Sommeren 2020 hadde jeg fått ny jobb som daglig leder av Norges Verdensarv (NVA), så i ferien kjørte jeg fra Oslo til Vega og tok inn i ei rorbu. Tidlig om morgenen møter jeg verdensarvkoordinator og styreleder i NVA Rita Johansen på kaia. Vi skal ut i båt, langt ut i havgapet, til et av dunværene. Det er tåke på vei ut og dårlig sikt. Farvannet er grunt, og sakte glir vi ut i havet gjennom verdensarven.
Ut av tåka stiger den flate øya utværet Lånan frem. Vi har ikke før kommet opp på brygga før jeg får klemt en ganske stor gråbrun dundott i hånda. Et stykke verdensarv: Ederdun. Den varmer i hånda, full av rusk, tang og kvister. Og mens vi blir ønska velkommen blir vi satt i arbeid: Vi skal rense duna, vekk med rusk og rask, men for all del: ikke kast duna.
Duna er øyværingens gull – og forteller historien om tusen år gammelt samspill mellom mennesker og natur. Kvinnene bygde reir og passet på fuglene når de hekket, til gjengjeld kunne de samle inn dyrebar ederdun når fuglene forlot reiret. Dette unike samspillet som fremdeles er høyst levende, er også bakgrunnen for at Vegaøyan ble skrevet inn på FN-organisasjonen Unescos verdensarvliste i 2004.
På vei bort til husene på øya møter vi Naturoppsynet personlig – han forteller at han har fått noe i fella. Opp fra sekken trekker han en liten, men farlig lystmorder som går løs på øyene og som spiser egg og fugleunger: Minken. Det er ærfuglenes største trussel her og nå. Minken ble importert til Norge i forbindelse med pelsdyroppdrett og har blitt en del av norsk fauna. Et lite varsel om viktigheten av å ikke endre sårbare økosystemer.
Verdensarven må beskyttes
Vel fremme ved de lave husene får vi høre historier fra fuglevokterne – øyværingene som er født og oppvokst på Lånan. Kulturarv, kvinneliv, fiskebønder og historier om å leve på ei øy, i pakt med naturen. Etter andre verdenskrig ville sentrale myndigheter flytte fiskerbøndene på øyene inn til byer og større steder, og det ble gitt støtte til dem som flyttet fra øyene. Men øyfolket klarte ikke å glemme fuglene, og mange har kommet tilbake for å passe på dem. I 29 dager ligger hunnfuglen på reiret, så klekkes ungene, og etter et døgn forlater de reiret. Gaven ærfuglen legger igjen er de verdifulle duna.
Midt i samtalen om sjeiker som uka før kom seilende forbi og går i land for å kjøpe dundyner, forvandles kvinnfolka til fuglevoktere. De kjeppjager store måker som plutselig flyr faretruende nært. De siste ean (som fuglene også kalles) ligger fortsatt og ruger på egget, mens andre allerede har små dun-nøster. Verdensarven må beskyttes. Rundt år 1900 lå cirka 10 000 ærfugl på reir i Vegaøyan og det ble eksportert et tonn dun fra Nordland. I dag er antall fugl som hekker redusert til litt mer enn 1000. Det arbeides for å rekruttere nye fuglevoktere.
Vi er alle verdensarvinger
Verdensarven er vår felles minnebok. Den er av enestående verdi. Og, det aller beste: Den tilhører oss alle. Den er det vi får fra fortiden, som vi sammen skal ta vare på og bringe videre til fremtidige generasjoner. UNESCOs verdensarvliste inneholder våre fremste kulturminner og naturområder. Den prestisjefylte listen er knyttet til Verdenarvkonvensjon som ble vedtatt i 1972. Konvensjonen slår fast at det er et felles moralsk og økonomisk ansvar å bevare disse skattene for fremtiden.
I dag er 1154 områder på den prestisjefylte lista over verdensarv: Akropolis, den kinesiske mur, korall-revene i Belize, Guggenheim-museet i New York, Taj Mahal, Stonehenge og Victoriafallene for å nevne noen. Hvert år legges nye steder til listen. Men blir de ikke tatt godt nok vare på, kan verdensarvområdet miste sin plass på lista. Da Liverpool i 2021 gjennomførte en storstilt utbygging av de historiske havneområdene, mistet de verdensarvstatusen de fikk i 2004. Det kom nok som et sjokk på mange.
I dag har 193 stater sluttet seg til Verdensarvkonvensjonen som i år fyller 50 år og regnes som det sterkeste verktøyet vi har for vern av natur- og kulturarv. Et viktig mål for Unesco er at verdensarven skal skape forståelse og respekt på tvers av landegrenser og kulturer. Verdensarven er basert på tanken om at det enkelte natur- og kulturområdet er verdifulle for alle, uavhengig av nasjon eller eget kulturelt ståsted. Verdensarven tilhører hele menneskeheten. Slik er verdensarv er også et fredsprosjekt som binder land og kulturer sammen. Sammen er vi alle verdensarvinger!
I Norge har vi åtte verdensarvområder. Et fellestrekk ved dem er den internasjonale kontakten og at stedene har vært påvirket utenfra. Den eldste delen av verdensarven i Norge er Bergkunsten i Alta som er opptil 7000 år gammel, mens den yngste er industriarven på Rjukan-Notodden som er fra det 20. århundre. De fleste verdensarvstedene, med unntak av Bryggen i Bergen, ligger i kommuner og tettsteder med relativt få innbyggere.
