De skal bevare. Det er deres grunnleggende oppdrag og eksistensberettigelse, vil de fleste hevde. Men bevaring av noe er ikke mulig uten å ødelegge noe annet – direkte, ved å rive og kaste, og indirekte, gjennom forbruk som gir svære avtrykk på klimaet for framtidens generasjoner.
Det kan være noe i langt mindre skala enn Munch eller Nasjonalmuseet. Å lage nytt, gir utslipp i alle ledd av prosessen. Materialer skal produseres, transporteres, bearbeides og monteres. Ofte er arbeidsforholdene de er produsert under kritikkverdige, og bidrar til en mindre rettferdig verden. Og så er det det som stod der fra før. Tross en økende bevissthet og vilje til gjenbruk, går det meste i søpla.
Ressursbruk må til
Men ressursbruk må til. De kule temporærutstillingene bør byttes jevnlig for å tilby publikum noe fresht og relevant. Montre må oppgraderes for å gi gode vilkår for gjenstandene. Installasjoner krever vedlikehold og utskiftninger. Konservering av verk, malerier og gjenstander er nødvendig for at de ikke skal forgå, og krever kjemikalier, plastikkhansker og esker i syrefri papp.
Jo mer samlingene vises fram til publikum og (forhåpentligvis) setter spor og lever videre i minnet, jo mer trues deres materielle sider og varighet. Den enkleste og mest ressurssparende måten å bevare gjenstandene for ettertiden, er å oppbevare dem i kjølige, mørke magasin langt fra publikum. Da vil de kunne vare lenge. I dypeste hemmelighet. Hva er poenget?
Paradokser
Når museets samlinger bevares, ødelegges naturen. Når historiene og de felles minnene formidles og slik foreviges, tæres tingene. I disse paradoksene navigerer museer og museumsprosjekt. Enkle, standardiserte oppskrifter på hva som er riktig å gjøre finnes ikke, det må velges og prioriteres i hvert enkelt tilfelle.
En økende vilje til bærekraftig drift og utvikling fra alle kanter, blant annet bevilgende instanser, gjør prioriteringene desto viktigere og kanskje lettere. Selv om bærekraft er et litt vanskelig begrep. Det pynter opp i så mange sammenhenger. Et av Kulturrådets tre programområder, som har fordelt titalls millioner kroner til museene i 2022-24, heter Museene som samfunnsaktør – mangfold, relevans, bærekraft. Det er symptomatisk. Hva betyr bærekraft? Noe snilt? Engasjert? Politisk korrekt?
Ikke tid for harselas
Jeg stopper meg selv her. Det er ikke tid for harselas, det er så mye som må utrettes i dette samfunnet, helst litt kvikt. Museene må bidra som best de kan. Alt annet er en fallitterklæring. Men hvordan, med hva? Å finne ut av det, innebærer diskusjoner og avgjørelser knyttet til så vel kommende byggeprosjekter som utstillingssatsninger, til temaområder, materialvalg, organisasjonsmodell og samlingsstrategi. Gode intensjoner og litt svulstige ordelag fra forvaltningsorgan, politiske myndigheter, ledelse ved museer og museumsprosjekter er ikke det verste utgangspunktet.
Ja, bærekraft er et nokså romslig begrep. Det fører denne utgaven av Museumsnytt til sivil ulydighet i Tyssedal, verdensarv på Vega, matens museologi og de flotteste gjenstandene i plast. I tillegg deler den nye kulturministeren sine visjoner for sektoren. Vi oppfordres dessuten både til å roe litt ned på alle de dialogiske prosjektene og til å ta museumsdebatten i full offentlighet. For eksempel.
God lesning og diskusjon!
Se tidligere leder av Ellen Lange: Hva kan et museum være?
