Hold deg oppdatert - meld deg på vårt nyhetsbrev
KronikkViktig kunnskaping

Viktig kunnskaping

Det er en kjent sak at man i norske museer opplever å dras mellom ulike forventninger og krav. Mange forvalter samlinger fra en tid da museene ga autorative svar, mens vi i dag skal legge til rette for medvirkning og samskaping. Hva innebærer det egentlig å være solide kunnskapsinstitusjoner innenfor et dialogisk paradigme?

Boka «Tingenes metode – museenes kunnskapstopografi» går inn i disse dilemmaene gjennom å fokusere på ting i ulike betydninger, og gjennom å komme med forslag til en konkret kunnskapsmodell.

Marianne A. Olsen, direktør Perspektivet Museum i Tromsø

Antologien inneholder både teoretiske og praksisnære artikler. De er alle knyttet sammen av et forskningsprosjekt ledet av Norsk Teknisk Museum og Østfoldmuseene som handler om museenes sammensatte kunnskapsproduksjon. Kunnskapsproduksjonen er igjen relatert til museenes spesielle oppdrag som tingsteder i dobbel forstand – et sted for gjenstander og en forsamling. Et viktig premiss er at kilden til museenes kunnskap først og fremst er samlingene – eller tingene.

Bygger på tidligere teoretikere

Den doble betydningen av ting og tingsteder er ikke noe nytt. I de to innledende kapitlene får vi en god innføring i teoretikere som har gått foran i tenkningen; Bruno Latour, Donna Haraway og Martin Heidegger, blant annet. Vi får også være med på en spennende reise fra da museer var institusjoner der gjenstander presenterte udiskutable fakta om naturen, til vi i dag skal være samfunnsrelevante dialogmuseer der gjenstandene er relasjonelle.

Alt dette er interessant og godt skrevet.

Tankegodset som presenteres, er ikke nytt, det nye er et mer samlende begrepsapparat og en modell. Dette får vi presentert i den første av bokas tre hoveddeler, som har tittelen KUNNSKAPING. De to andre delene: INVOLVERING og FORANKRING kommer jeg kort inn på seinere.

Kunnskaping

Begrepet kunnskaping har sammenheng med det dynamiske, at kunnskap ikke er noe som er, men som skapes. Også her lener forfatterne seg på tidligere forskning, som perspektiver i boka «Museologi på norsk. Universitetsmuseenes gjøren»2. En gjenstands fortelling(er) er forskjellige avhengig av hvem som ser. I museumsarbeid blir det derfor viktig å involvere ulike stemmer, både innenfra og utenfra.

Henrik Treimo, Ketil Gjølme Andersen, Marianne Løken og Torild Skåtun (red.: Tingenes metode – museenes kunnskapstopografi. Museumsforlaget 2023

Forfatterne er opptatt av det særegne ved museene som kunnskapsinstitusjoner, det at vi har en svært mangeartet kunnskapsproduksjon. De anser alt som like viktig: registreringsarbeid og programmer, så vel som utstillingsarbeid og vitenskapelige artikler. Med et felles ord kaller de det museenes kunnskapstopografi. Med utgangspunkt i dette skaper de en modell som har tre komponenter: kunnskaping, utforsking og forskning.
Det er verdt å merke seg at forfatterne har en tradisjonell tilnærming til forskning, altså fagfellevurderte tekster. De argumenterer ikke, slik enkelte andre har gjort, for at utforskende utstillingsarbeid skal telle som forskning.

Involvering og forankring

En kjerne i tingenes metode er involvering, og dette er overskriften for den andre delen av boka. Den innledes med et teoretisk essay som diskuterer hvem som skal involveres og hvorfor, og hvordan man kan skape trygge rom. Både gjennom dette essayet og de praktiske eksemplene som følger, er det klart at medvirkning ikke kan reduseres til én type eller definisjon. Utfordringer som nevnes, er spenningen som kan ligge i fokus på enten prosess eller resultat, maktforhold, museers usikkerhet i forhold til å ivareta egen autoritet, behov for fleksibilitet – og mye, mye mer. Den siste delen av boka handler om forankring, som innebærer både organisasjon og praktisk tilrettelegging.

