Kulturarv har aldri blitt tatt skikkelig på alvor i DKS, mener Ranveig Nordbryhn. Hun er museumspedagog ved Domkirkeodden, Anno Museum, og jobber mye med Den kulturelle skolesekken.
Bakgrunnen for utspillet er et innspillseminar som Kulturtanken holdt i september 2018, om
Vi må gå fra å være utøvere til strateger og begynne å tenke
nettopp kulturarv i DKS. Nordbryhn hadde høye forventninger som ikke ble innfridd.
– Jeg mener Kulturtanken burde satt av tid til en paneldebatt og en ordentlig diskusjon. I invitasjonen la de opp til å løfte gode og viktige spørsmål, men opplegget med treminuttersinnspill fra 20 påmeldte funker ikke så godt til slikt. I alle fall ikke når det ikke var satt av tid til diskusjon etterpå, mener hun.
– Må se på oss sjøl
Samtidig mener hun sektoren selv må tørre å ta ballen og løfte debatten.
– Vi må gå fra å være utøvere til strateger og begynne å tenke. Fordi vi har så mye vi kan bidra med. Vi vet jo også – fordi vi er utøvere – hvor skoen trykker
– Hva konkret er det du etterlyser?
– Jeg mener vil må ha et kritisk blikk på oss sjøl, og diskutere spørsmål som kvalitet, frivillighet og innhold. Vi må kunne snakke om hva som kjennetegner en god kulturarvsproduksjon i DKS og for elevene, hva som er profesjonalitet i DKS-sammenheng. Vi må vurdere metodene vi bruker, hvilke historier vi formidler og hvorfor. Vi må til og med snakke om hvilken rolle frivillige skal ha i produksjonene, selv om det er en het potet. For hvis ikke vi snakker om disse tingene, så får vi ikke være med på å bestemme over det heller, sier hun.
– Burde benyttet sjansen
«Spørsmålene som vil bli diskutert er:
Hva skal kulturarv i DKS være i framtida?
Hva kjennetegner en god kulturarvsproduksjon?
Hvordan skal vi kvalitetssikre innhold, formidling og mottak av produksjonene?
Hva hører ikke hjemme i kulturarv i DKS?»
Dette sto i Kulturtankens invitasjon til innspillseminaret i september, og disse spørsmålene ble knapt berørt av noen av aktørenes treminuttersinnspill denne dagen. I stedet fortalte mange aktører om egne kulturarvsproduksjoner i DKS.
– Det framsto mest som et erfaringsdelingsseminar, og det har vi jo andre arenaer for. Disse spørsmålene er utrolig viktige. Og denne gangen hadde vi Kulturtanken og DKS-koordinatorer i både fylker og kommuner i salen. Vi burde benyttet sjansen bedre, sier Nordbryhn. Selv hadde hun ikke mulighet til å lage innlegg. Men hun var velforberedt på den diskusjonen hun regnet med ville komme.
– Har sektoren berøringsangst for store spørsmål?
– I motsetning til forskere og samlingsforvaltere i museumssektoren, så tror jeg vi museumspedagoger og museumsformidlere ikke er så trent i å jobbe strategisk i overordnede og fagpolitiske saker. Derimot er vi engasjerte, entusiastiske og dyktige i det vi driver med til daglig. Jeg er ikke i tvil om at vi klarer å ta debatten på et strategisk nivå også, men vi trenger å bli bevisste på hvordan vi kan gjøre det, og at det må til. Vi har mye mer å by på enn det som kom fram her, jeg vet at det er mange gode og interessante refleksjoner i sektoren.
– Det å presentere hvordan dere jobber – kan ikke det også ses på som en form for innspill? Ved å vise Kulturtanken og DKS-koordinatorene viktigheten av hva dere har å bidra med?
– Jo, det er nok slik vi har lett for å tenke. Men hvis vi vil ha noen reell innflytelse tror jeg vi er nødt til å være mer direkte på sak. Og vi må også selv finne ut av hva som er viktig og bra, og hvordan og for hvem.
