Hva skjer med samlingsarbeidet hvis Tromsø Museum blir slått sammen med universitetets kunstfakultet?
Ivar Bjørklund er professor ved Tromsø Museum – Universitetsmuseet
KRONIKK:
Siden 1872 har Tromsø Museum vært landsdelens og etterhvert også universitetets museum. Det sier seg selv at man i løpet av 145 år har møtt mange utfordringer, men viljen til å opprettholde institusjonen som et museum har hele tiden vært tilstede. Ikke minst kom det til syne da Tromsø Museum i 1976 ble inkorporert i universitetet og dermed ble et universitetsmuseum. Museets faglige profil reflekterte ønsket om landsdelsrelevans og folkeopplysning, med 12 natur- og 12 kulturvitenskapelige forskere skulle man dekke de fleste nord-norske kunnskapsbehov. Men etter universitetets inntreden har det ved flere anledninger vært stilt relevante spørsmål både ved den faglige profilen og museets berettigelse i forhold til utviklingen ved universitetet og samfunnet forøvrig.
Tidligere ideer
Én slik anledning var da forslaget om et Nordområdemuseum kom på bordet for ti år siden. Her mente mange at muligheten lå til rette for å utvikle et nytt musealt konsept. Med sterk drahjelp fra kommune, fylkeskommune, departement og ikke minst universitetet selv, ble det brukt rundt 4,5 millioner på å utrede etableringen av et Nordområdemuseum i sentrum. Støres og regjeringens nordområdesatsing representerte en stor mulighet. Men daværende museumsdirektør – som hadde frontet ideen hele veien – snudde på hælen da utredningen forelå og forslaget ble skrinlagt. Begrunnelsen lå i lokaliseringen (sentrum) og at utredningen ikke hadde vist nok «ærbødighet» ovenfor Tromsø Museums «136 års vitenskapelige historie». Dermed lukket vinduet seg for et større Nordområdeprosjekt med nasjonalpolitisk støtte og en videreutvikling av museet ble satt på vent. Dessverre, mente flere av oss, utredningen ville vært et godt grunnlag til å utvikle et relevant og tidsriktig museum. Senere ble det så vedtatt at Tromsø Museum skulle få nytt bygg og Statsbygg begynte så smått med prosjekteringen, men uten at lokaliseringen var avklart. Det skjedde først for et år siden da regjeringen vedtok sentrumsalternativet og la penger på bordet.
Reduksjon av fakulteter
Neste fase i museets uregjerlige historie tok til i fjor da rektor Husebekk ved UiT fikk et problem i fanget. I strevet med å utvikle en bedriftsøkonomisk modell, vedtok Universitetsstyret at antall fakultet skulle reduseres til seks. Dermed mistet Det kunstfaglige fakultet statusen som fakultet. Hvor skulle så den kunstfaglige utdanningen plasseres i organisatorisk forstand? Man nedsatte et utvalg (Butenschøn-utvalget) som skulle se på muligheten av sammenslåing med HSL-fakultetet i Breivika eller (etter benkeforslag) Tromsø Museum. Utvalget leverte sin innstilling i før jul og konkluderte med at HSL var en mulig løsning, men at Tromsø Museum var den dårligste løsningen. Men rektor var uenig og fikk styret med seg på at her måtte det en ny utredning til – denne gang med det eksplisitte formål å kun se på Tromsø Museum og hvilket «mulighetsrom» som kunne skjule seg der.
(Mer info i iTromsø: Kan bli slått sammen med museet)
Her åpnet det seg en vinn-vinn situasjon for rektor og styret. En sammenslåing med Tromsø Museum ville kunne løse problemet med plasseringen av kunstfagene. Videre kunne en omorganisering muliggjøre en overføring av undervisningsressurser til universitetet i Breivika. Og sist, men ikke minst: Det nye museet skal lokaliseres til sentrum og dermed åpner det seg nye muligheter for universitetets markeringsbehov. Eller for å si det med universitetsdirektør Jørgen Fossland: «I løpet av de neste 5-10 årene vil vi få et gigantisk kulturkvartal midt i sentrum, der UiT absolutt vil være tilstede» (Khrono 26.01).
Men hva med museet?
Men på hvilken måte skal Tromsø Museum være tilstede, er spørsmålet som nå reiser seg. Svaret på det ligger i det nye utvalget som nylig er oppnevnt. Universitetsstyret synes å ha bestemt seg for at dette skal være rektors anliggende ene og alene siden de har gjort det noe uvanlige vedtak at hun selv skal formulere utvalgets mandat samt bestemme dets sammensetning.