Grundig og viktig

«Tingenes metode – museenes kunnskapstopografi» er en grundig og viktig bok. Mye av det de skriver om, er på ingen måte nytt, og rundt i landet er vi flere som har arbeidet med relevante prosjekter gjennom mange år.

Det nye er at de går dypt inn i museer som kunnskapsinstitusjoner og forsøker å systematisere det som er særegent.

Jeg tenker at hele prosjektet vitner om hvor viktig det er at personer med nærhet til museumspraksis både utvikler og gjennomfører forskningsprosjekter. For noen av de sentrale spørsmålene i dette prosjektet hadde vært vanskelige å stille uten «innenfra-kunnskap» om museer.

KUNNSKAP OM KJERNEKRAFT: Reaktorhallen i Ågesta, Sveriges første kommersielle kjernekraftverk. Foto: Nisse Cronestrand, Tekniska museet

Fra naturvitenskapen

Norsk Teknisk Museum har vært viktig i arbeidet, og trolig er dette bakgrunnen for en rekke begreper og metoder fra naturvitenskap. Man forsker i LAB1, bruker hvite frakker, viser skjematiske fremstillinger av former for kunnskaping, driver med eksperimentelt utstillingsarbeid og samler alt i en kunnskapstopografi. Dette er selvsagt ikke galt, men oppleves litt fremmed fra et humanistisk ståsted. I en av artiklene3 kommer det dessuten frem at de hvite frakkene var med på å underbygge maktrelasjoner man ikke ønsket å skape.

En stor andel av de praktiske kapitlene er også hentet fra tekniske museer, men er likevel svært ulike. Her handler det om alt fra utstilling om klima og dans til hvordan man forholder seg til et kjernekraftverk som en gjenstand. I tillegg møter vi også by- og et bygdemuseum. Mange av eksemplene skulle jeg gjerne fulgt videre og visst enda bedre hvordan «det gikk». Men delvis skapte korona utfordringer, og delvis er det prosess som er i fokus.

Veien videre

I hovedsak koste jeg meg da jeg leste Tingenes metode, som i tillegg til et spennende innhold også har fin layout og gode overskrifter. Det blir noen gjentakelser når man leser den sammenhengende, og trolig er tanken å kunne lese enkeltkapitler. I så fall vil jeg anbefale å starte med kapittel 1 og 2, som legger et viktig grunnlag for resten.

I et videre arbeid er det kanskje på sin plass å se nøyere på premisset for hele arbeidet, at kilden til museenes kunnskap er tingene. Stemmer dette, og hvordan definerer man i så fall en ting i en tid da dokumentasjon av samtid og immateriell kulturarv står sentralt? Og hva innebærer det egentlig i praksis at alt kunnskapsarbeid er likestilt?

Burde man for eksempel i en bok som denne involvert mer sammensatte stemmer fra det store feltet kunnskaping?

Flere har de siste årene skrevet om museer som står i spagat mellom samlinger fra en tenkning som er forlatt, og dagens krav til dialog og samskaping. Jeg tenker at Tingenes metode – museenes kunnskapstopografi er et forsøk på gradvis å få museene opp i stående, for deretter å bevege oss mer uhemmet fremover!

Noter

1 Forskningsprosjektet hadde tittelen «Museenes kunnskapstopografi: Kollektiv kunnskapsproduksjon som museumsfornyelse». Prosjektet var en videreutvikling av «Tingenes metode: Museene som tingsteder» som var et samarbeid mellom Oslo Museum, Kulturhistorisk museum og Norsk Teknisk Museum.
2 Anita Maurstad og Marit Anne Hauan (2012), Akademisk forlag.
3 Camilla Gjendem og Bjørg Holsvik: «Involvering og samskaping med innbyggere i utstillingsutvikling»
4 Se eksempelvis Thomas Walle (2018): «Museale inkluderingsstrategier» i Anders Bettum et al. Et inkluderende museum. Kulturelt mangfold i praksis. Museumsforlaget

Les mer om Tingenes metode, fra en tidligere fase i prosjektet.


Denne anmeldelsen står på trykk i Museum nr 4 23, der det overordnete temaet er «nye forsøk». Flere av artiklene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Les også flere anmeldelser eller andre kronikker og debattartikler. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.

 

Likte du denne artikkelen? Del den med en venn og kollega.

Annonse
Annonser