Interaktiv og taktil
I utstillingen treffer vi dølahesten Herman, spælsauvedden Marty, dølakua Hjerteros og geita Nykkle, som har fått hver sin del av rommet. En hest og kjerre er blant blikkfangene, og der kan man sele på hesten og prøvesitte kjerren. Dette er fine aktiviteter for blant annet småbarnsfamilier og er blant utstillingens interaktive og taktile elementer.
Bord med tegneutstyr og quiz hvor besøkende kan gjette på bruksområdet til ulike gjenstander er andre elementer som innbyr til aktivitet. Andre steder kan man prøve å melke en ku, klappe dyrefigurer, kjenne på ulike typer saueull og gå over brua fra eventyret om bukkene Bruse.
«La kua leve!» er alt i alt en variert utstilling med kreativ bruk av rommet og flotte farger som lyser opp et i utgangspunktet mørkt og enkelt lokale.
Formidling gjennom ulike kanaler
Veggene er dekorert med plakater med tekst, og malerier og fotografier som viser dyrehold og jordbruk. Førstnevnte er kortfattede og delvis i diktform. Øvrig formidling foregår via korte videoer, som forteller om dyrenes bruksområder, avl og utrydningstrussel. Her kommer museets bønder til orde, og jeg syns det er passende at det er de som er stemmene i utstillingen. Det er spennende å se hvordan jordbruk og dyrehold kan foregå i en museal sammenheng, som prosessen med skogshogst til vedfyring i de historiske husene i friluftsmuseet.
Samtidig er mengden av videoer som går i loop med høy lyd på, noe forstyrrende når man beveger seg rundt i utstillingen. Det er til sammen fem skjermer i lokalet, hvorav fire har lyd og kun én har headset. Her skulle jeg ønske at skjermene heller hadde knapper man kunne trykke på for å velge ønsket video og tidspunkt for å spille den av, eller at flere av dem var utstyrt med headset. Det hadde også vært fint med flere sitteplasser ved skjermene.
Kombinasjonen av det historiske og det moderne
Det er få historiske gjenstander fra museets rikholdige samling i utstillingen. De få som er utstilt er både spennende og spesielle, som de nevnte objektene som vi skal gjette bruksområdet til. Slik skulle jeg gjerne sett mer av. I stedet er det noen veldig enkle elementer som får mye plass, for eksempel en vegg med moderne melkekartonger som brukes for å illustrere mengden melk ulike kuraser produserer. Jeg skjønner ikke helt denne prioriteringen, og mener historiske gjenstander også hører med i en familieutstilling.
Mange av eksemplene fra museumspraksisen vektlegger det historiske. Samtidig er det vanligvis en stor kontrast fra museumsdyrenes liv til fjøsdyr flest. Vi får innblikk i moderne dyrehold og jordbruk gjennom tre korte videoer fra lokale gårder og bønder som også reflekterer over fremtiden de går i møte. Slike perspektiv, nyanser og refleksjoner skulle jeg gjerne sett og hørt mer av.
Savner mer problematisering
Utstillingen rommer mye, tekstene er som nevnt kortfattede og jeg skulle ønske de gikk mer i dybden. Jeg tror utstillingen hadde vært mer kraftfull om den ga større plass til flere nyanser og også mer problematiske aspekt ved dagens forhold og utviklingen hit, som mer om industrialiseringen av næringen og dens klimaavtrykk.
Dette kunne også understreket Maihaugens viktige bidrag til å bevare dyreraser og jordbrukets kulturhistoriske røtter. Kontrasten til dagens forhold aktualiserer historier og verdier som museet forvalter og formidler. Jeg tror noe mer problematisering kunne passet godt inn, selv i en slik leken, lystig og familievennlig utstilling.
Støtte til kritikk
Tidsskriftet Museum har også i 2023 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord og Norges museumsforbund. Vi publiserer én til tre anmeldelser i måneden. Se alle anmeldelser her.
Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Hilde Granum er utdannet museolog fra Universitetet i Oslo. Hun har i flere år jobbet innen museumsfeltet, hovedsakelig med formidling og publikumsrettet arbeid. Hun har vært anmelder i Museum siden 2019.
Hold deg oppdatert på et viktig samfunnsfelt – bli fast leser av Museum, også på papir. Kjøp enkeltutgaver her, tegn abonnement her.
