med bl.a. kvikk lunsj på.
KVIKKLUNSJ OG FLAGG: Nasjonale symboler kan være samlende – men er virkelig kvikklunsjen essensen av det norske? Foto: Beitohaugen /Velour

Forskjellen er selvfølgelig tempo og lettheten hver og en av oss kan hente inspirasjon hvor som helst fra.

I nettets uutholdelige letthet går også mye tapt. Jeg har ikke vært på et museum siden i fjor sommer, og kjenner at gjenstandene rører ved meg bare ved å … stå der. Pandemien har ikke bare avstengt det sosiale, men også mye av tilgangen til kulturarven. Selv om museets utstillingssider er forbilledlige og gode å slå opp på hjemmekontoret, må vi for guds skyld ikke få gjennomslag for en type tenkning som likestiller det digitale med det fysiske.

Vi trenger å få være kropper i et rom

… fingre som stryker over gammelt treverk. Kvart eit sting, kvar ei rose – eit kjærteikn, eit kyss.


Anmeldt av Carline Tromp

portrettCarline var også i Valdres og så utstillingen «Fargerike felleskap – kvitt raseri» da den åpnet i 2018, les anmeldelsen Det brenner i Valdres. Denne utstillingen om norsk nasjonalisme utgjør den ene av de tre delene i «Rotasjon».


ANMELDT// ROTASJON

Rotasjon består av tre deler: Fargerike fellesskap – kvitt raseri, Fyrstedamer i bunad, Rotasjon – Folkekunst fra museets samling

  • STED: Valdres Folkemuseum
  • TID: Åpnet i 2018 og 2021, står på ubestemt tid.
  • HVEM:
    • Innhold/kurator: Valdresmusa
    • Design og utforming: Snøhetta AS
    • Produksjon: Bosvik AS og System Standex AS

Artikkelen er hentet fra papirutgaven av Museumsnytt (nr. 2-2021). Kontakt redaksjonen for abonnement på kr. 300,- i året.

Likte du denne artikkelen? Del den med en venn og kollega.

Forrige artikkel
Neste artikkel
Annonse
Annonser