På en søndag formiddag i januar med blendende utevær er oppmøtet på Ringve Gård i Trondheim spinkelt. Men de få trøndere og tilreisende som har trosset rødmende sol over kyststien nedenfor, blir oppvartet av en engasjert og nærmest pågående vert fra første utstillingsmeter. Med leksikalsk kunnskap om hver gjenstand tilkjennegis både en musikk-connaisseurs nerdethet og en smittende formidlingsglede.
Duett med resepsjon og påfølgende solo
Oppspillet er slik: For hver innløste billett gir resepsjonisten beskjed på knitrende walkie-talkie, og med andektigheten til et statslederbesøk går utstillingsverten de nye gjestene i møte ved inngangspartiet i andre etasje.
Denne holdningen fortjener trampeklapp. Istedenfor å passivt resignere over glissent publikum, viser samspillet mellom resepsjon og guide at en intimkonsert kan inngi til gode opplevelser. Og rent bokstavelig er det også en liten intimkonsert jeg får av Ringves vertskap: Litt senere i min vandring viser omviser Claudia Bätcke sitt musikalske talent ved å fremføre Bachs Preludium på utstillingsscenen i det siste av Lydspors to rom.
På denne scenen er det ikke rent sjelden slike spontane konserter. Faktisk håndterer alle Ringves omvisere minst ett instrument hver, og alle bruker dette aktivt i formidlingen. Bätcke trakterer selv to andre instrumenter denne dagen, og da av mer kuriøs og kanskje ikke så krevende art: et selvspillende flygel og et «Steinkjer-positiv» – rett og slett en lokal lirekasse.
Omviseren er utrolig dyktig til å sette instrumentene inn i en sosial og kulturell kontekst. Mastodonten av et flygel lot i 1916 medlemmer av den fremadstormende middelklassen (for dette var kostbare anskaffelser) lære lettere ved å følge tangentenes spill i tillegg til å studere notene – kall det gjerne en tidlig læringsapp for mennesker som fikk utvidet sin kulturelle kapital mens de higet oppover samfunnsstigen.
Lavmælte portretter og en ustemt introduksjon
En svært vellykket tilvekst er tre filmportretter av instrumentmakere i Norge og deres prosess, fra første høveldrag til siste penselstrøk. Dette er lavmælte kjærlighetshistorier om menneske og gjenstand, og en ode til arbeidets tålmod og finstemte resultat. Sagflis velter frem foran kamera i delikate og knapt lyssatte bilder av tamburtrommens, jotunfløytens og gitarens tilblivelse. Og ved siden av skjermen står sluttresultatet utstilt. Plasseringen av dette tidlig gjør at vi lettere ser håndverkets betydning for musikken.
I inngangspartiet har Ringve et annet filmprosjekt, der fokuset ligger på kroppen som instrument. Dessverre finner jeg dette bare delvis vellykket. Filmverket består av en collage av mennesker som viser sin fysiske musikalitet gjennom sang, slag, tramp, banking med mer på ulike skjermer. Også her er bildene estetiske, og skjermene som utgjør et hele, er et konsept som pirrer tilskueren til å følge med på hvor og hva neste bilde vil gi oss. Men timingen mellom hvert «instrument» oppleves ikke av denne anmelder som tydelig nok. Konseptet er velplassert i utstillingens begynnelse, med tanke på at vår tidligste instrumentering starter og til alle tider har starter med oss selv, men når rytmen ikke sitter, oppleves det mindre inspirerende.
Skulpturell opplevelse
Under renovering av utstillingen har lavt karbonavtrykk stått sentralt. Gulvet er slipt forsiktig ned og glassmontrene gjenbrukt. Det siste er en svært vellykket resirkulering. Plasseringen av montrene gjør at du kan betrakte instrumentet fra alle sider, og dette er en gave til ulike besøksgrupper.
Musikknerder vil kunne studere anatomien inngående, samtidig som instrumentene kan betraktes som estetiske objekter – eller skulpturer.
Et blåseinstrument kveiler seg lik en slange, mens et annet er dekt av skinnet til et beltedyr. På toppen av en fiolin kikker et mannshode frem. Hardingfela som er dekorert med flortynne penselstrøk, og de utskårede påfuglhodene på et asiatisk strengesinstrument vitner både om hvor opphøyd instrumentene har vært, og hvilken kreativitet som er lagt inn, selv før en eneste tone er spilt. Det er så mange instrumenter her at sensitive sjeler kan fornemme en mild form for visuell kakafoni. Samtidig har Ringve så mye av det gode i form av objekter at denne visuelle utskeielsen er noe vi aksepterer. Og kanskje fordrer det et gjenbesøk.
Instrumentgruppene er velorganisert og gir en god forståelse av musikkens universalitet – du skjønner raskt at de ulike typene har gjenklang i alle verdenshjørner. Langs den ene veggen har museet gjort det smarte grepet å gi besøkende innsyn i et av konservatorenes arbeidsrom. Dette gjør at jeg angrer på valget av ukens siste som besøksdag.
Universell utforming?
Utstillingen har gjort det mulig for rullestolbrukere å ta begge rom i bruk. Og trykkbare lydprøver er plassert så lavt at selv smårollinger kan herje med dem – klokelig programmert slik at flere ikke kan settes i gang på samme sted samtidig. Lyd og visualitet står både sentralt plassert og fremstår godt integrert. Men hvorfor er vi overlatt til knapt lesbare fonter i forholdsvis lange tekster med lav kontrast? Om lesbarheten kan godtas som universell utforming tror jeg er høyst diskutabelt. Enkelte av tekstene er plassert på glassflater, som igjen gjør dem enda vanskeligere å lese. Her burde vi i større grad ha blitt hjulpet av høretelefoner eller skjermer – eller fått kortere og mer lesbare setninger.
Dempet konflikt
Det at tekstene er så vanskelig tilgjengelig, gjør at jeg i rom nummer to flere steder nesten går glipp av fortellinger som omhandler konfliktstoff. Jeg spør meg selv om dette er bevisst? For samtalene med vår sprenglærde omviser minner meg på hvor store kulturelle spenninger som finnes i musikkhistorien, og som fremdeles preger kunstformen, enten det er snakk om kjønn, seksualitet, religion eller etnisitet. Jo mer jeg hørte fra henne, jo mer tenker jeg at konflikt kunne vært tydeligere tematisert og problematisert.
Det viser at en engasjert og kunnskapsrik omviser tilfører mye til utstillingen.
Hva skjer på en sommerdag med busslaster av turister som blir nødt til å se utstillingen alene? Fremstår den da like intuitiv? Eller blir det en overveldende opplevelse av lyder og inntrykk?
Jeg var på Ringve med min sønn da han var ti år. Når jeg er her igjen, har han blitt 22, uten at jeg opplever rommene som særlig forandret. Men så må det også legges til at utstillingen vi så den gang, var ytterst severdig – og hørbar. Gjennom fornuftig gjenbruk og enkelte gode nyvinninger er oppfølgeren en gjennomgående fin utstilling, der formidlerne utgjør en viktig rolle.
Støtte til kritikk
Museumsnytt har også i 2023 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt Ord og Norges museumsforbund. Vi vil publisere én til tre anmeldelser i måneden. Se alle her.
Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Per Jynge jobber som kommunikasjonsrådgiver ved NTNU, og har jobbet med museumsformidling i mange år. Han har bakgrunn innen journalistikk, filmproduksjon og reklame.
