ANMELDELT – gjennom KAM-prosjektet:
«Ulvetider», Norsk skogmuseum (Anno)
Ikke uventet så er den det første som venter meg ulven. Den grå-brune kroppen beveger seg hurtig.
– Takk for at du ville møte meg, sier jeg. – Jeg vet at du som regel er travel og ikke har tid til slikt, fortsetter jeg forventningsfullt.
Ulven ser på meg, men svarer ikke. Den er taus. Har ikke ulven noe stemme her i denne utstillingen?
Samlivsproblemer
Jeg har en date med en ulv på Norsk skogmuseum på Elverum. Gjennom inngangsdøra, opp trappen og forbi utstillingen om jakt og fiske finner jeg rommet viet fullt og helt til ulv. Eller rettere sagt: den er viet det offentlige ordskiftet om ulv. Og ordet skifter hele tiden, frem og tilbake mellom ulike perspektiver.
– Tror du vi kan leve godt sammen?, spør jeg i det vi går sammen inn i det lille utstillingsrommet. Nokså naivt forventer jeg et ja- eller nei-svar. Men ulvens ord er mye vanskeligere å tyde.
Het potet på Hedemarken
Utstillingen Ulvetider åpnet på Norsk skogmuseum på Elverum i april 2018 og handler om konflikten rundt ulv i Norge. Museets mål for utstillingen er å skape innsikt og refleksjon, som igjen kan gi grobunn for dialog.
– Selv om man kan få kunnskaper om dere som art i denne utstillingen, har jeg forstått det slik at det ikke er deg som du er som står i fokus denne gangen, sier jeg.
– Nei, det stemmer, svarer ulven kort.
Utstillingen vi står inne i handler først om fremst om kampene rundt ulvene og hva som har gjort at de fortsatt oppfattes så kontroversielle. Ikke minst handler utstillingen om debattene som pågår, der både gårdbrukere, forskere, forvaltningen og folk flest deltar.
Den første plansjen bekrefter utstillingens tema. Med hvit skrift på svart bakgrunn stiller museet det første spørsmålet: Hvorfor er ulven så ofte i media, og hvorfor er folk så uenige om ulv? Under spørsmålet forklarer museet utstillingens tittel «Ulvetider». Ordet kommer fra nørrønt vargold og betyr «ufredelig og brutal tidsperiode». I Norge bor ulven sør i landet, i grenseområdene til Sverige. Dyra som oppholder seg her kommer fra en sør-skandinavisk bestand. I 2004 vedtok Stortinget et område der ynglende ulv skulle forvaltes. Og hvor er utstillingen? Jo midt i grenseland. Museet ligger nemlig tett inntil Glomma, elven som avgrenser ulvesonen. Historien om ulv i Norge er både lang og komplisert, og vi befinner oss midt i kjernen.
Konflikten er i gang.
Åstedsscenografi
Utstillingens scenografi forsterker det konfliktfylte temaet; når vi går sammen inn i utstillingsrommet er det utformet slik at det oppleves dramatisk og aggressivt. Veggene er malt svart og blått, med røffe materialer i montre og utstillingsplansjenes rammeverk.
– Jeg får assosiasjoner til et åsted, sier jeg spontant.
– Ja, der har du stemningen, sier ulven tamt.
Her er vi midt i konflikten, og du kan ikke forlate åstedet før du ser den fra et annet perspektiv enn det du dro med deg inn i utstillingen. Inne i scenografien formidles utstillingens innhold i all hovedsak i form av tekst. I tillegg ser vi en monter og noen skjermer. Gjennom skuffer og luker dekorert med ladede spørsmål blir du bedt om å reflektere over egne tanker.
Utstillingens fysiske areal er lite, men temaet er stort; hvem har rett til livet, og hvem skal dø? Jeg ser nervøst bort på følget mitt.
Forskningen forteller
Forskningen står tungt i denne utstillingen.
– De undersøker hvordan vi lever, hvor vi kommer fra, hvordan vi beveger oss og sånne ting, forteller ulven meg uoppfordret. Jeg klarer ikke la være å spørre;
– Føler du deg ikke litt overvåket?
