Tittelen på rapporten – Vilje til forskning – kan nok tolkes på flere måter. Men Brennas ganske kontante svar på spørsmålet om hva hun mener er det aller viktigste tiltaket for å styrke museumsforskningen, gir en pekepinn:
– Det er at Kulturdepartementet begynner å ta museumsforskningen på alvor. Mye av det som gjør det så vanskelig for museene å forske handler om at man ikke har noen klar støtte ovenfra, sier Brenna, som har store forhåpninger til departementets forskningssatsning.
– Det er jo ikke de store pengene, og jeg håper departementet forstår at de nå må vise vilje til satsning, sier hun.
– Må vise vilje
Hun mener museumsforskningen må tenkes i forbindelse med kunnskapspolitikken.
– Og da må KUD vise initiativ og vilje til strategisk politikk på feltet. Overfor sektoren, men også overfor Kunnskapsdepartementet, sier Brenna.
Og nettopp sammenhengen med kunnskapspolitikken er blitt et bærende element i rapporten. Den anbefaler at de tyngste satsningene bør settes inn på et samarbeid mellom KUD-museene og akademiske institusjoner. Dette kommer fram i forslag til tiltak som 15 millioner årlige søkbare museumsforskningskroner til samarbeidsprosjekter mellom museumssektor og UH-sektor, opprettelsen av egne PhD-stillingshjemler og etablering av forskerskoler for museumsforskning. Utvalget er også opptatt av å styrke museumsnettverkene, og at noen av disse bør utvikles i retning av forskningsnettverk med deltakere fra UH-sektoren.
Vilje til forskning
Rapporten «Vilje til forskning» ble levert til Kulturdepartementet 1. september i år. Utvalget bak rapporten ble nedsatt av KUD i desember i fjor og har vært ledet av Brita Brenna. Mandatet har vært å se på forskningssituasjonen ved museene i lys av museumsreformen, og komme med forslag til hvordan den kan styrkes. «Vilje til forskning» inneholder en analyse av situasjonen, der en sammenligning mellom KUD-museene og universitetsmuseene står sentralt. Forslagene og anbefalingene er en pakke med økonomiske, strategiske, politiske og byråkratiske tiltak, og utvalget understreker at det er viktig at tiltakene ses samlet.
Utvalget har bestått av Helene Larsson Pousette, Håkon Glørstad, Trude A. Fonneland, Hans Dam Christensen, Ketil Gjølme Andersen og Brita Brenna.
En del museumsforskere er kritiske til at det er krav til UH-samarbeid i flere av tiltakene. Innvendingene handler blant annet om museenes egenart og spesielle plass i lokalsamfunnene, og et behov for heller å kunne samarbeide med hverandre – altså de andre KUD-museene – enn å måtte inngå i UH-sektorens styrte forskningsprogrammer. Brenna er ikke enig:
– Det er jo nettopp den tette kontakten med publikum, lokalbefolkningen og gjenstandene som gjør at det er så viktig at det forskes i museene. Og det er disse fortrinnene som gjør at UH-sektoren også kan ha stor nytte av å samarbeide med KUD-museene, sier hun.
Samarbeid på lik linje
Hun mener at flere kontaktflater mellom KUD-museene og UH-sektoren er nødvendig, og at samarbeid mellom disse er av det gode. For begge parter.
– For å få et ordentlig oppsving i KUD-museenes forskning trengs det større strukturelle grep. Vi mener samarbeid er nøkkelen for å heve muligheten til og kvaliteten på forskningen, men da er det viktig at samarbeidet foregår på lik linje.
Akkrediteringsreglene til Norges Forskningsråd (NFR) fører til at de aller færreste KUD-museene kan få støtte til forskningsprogrammene derfra.
Akkrediteringskravet er helt ufornuftig hvis formålet er å fremme museene som forskningsinstitusjoner
– Her må KUD og KD gå sammen om å finne en løsning og rett og slett bare rydde opp. Akkrediteringskravet er helt ufornuftig hvis formålet er å fremme museene som forskningsinstitusjoner, og det er jo faktisk det Kulturdepartementet krever av museene, sier Brenna.
