Arendal 300 år
På 1700 og 1800-tallet var Arendal en av Norges største og rikeste sjøfartsbyer. Byen ble kalt «Nordens Venedig» fordi den festet seg på syv holmer. Nå er sjøen rundt holmene fylt igjen, og gateløpene har blitt til dagens Arendal. I 2023 er det 300 år siden kong Frederik IV vedtok kjøpstadsprivilegier for Risør og Arendal, og stattholderen Ditlev Wibe skrev utkastet til byens kjøpstadsprivilegier.
Seilskutetiden på slutten av attenhundretallet var Arendals storhetstid, da var nærmere 500 skip registrert. Grunnlaget for næringsdriften var handel og sjøfart, basert på tømmerfløting, skipsbygging og jerngruver. Men dampskipene pustet skipsbyggerne i nakken og «gullalderen» ble avløst av krisetid. Seilskipene forsvant ut av flåten og i 1886 kom krakket. En bank gikk konkurs, og rederier og handelshus ble trukket med i dragsuget.
Men det var da, i 2023 inviterer Arendal til fest.
En litt formell fest
Utstillingen «Stolt og staselig» er Arendals jubileumsgave til seg selv og byen. Den er et samarbeid med Arendal voksenopplæring, Med hjerte for Arendal og Tyholmen frivilligsentral. Festen skjer i sjette etasje på KUBEN, i Arendal, et av 22 museer som hører til Aust-Agder arkiv og museum.
Der blir jeg tatt imot med åpne armer av den danske kunstneren Bertel Thorvaldsens skulptur «Den oppstandne Kristus.» Omsvøpt i draperier bader han i lyset fra vinduene i trapperommet. Og med ordene «ER HID TIL MI» («Kommer hid til mig», Matth.11.28), ønsker han alle velkommen. Om skulpturen alltid står der, eller om dette er et bevisst grep, er jeg usikker på. Men det fungerer uansett godt, og det er Kristusfiguren som leder meg videre til en mørk utstillingssal med svarte vegger og dunkel belysning.
Langs veggene er det stilt ut 12 festdrakter som er innlånt av beboere i Arendal. På veggen bak henger portretter av eierne i sin egen festdrakt. På skilt foran kan jeg lese hvor personen kommer fra og plaggets historie. Målet er, ifølge info på museets nettsider, å viske vekk skillelinjer. Museet ønsker å vise Arendals internasjonale historie og dagens multikulturelle by og mangfold. Vakre bydrakter fra museets samling og aksessoirene er også med – vesker, sko og smykker – i det hele tatt det vi pynter oss med og har pyntet oss med i tidligere tider.
Det er alltid hyggelig å bli invitert på fest og bli kjent med nye folk. Utvalget representerer godt mangfoldet blant Arendals innbyggere. Festdraktene er plassert på pidestaller langs veggene, godt beskyttet bak akrylplater. Gjenstandene kommer fint frem og har nydelige detaljer. Det er uten tvil en estetisk utstilling, men det blir ikke den livlige festen jeg så for meg.
Som publikum blir jeg en slags observatør. Jeg får en «bare se, men ikke røre»-følelse. Jeg får liksom ikke ta helt del i festen, utstillingen blir litt for formell og jeg føler at jeg ser på det hele utenfra. Slik jeg forstår det, er hovedtanken bak utstillingen møtet mellom kulturer og felleskapet i det å pynte seg til fest. Utstillingen legger vekt på alt vi har felles og visualiserer dette gjennom drakten og folk. Men den åpne og inkluderende feststemningen har kanskje forsvunnet litt underveis i arbeidet.
Savner personlige møter
Det er ingen tvil om at dette et ambisiøst, imponerende og gjennomarbeidet utstillingsprosjekt. Men for meg uteblir fellesskapsfølelsen. Kanskje skyldes det det strenge helhetsinntrykket og det stringente museale oppsettet.
Draktene er beskrevet i korte, nøkterne tekster på små skilter. Det blir litt for distansert. Hvor er de gode festhistoriene? Det hadde vært interessant å komme enda tettere innpå personene, de personlige fortellingene og forholdet til draktene og tilbehøret; stoff som klør, gnagsår etter en hel dag i pensko, skjørtet som revnet i en litt for entusiastisk svingom.
Det er ingen fysiske interaktive elementer i utstillingen, dette er også med på å gi avstandsfølelsen. Kanskje hadde jeg opplevd disse møtene mer personlig og nære om jeg fikk se eller høre eierne fortelle selv. Eller kanskje jeg kunne prøvd en av draktene?
En film om Arendalsfolk i ulike drakter skal være produsert i forbindelse med utstillingsprosjektet, den skulle jeg gjerne sett sammen med draktene i utstillingsrommet. Det er kanskje også tanken? Det hadde nok bidratt til å løse opp stemningen.
