Jeg elsker å planlegge! Jeg får ro når jeg har alt klart til et skolebesøk – tidsplan, lister med gjøremål og utstyr som skal hentes der og fraktes dit. Etter 17 år har jeg det i blodet. Alt må være klappet og klart til klassen kommer. Vi må jo utnytte tida elevene er på museet, slik at vi får gjennomført alt det vi har bestemt at de skal gjøre. Etter et prosjekt med Mosvik skole er jeg ikke lenger sikker på om dette er den beste måten å jobbe med elever og kulturarv.
Grainnbergan – en husmannsplass
Mosvik museum og historielag ønsket at historiene om husmannsplassen Grainnbergan skulle bli tatt vare på og formidlet. De ville leie inn museumskompetanse på formidling og bygningsvern for å gjennomføre et dokumentasjons- og formidlingsprosjekt sammen med Mosvik skole. Arkeolog og bygningsvernrådgiver Per Steinar Brevik og jeg fra Stiklestad Nasjonale Kultursenter tok oppdraget.
Grainnbergan ligger nært Mosvik skole, og elevene bruker ofte stien forbi husmannsplassen for å gå på tur. I mai 2021 dro jeg til elevene som skulle bli 5. til 7. trinn kommende høst. Jeg hadde bevisst valgt å ikke besøke Grainnbergan før skolebesøket, og elevene viste meg nå husmannsplassen slik de kjente stedet. Jeg var spent, jeg hadde ikke planlagt noe på forhånd. Nå skulle jeg ta utgangspunkt i elevenes kunnskap, så skulle vi utforske stedet sammen.
Medvirkning i praksis
Museumsmeldinga, Barne- og ungdomskulturmeldinga og Fagfornyelsen krever at skolene og museene utvikler metoder for medvirkning, og gjerne jobber sammen om dette. Et sentralt spørsmål er hvordan elevene kan bli likeverdige partnere i læringsprosessen. For å inkludere elevene i utviklinga av prosjektet helt fra starten begynte jeg med å stille dem noen spørsmål da vi stod på tunet på husmannsplassen:
• Hva vet dere om Grainnbergan?
• Hva har dere lyst til å finne ut om Grainnbergan?
• Hvordan skal vi finne det ut?
• Hvem skal vi fortelle det vi har funnet ut, til?
• Hvordan skal vi fortelle det?
Først fortalte elevene hva de visste fra før, så hva de lurte på. Er det spøkelser i huset?
Er det de som bodde der før, som går igjen? Hvorfor ser huset både nytt og gammelt ut? Hvorfor er det hageblomster i skogen rundt huset?
Hvorfor henger fjøset og huset sammen? Hva er under kjellerluka? For å finne svar mente elevene at vi måtte snakke med historielaget, besteforeldre og andre gamle folk. Og vi måtte inn i huset. Siden elvene kom til å bli eksperter på Grainnbergan, ville de gjerne fortelle det de fant ut, til noen, f.eks. gjennom teater for foreldrene, PowerPoint-presentasjon for lærerne, omvisning for 1. trinn, en film eller en sang til Melodi Grand Prix jr.
Å først gjøre elevene til vertskap for meg, for så å sammen legge grunnlaget for prosjektet fungerte. Elvene boblet over med observasjoner, spørsmål, ideer og innspill! I dette første møtet la vi, elevene sammen med museet, grunnlaget for det som skulle bli fem dager høsten og vinteren 21/22.
Hvem laget safta?
Før min kollega og jeg kom tilbake til skolen på høsten, sendte jeg elevene en e-post og minnet dem på hva de hadde ønsket å finne ut, og hvordan, og ba dem om å starte undersøkelsene før vi kom. Ved hjelp av besteforeldre, naboer, historielaget, bøker og bilder hadde de funnet ut mye spennende. Blant annet visste de nå at de to siste som bodde på Grainnbergan, var Jette og Thale.
Min kollega og jeg måtte stoppe elevenes ivrige fortelling etter en time. Så brukte vi to dager på å utforske selve husmannsplassen inne og ute. Inne utforsket vi hva som var gammelt, og hva som var av nyere dato. Ute lette vi etter spor etter mennesker. Hvor og hvordan vi skulle lete, var ikke planlagt på forhånd. Vi undret oss sammen over det vi fant – og stadig dukket det opp nye spørsmål. Hvem hadde laget safta i kjelleren? Hvorfor gjorde de det? Hvorfor var det så mye søppel rundt huset? Hva fortalte søpla oss?
På tross av pandemi resulterte arbeidet til slutt i at elevene og museet hadde åpent foredrag for 40 personer fra bygda og eget foredrag for småtrinnet. Elevene laget utstilling av søpla vi fant, og gjenstandene er tatt inn i samlinga ved Mosvik museum. Tre artikler i Årbok for Mosvik 2021 handler om Grainnbergan, to av dem inkluderer tekster av elevene.
Vær nysgjerrige sammen!
På bakgrunn av responsen fra historielaget, lokalsamfunnet, lærerne, museumskolleger og ikke minst elevene tenker jeg:
Det er på tide at vi som museumsansatte utfordrer oss selv. Vi må tørre å planlegge mindre og stole mer på fagligheten vår.
Vi må tørre å involvere elever på ordentlig vis fra start til slutt.
I dette prosjektet var det en fordel med en arkeolog/bygningsvernrådgiver og en kulturviter/formidler som hadde ulike perspektiver og erfaringer med seg inn i møtet med elevene. Vi delte av kunnskapen vår under utforskinga, men det var elevene som hele tida styrte retningen på hva vi fordypet oss i. I møte med Grainnbergan var elevene og museumsansatte nysgjerrige sammen. Hvilke museumsansatte kan være nysgjerrige sammen med elever på ditt museum?
Denne artikkelen stod på trykk i Museumsnytt nr. 3/22, der temaet var samarbeid. Les andre artikler fra denne utgaven, f.eks. MuseumsLiv om frivillighet, Maja Museum om digital dårskap, Hanna Mellemsether om hus til besvær, ansatte ved MUNCH om å lage noe sammen og ansatte ved Universitetsmuseet i Bergen om når museet mangler svar.
Les alle artikler i denne eller tidligere utgaver ved å kjøpe dem her, og tegn abonnement her.