– Jo, svarer ulven. – Men det er jo meningen. Jo mer de vet om oss, jo større er mulighetene for å finne en sameksistens.
Jeg tenker ulven har rett.
Jeg ser meg rundt og får øye på bilder av forskere som undersøke spor, markeringer av revir og bedøvede ulver liggende på snøen. Fotografier er en viktig del av utstillingen, og forskerne fremstår som kunnskapstørste natur- og samfunnsvitere.
Ulven peker med snuten mot en stor skjerm hvor filmer ruller og går. Vi blir stående for å lytte til en dame som ser rett inn i kameralinsen mens hun forklarer sitt syn på saken.
«Hvorfor skal vi bruke penger på forskning om vi ikke bruker resultatene til noe?»
Hun er en frustrert hesteoppdretter og naturforvalter. Mye av forskningen er tross alt på oppdrag for forvaltningen og finansieres av det offentlige.
Jeg tenker hun også har rett.
Forvaltning av utspekulerte ulver
– Bonden i en annen video er fortvilt. Han mener vi er utspekulerte, sier ulven.
Jeg lytter til videoen.
«Når bilen blir borte så kommer de og tar sauer», sier bonden. Han mener ulveprosjektene underkommuniserer farene ved å bo med ulv. Ulven er som den er, det er forvaltningen som er problemet.
– Det er altså innenfor dette lovverket dere eksisterer, spør jeg.
– Ja, sånn er det blitt.
Når jeg tenker meg om er det jo litt sånn for oss mennesker også. Vi vil ha kontroll.
Ulveting
Så, hvilke gjenstander ser man i en utstilling om ulv? Jeg hadde kanskje sett for meg at det skulle være en utstoppet ulv her. Men det er det ikke. Som museolog opplever jeg taxidermi nærmest som en kunstform. Museumspreparantene befinner seg i skjæringspunktet mellom zoologi og kunst. De kan dyrenes anatomi og detaljer fra dyrenes bevegelse.
– Er det en ære å bli preparert? spør jeg litt flåsete.
– Nei, sier ulven og ser brydd ut.
I utstillingen har kuratorene holdt seg til fotografier og tusenvis av ord.
Gjenstandsutvalget i utstillingen spiller også på konfliktene. Vi finner et kranium, piggbånd til hund, pistol og andre oppfinnelser som vi mennesker bruker eller har brukt i møtet med ulv. Det beskjedne utvalget av gjenstander er supplert med videoer og grafiske elementer. Plansjene, som bryter opp det teksttunge uttrykket, inneholder kart, statistikk og annen infografikk. Det er også en del fotografier og bilder av avisutklipp, i tillegg til videoer og skjermer der publikum utfordres ved å svare på spørsmål om ulv.
Det er få gjenstander og det er heller ikke gjenstandene som trekker deg til denne utstillingen. Tekst med henvisninger til lovverk og paragrafer er det imidlertid mye av. Innimellom alle ordene er grafiske detaljer som går igjennom hele utstillingen. Stiliserte ulvespor og sjablongen av en menneskehånd leker om hverandre mellom ordene på alle plansjene. Det grafiske spillet forsterker på mange måter inntrykket av å være på et åsted; vi har mange spor, men hvem er den skyldige?
Ordrik utstilling
Det er i all hovedsak ordene som bærer utstillingen. Det er tekst overalt. Store bokstaver og store spørsmål. Du må være glad i å lese for å få stort utbytte av utstillingsopplevelsen. Utstillingen kan oppleves som å være på innsiden av en tredimensjonal rapport. Og det er spørsmål på alle kanter. Jeg gjør en rask telling av spørsmålstegn og finner over 30 av dem. Vil det si at vi på ingen måte er i nærheten av å komme frem til en felles løsning for hvordan vi skal leve i samme område som de ville dyrene?
Kulturelle tolkninger av natur
På vei ut av utstillingen får vi øye på en liten installasjon som på mange måter fanger essensen av Ulvetid.