Kulturarvens posisjon i DKS
Kulturarv i DKS har vært omdiskutert siden starten. Krefter fra de andre kulturuttrykkene har gjerne argumentert med at museene allerede er offentlig finansiert for blant annet å drive formidling. I tillegg har kulturarvsektoren manglet et sentralt produksjonsledd, slik som Rikskonsertene (som i dag er lagt ned og gjort om til Kulturtanken) og Riksutstillingene (som i dag er erstattet av Nasjonalmuseets Landsdekkende program). Kulturarvsektoren har heller ikke et fagmiljø av frilansende utøvere, som det fylkeskoordinerende leddet i DKS ofte lener seg på når de skal kjøpe inn eller lage produksjoner. Slik har kulturarven ofte blitt glemt i fylkene, mens mange kommuner har på sin side brukt museene mye i sine programmeringer.
Nordbryhn mener det er behov for å standardisere organiseringen av DKS, slik at det er likere fra kommune til kommune, og fra fylke til fylke. Hun er også opptatt av at kulturarv er et vidt begrep, som er vanskelig å definere.
– Til sammenligning er musikk, scenekunst og litteratur mye smalere begreper som er lettere å definere. Jeg tror det kan være en av grunnene til at kulturarven alltid har blitt stemoderlig behandlet i Den kulturelle skolesekken.
Kunst eller kultur?
– «Profesjonelle kunstnere» er en formulering som hele tiden har vært brukt om utøvere i DKS. I utlysninger fra Kulturtanken er dette spesielt viktig, her står det at for å kunne søke, må man ha samarbeid med en «profesjonell kunstner». Hvor stiller det oss som formidlere? Må det være med en kunstner i kulturarvsprosjekter? Jeg sier ikke at kunst ikke kan bidra i kulturarvsprosjekter. Det kan nok løfte noen opplegg til et annet nivå, eller gi en ekstra dimensjon. Men det er vi som er de profesjonelle utøverne her, sier Nordbryhn.
Hun og kollegene hennes har reagert på at formidlerne ikke tas med i betraktning som profesjonelle, og har i flere år forsøkt å få dette endret. Da Kulturtanken hadde møte med museumspedagogene tidligere i høst, før det nevnte innspillseminaret, var det med for første gang:
– Plutselig så jeg uttrykket «profesjonelle kunstnere og formidlere» på en presentasjon. For første gang, sier Nordbryhn. Nå håper hun det blir med videre inn i utlysningstekstene. Denne endringen skjedde etter langvarig trykk fra museumspedagogene, og Nordbryhn mener det viser at de har innflytelse når de bruker den.
Det er saker som denne som danner bakteppet for Nordbryhns agenda. Generelt opplever hun en manglende anerkjennelse av produksjon og profesjonell formidling av kulturarv i Den kulturelle skolesekken.
– Til sjuende og sist handler det jo om hvor viktig og bra jeg syns det er. Jeg har jobba både som kunstner og formidler med skoleelever og DKS i mange år, og jeg ser hva disse møtene gjør med elevene. Det kan være ganske mye. Derfor må vi som er utøvere, og som ser hvor skoen trykker, bidra til å trekke opp de store linjene.
Nordbryhn mener kulturarven fortsatt er et stebarn i DKS-sammenheng, men at hun ser tendenser til en økt bevissthet om berettigelsen og betydningen.
– Nå fins det folk som jobber strategisk med saken, og Bente Aster i Kulturtanken skal ha kred for å invitere oss til å mene ting. Jeg har aldri opplevd at ballen har blitt sendt så direkte over til oss før. Hun prøver å trekke oss mer inn i diskusjonen, og da må vi faktisk ta imot den ballen og begynne å bidra. Men det er viktig at vi er med på å definere hvordan.
Ranveig Nordbryhn (44)
❱❱ Museumspedagog på Anno museum Domkirkeodden
❱❱ Todelt stilling. Leder for Hamar Middelalderfestival siden 2007 og museumspedagog siden 2009.
❱❱ Utdannelse i administrasjon og ledelse ved Norges Musikkhøyskole i 2005
❱❱ Utdannet faglærer i Folkemusikk ved Høgskolen i Telemark 1997
❱❱ Jobbet som musikklærer og freelancemusiker i Norge og Irland fram til 2005.
❱❱ Har jobbet med opplegg forskoleelever også i Irland knyttet opp mot middelaldermusikk og kulturhistorie.
Artikkelen er hentet fra papirutgaven av Museumsnytt – nr. 4/2018. Kontakt redaksjonen for abonnement (kr. 300,- i året)