Universitetsstyret fraskriver seg med andre ord muligheten til å legge føringer på utviklingen av universitetets eget museum og overlater det til rektor alene. Det er et radikalt grep som legger et stort ansvar på rektors skuldre. Som vi alle vet, er det nemlig mandatet og utvalgets sammensetning som forteller oss hvilken vei det bærer. Mandatet er tredelt og høyst betimelig. For det første skal utvalget se på hvordan man kan videreutvikle sammenhengen mellom universitetets og museets forsknings-, utdannings- og formidlingsoppdrag. For det andre skal man utrede hvordan det fremtidige forholdet mellom Tromsø Museum og kunstfagene kan utvikles. Sist, men ikke minst, skal man foreslå tiltak for å samordne fagmiljøene ved museet og tilsvarende fagmiljø ved universitetet forøvrig. Eller som det presiseres: man skal forbedre vilkårene for faglig utvikling. Det er altså først og fremst en utredning av universitetsinterne forhold det dreier seg om (punkt 1 og 3), og ingen «mulighetsstudie» for plassering av Kunstfak.
Den sterke vektleggingen i mandatet av forskning, utdanning og faglig utvikling skyldes det enkle faktum at det dreier seg om et universitetsmuseum. Universitetene har en lovpålagt forpliktelse (Lov om universiteter og høyskoler (§1-4 -2) hvor det sies at de «har et særskilt nasjonalt ansvar for å bygge opp, drive og vedlikeholde museer med vitenskapelige samlinger og publikumsutstillinger». I mandatet ligger det altså klare forutsetninger om at et utvalg i så fall må ha vitenskapelig kompetanse, universitetsfaglig innsikt og erfaring med universitetsmuseer.
Utvalget sammensatt av kunstfaglige
«The proof is in the pudding» sier et engelsk ordtak og utvalgets sammensetning gjør det klart at her er det ikke hensynet til universitetsmuseet som søkes ivaretatt. Tvert imot; her er det kunstfagene som har fått fritt spillerom. Utvalget skal ledes av teatersjefen ved HT og består av personer fra et rockemuseum i Trondheim, arkitekt- og designhøyskolen i Oslo, skuespillerutdanninga i Bodø, Nord-norsk kunstmuseum, Bildmuseet i Umeå og en kunstfaglig student fra Oslo. Etter sterke reaksjoner fra Tromsø Museums ansatte ble så utvalget på syv etterhvert supplert med én representant fra Vitenskapsmuseet i Trondheim.
Bortsett fra den siste (og ikke opprinnelig utnevnte) representanten, har ingen i utvalget høyere vitenskapelig kompetanse eller erfaring fra et universitetsmuseum slik loven definerer det. Tromsø Museum har med sine 21 vitenskapelige ansatte, ingen representanter i utvalget, til tross for at det nettopp er museet som skal saumfares. Ikke engang punktet om utredning av det «fremtidige forholdet mellom Tromsø Museum og kunstfagene» har påkalt noe behov for museumsansatte, mens kunstfagene er til de grader overrepresentert.
Samlingsarbeidet kan bli skadelidende
Konklusjonen er at utvalgets sammensetning reflekterer en agenda som vi ennå ikke er gjort kjent med. Kanskje ligger svaret i universitetsdirektør Fosslands noe panegyriske visjoner om et «gigantisk kulturkvartal midt i sentrum». Utvalget har med sin manglende vitenskapelige kompetanse og svært trange tidsramme (1. mai) ingen mulighet til å oppfylle sitt mandat, men vil ganske sikkert ha forslag om hvordan kunstfagene kan dra fordeler av Tromsø Museum. Hvordan museet ser på de mulighetene kunstfagene måtte representere, vil vi dessverre ikke få vite noe om.
Det er synd at vi ennå en gang – til tross for et fruktbart mandat – står i fare for å miste muligheten til å utvikle Tromsø museum som universitetsmuseum. En sammenslåing med ulike kunstfaglige undervisningstilbud kan lett føre til at samlingsarbeid, forskning og formidling ved Tromsø Museum ender opp som salderingsposter i en universitetspolitisk kabal innpakket i kunstfaglige ambisjoner.
Les også artikkelen Tromsø Museum bør ikke slås sammen med Kunstfak, mener utvalg og notisen Ingen arkitektkonkurranse for Tromsø Museum.