– Ser du den der? sier ulven til meg mens vi er i ferd med å avslutte det konfliktfylte utstillingsrommet.
I et lite vindu, mellom Ulvetider og utstillingen på utsiden, er en liten installasjon med sau og ulv i miniatyr. Her er ulven gjerdet inne i en enkel innhegning, mens sauen og lammet står utenfor. Motsatt av hvordan det vanligvis er. Budskapet er enkelt og filosofisk; hvem er fri og hvem er ufri, hvem er vill og hvem er temmet? Plastdyrene er i seg selv ladet med tolkninger, da ulven har en lav holdning og ørene peker bakover. Den er klar til å angripe. At ulver fremstilles som aggressive og sauen som et kjæledyr er vi vant til, og vi finner denne tolkningen i de fleste kulturuttrykk og populærkultur. Det interessante her er vel om utstillingen klare å bryte med våre faste tankemønstre. Hvem er det egentlig som skaper våre holdninger?
Møt deg selv i speilet
I utstillingen blir vi presentert for både forskningen og forvaltningen, men likevel er det ofte personlige holdninger som skaper kontroversene, både til fordeler og ulemper for ulven. En av utstillingens styrker at vi nettopp blir konfrontert med våre egneholdninger.
Ulvetider tar for seg et brennhett tema og den er stappfull av kunnskap. Utstillingen er på alle måter bevisstgjørende. Det renner nesten over av informasjon. Men fordi forskningen og forvaltningen står så tungt i spørsmålene om ulv, så kunne kuratorene gjerne gått enda lenger i det å «oversette» informasjonen til en utstillingsopplevelse. Utstillingers egenart ligger tross alt i potensialet for en sanselig opplevelse i tid og rom, der ikke bare bokstavene skal flyte godt.
Jeg sier adjø til ulven, uvitende om vi noen gang møtes igjen. Men som utstillingen formidler er det viktigste kanskje at jeg møter meg selv og tar et oppgjør med mine egne holdninger, slik at vi kan få en konstruktiv utvikling av en fastlåst situasjon. Enten vi liker det eller ikke; ulvetiden er ikke over.
Fakta // Ulvetider
Anno Norsk Skogmuseum
Elverum
Åpnet 26. april 2018. Står på ubestemt tid.
Er bygd som mulig vandreutstilling.
Prosjektleder og utstillingsdesign: Elisabet Løvold
Utstillingsdesign: Gry Linderud
Faglig ansvarlig: Elisabet Sveingar Amundsen
Grafisk design: Petra designkontor
Film og redigering: Ilsaas Media
KAM-PROSJEKTET
Anmeldelsen er den sjuende i en rekke museumsutstillingskritikker som vil bli publisert på museumsnytt.no som en del av KAM-prosjektet: Kritikk av museumsutstillinger. Prosjektet har fått støtte av Kulturrådet og Fritt Ord. Les mer om prosjektet her: Flere utstillingsanmeldelser gjennom KAM
Om anmelderen
Elise Matilde Lund er utdannet museolog fra Universitet i Oslo (2012) og jobber i dag som kommunikasjonsrådgiver på Vitenparken Campus Ås med arrangement, utstillinger og formidling. I sitt masterprosjekt i museologi jobbet Lund med naturhistoriske museer og utstillingsanalyser, og hun har i senere tid publisert både bokkapitler (se særlig «Museologer på museum», red Christine Snekkenes og Janne Dalbu 2014), anmeldelser og artikler om natur- og vitenskapshistorie i utstillingssammenheng. Lund har årlige gjesteforelesninger i museologi og naturhistoriske museer/utstillinger ved UiO. Lund har også jobbet som frilansskribent og spaltist i Klassekampen, og har anmeldt utstillinger for Museumsnytt tidligere. Etter en tilleggsutdannelse i agronomi (Høgskolen i Hedmark), har hun også skrevet mye om forskning, landbruk og økologi. Lund er særlig opptatt av hvordan natur presenteres i utstillinger og andre museale rom.