Forskjellen mellom KUD-museene og universitetsmuseene når det gjelder forskning, kommer tydelig fram i rapporten. I universitetsmuseene er det langt flere ansatte med forskningskompetanse enn i KUD-museene. Samtidig har hver enkelt ansatt med slik kompetanse mye høyere produksjon av fagfellevurderte artikler ved universitetsmuseene enn i KUD-museene, og det er særlig denne forskjellen som har økt de siste tiårene. Den har økt ved KUD-museene også, men ikke i nærheten av like mye.
Historiske forklaringer
For 30 år siden var nemlig ikke denne forskjellen spesielt stor.
– Denne endringen – dette forskningsmessige forspranget til universitetsmuseene – har direkte sammenheng med at museene ble lagt i hvert sitt departement, forklarer Brenna.
Tidligere var kultur, forskning og utdanning samlet i ett departement. Etter delingen har begge sektorene vært gjennom store reformer og utviklet seg i hver sin retning. KUD-museene hadde «museumsreformen», mens UH-sektoren, og dermed også universitetsmuseene, fikk «kvalitetsreformen».
– Det er UH-sektoren som har forandret seg mest. Og det er på grunn av denne endringen i det norske og hele det internasjonale forskningssystemene at KUD-museene trenger å samarbeide med sektoren for å få innpass i og forståelse for dette systemet, sier Brenna.
Tellekantsystemet ble innført for UH-sektoren på begynnelsen av 2000-tallet, med resultatbasert finansiering til institusjonene. Dette har bidratt til at UH-sektoren har økt publiseringen av vitenskapelige artikler betraktelig i denne perioden. For KUD-museene på sin side, ble det med museumsreformen en sterk dreining mot samfunnsrolleperspektivet, parallelt med et økt press på egeninntjening. Brenna tror dette kan ha bidratt til at publikums- og inntjeningsperspektivet har trumfet forskningsperspektivet i KUD-museene.
– Vi argumenterer for å løfte forskningen i museenes strategiske arbeid, og se de ulike F-ene sammen.
Fagfellevurdering er essensielt
– Bør museene bli en del av tellekantsystemet, med publiseringspoeng og resultatbasert finansiering? Egner dette seg for museene?
– Det tar vi ikke stilling til, men mener at den strategiske satsningen ikke først og fremst skal gå i den retningen. Tellekantsystemet har gjort en jobb i UH-sektoren. Det har fått opp produksjonen ved institusjonene, men det er også et system med mindre heldige konsekvenser, sier Brenna.
Vi må finne en måte vi kan styrke koplingen mellom museene og akademia
Hun mener at det beste for museene er at det gjøres en bredere evaluering av museenes forskningsarbeid enn den vurderingen som i dag gjennomføres av Kulturrådet. Utvalget mener at det må «utvikles mer nyanserte og bedre indikatorer for måling og vurdering av museenes forskningsarbeid» (s. 59).
– Dette må KUD, Kulturrådet og KD sammen finne ut av, og det er essensielt at evalueringene er basert på fagfellevurderinger og vurderingspanel, mener Brenna.
Stort forskningspotensiale
– Museene som rapporterer til KUD er kunnskapsinstitusjoner som har arkiver og samlinger og ikke minst kompetanse som ikke finnes andre steder. De er spredd over hele Norge og er en fantastisk ressurs for lokalsamfunn og regional utvikling, sier Brenna.
Nettopp fordi KUD-museenes kunnskapsområde er et annet enn universitetsmuseenes, mener hun det er viktig at forskningen her blir løftet, og får en utvikling som ligner den vi har sett hos universitetsmuseene. Og det burde være mulig. Museumsreformen ga robuste institusjoner som ifølge rapporten skal ha et «godt grunnlag for å styrke museene som forskende institusjoner», med muligheter til strategiske og langsiktige satsninger.
– Det ligger så mye forskningspotensiale i KUD-museenes arbeid med blant annet samfunnsrolle. Vi må finne en måte vi kan styrke koplingen mellom museene og akademia, der de begge henter det beste fra hverandre, sier hun.