Kan vise vei
Det følger et stort ansvar med verdensarven. Stortingsmelding 16 (2019-2020) «Nye mål for kulturmiljøpolitikken» setter høye ambisjoner: De norske verdensarvstedene skal utvikles som fyrtårn for den beste praksisen innen natur- og kulturmiljøforvaltning. I tillegg har Klima- og miljødepartementet laget en plan for utrulling av nye verdensarvsentre – til alle verdensarvstedene. Sentrene skal informere om verdensarven og bidra til god lokal forankring og styrket tilhørighet.
I dag er mer enn ti departement involvert i forvaltning av norsk verdensarv. Det er behov for mer tverrfaglig samarbeid, helhetlig forvaltning og flere sektorovergripende satsinger, også i budsjettarbeidet. Vi som jobber med verdensarven, er glade for at den nye Museumsmeldinga poengterer viktigheten av økt samarbeid mellom Kulturdepartementet og Klima- og miljødepartementet på dette feltet. Nå gjelder det bare å gjennomføre dette i praksis.
Ressursene som i dag settes av, står ikke i stil til de ambisiøse målene. Verdensarvsenter-satsingen mangler investeringsmidler og tilstrekkelige driftsmidler. Ennå har ikke alle stedene et verdensarvsenter, og de som har det mottar i underkant av to millioner i året i statlig driftsstøtte. Det er lite med tanke på at dette er nasjonale ikoner.
Norge bruker i dag beløp i milliard-klassen på å bygge nye kulturbygg. Det er flott, men nå etterlyser vi en investering i de åtte uerstattelige verdensarvområdene som Norge har fått ansvaret for å forvalte. En satsing på verdensarv er også en investering i det vi trenger mer av fremover. Verdensarven kan vise vei inn i det grønne skiftet og en mer bærekraftig fremtid.
Å formidle verdensarven til mange
Mye godt formidlingsarbeid om verdensarv og kulturarv gjøres i dag, både på de åtte verdensarvstedene og blant andre kulturarv-aktører i Norge. Nå arbeider vi for at mange flere skal få mer kunnskap. I en ny basisutstilling blir den norske verdensarven for første gang presentert i sin helhet. Utstillingen tar deg med på en reise – til de åtte norske stedene, og ut til alle de andre verdensarvstedene i verden. Den går også tilbake i tid, og forteller hva verdensarv er og hvordan ideen om en felles verdensarv ble til.
Som en del av utviklingen av innholdet til utstillingen har Norges Verdensarv hatt et tett samarbeid med alle de åtte verdensarvstedene. Arbeidet med utstillingen har gjort at vi nå har et stort og rikt dokumentarmateriale i form av fotografier signert fotografen Guri Dahl og filmer produsert av Fabelaktiv på oppdrag fra NVA. Med utgangspunkt i materialet har vi allerede laget en bok. I 2022 vil vi etablere et arkiv med flere tusen fotografier. Vi ser også frem til å bruke materialet på flere måter, for å nå ut til så mange som mulig med historier om vår verdensarv.
Den skjøre balansen
Å få verdensarvstatus åpner opp for nye muligheter, men også nye krav, og for en liten kommune kan utfordringene bli mange. På vei hjem fra Vega er jeg både fylt av og forundret over den skjøre balansen mellom mennesket og natur. Fuglene som er tamme for en stund, ærfuglens blikk som møter meg når jeg titter inn i reiret, det grønne og klare vannet når vi padler gjennom sundene. Så vakkert og samtidig så skjørt.
Samtidig ser jeg de gule blåsene som er lagt ut ute i Sølasundet ute i havgapet. De forteller om ambisjoner og planer om havbruk og oppdrett. Sammen må vi sikre at verdensarven blir godt bevart. Bare slik kan vi bringe den videre til nye generasjoner.
*
Norges Verdensarv (NVA)
- Et nettverk av de åtte norske verdensarvstedene som er innskrevet på verdenarvslisten, stiftet på Røros 4.12. 2007.
- Per 2021 består medlemmene av 19 kommuner, syv fylkeskommuner og et tyvetalls andre institusjoner bl.a. en rekke store og små museer.
- Har som formål å ivareta og fremme verdensarvstedenes fellesinteresser og bidra til bevaring og utvikling av verdensarven og være en erfaringsarena og stimulere til faglig utveksling og samarbeid.
Verdensarvområder i Norge
- Struves Meridianbue
- Bergkunsten i Alta
- Vegaøyan
- Røros bergstad og Circumferensen
- Vestnorsk fjordlandskap, Geirangerfjorden og Nærøyfjorden
- Urnes Stavkirke
- Bryggen i Bergen
- Rjukan-Notodden industriarv
Utstillingen
- Utviklingen og anskaffelse av en basisutstilling for de norske verdensarvsentrene ble igangsatt i 2015 på bakgrunn av St.meld. 35 (2012-2013) Framtid med fotfeste.
- Finansiert gjennom tilskudd fra Klima- og miljødepartementet og Riksantikvaren.
- Riksantikvaren har det overordnede ansvaret for anskaffelsen og produksjonen av basisutstillingen.
- Norges Verdensarv utvikler konsept og innhold i tett samarbeid med verdensarvstedene.
- I 2022 åpner de to første utstillingene, på Vega Verdensarvsenter og Verdenarvsenter for Bergkunst – Alta Museum.
Lenker
https://www.norgesverdensarv.no/
https://www.verdensarvvega.no/
https://www.norgesverdensarv.no/verdensarvsteder-i-norge.127102.no.html
https://www.riksantikvaren.no/arbeidsomrader/verdensarv/verdensarvkonvensjonen/
https://lovdata.no/dokument/TRAKTAT/traktat/2003-10-17-190