Et byrom fylt med egne minner
Utstillingskonseptet Åpent magasin er den minste av de omtalte utstillingene i kvadratmeter, men kanskje den mest omfattende. Konseptet har eksistert i flere år. Det består av et utstillingsrom med monter helt opp til taket, dedikert til å vise gjenstander fra samlingen og drive ren gjenstandsformidling, helt uten scenografiske virkemidler eller annen forklarende kontekst. Den er ikke stor, men rommer likevel nærmere 500 nye og gamle gjenstander og noen få fotografier fra bylivet i Arendal.
Utstillingen «Åpent magasin: Byliv!» er produsert i forbindelse med byjubileet for Arendal og Risør. Den er lagt opp tematisk og etter raritetskammer-prinsippet. Den eneste informasjonen jeg får er en introtekst, og et temainndelt oversiktskart på gulvet, som jeg ikke kan unngå å se når jeg går inn i rommet. Temaene er «går på gaten», «sett på gaten», «på farten» og «tilbud og tjenester i Arendal». Risør har fått en egen vegg.
Utstillingens tittel setter meg umiddelbart i stemning, og setter i gang de assosiasjonene jeg trenger. Dette er helt klart en skikkelig mimreutstilling, samtidig som den også har med gjenstander fra i dag.
I et slags virvar og mylder av inntrykk forstår jeg hverken funksjonen til enkelte gjenstander, når de er fra, eller hvem som har eid eller laget dem. Alt jeg pleier og forventer å få svar på i en utstilling er ikke der. Men det gjør ikke noe. Jeg går bare videre til neste gjenstand. Utstillingen har heller ingen etiketter, bortsett fra noen få QR-koder. Jeg har altså mulighet til å fordype meg og få fakta på bordet, men jeg har ikke lyst til å dra frem telefonen. Det er faktisk deilig å slippe. Her er det er bare gjenstandene og meg.
Jeg blir nysgjerrig!
Hvem eide den vakre portemonéen? Hvem var hun som en lørdag spaserte i Arendals bygater, satte seg ned ved et kafebord, og tok portemonéen opp av vesken for å betale for kaffen? Hvem skulle hun møte? Og hvordan har det seg at akkurat den havnet på museet?
Jeg gir meg selv svarene, de er ikke basert på fakta, det er min egen fantasi som får spillerom, og det er befriende. Kanskje burde jeg savnet noen fakta, men jeg gjør overraskende nok ikke det. Jeg har min egen private reise gjennom gjenstandene. Mine egne minner dukker opp, det er fascinerende å kjenne på. Jeg treffer bestemor gjennom noen gamle strutsefjær og farfars gamle studiokamera fra trettitallet. På en underlig måte knyttes generasjonene i min egen familie sammen gjennom møtet med gjenstandene. Jeg sveiper til og med innom min egen ungdomstid på åttitallet i gjensynet med den brune skinnsekken alle hadde.
Gjenstandenes tilfeldige og ukronologiske sammensetningen føles helt naturlig og jeg får faktisk en følelse av å være midt i det yrende by- og folkelivet og stemningen i Arendals gater, på en hektisk lørdag formiddag. Kanskje er det fordi jeg ikke «må» lese noe? Det er et lekent og humoristisk utvalg av gjenstander.
Jeg blir der lenge, og min egen fantasihistorie om damen med portemonéen tar jeg med meg hjem.
Sjøsprøyt, bærekraft og tegneserie
«De hvide seil» er en ny fast utstilling på KUBEN. Den er ikke primært laget for byjubileet, men ble formelt åpnet i forbindelse med jubileet og Tall Ship race, sammen med en liten uteutstilling om Arendal i sentrum.
Utstillingen tar utgangspunkt i den siste seilskutetiden og seilskutearkivene fra perioden 1820 – 1920. Aust-Agder museum og arkiv har en stor samling arkiver knyttet til maritim virksomhet på Sørlandet. I 2018 ble disse arkivene innlemmet i Norges dokument arv av den norske UNESCO-kommisjonen, som også har støttet utstillingen økonomisk.
«De hvide seil» er i stor grad «resirkulert» og full av kompromisser forteller prosjektleder Gaute Christian Molaug. Veggstrukturen står igjen fra forrige utstilling. Dette gir en begrensning i materialvalg, som er et sterkt virkemiddel når man skal fortelle en ny fortelling, men det gjør ikke utstillingen mindre spennende i mine øyne. Det har nok vært et vanskeligere utgangspunkt for utstillingsteamet enn det kunne vært, det er fint å se at de har løst det så godt.
Videre forteller Molaug at den forrige utstillingen også inneholdt mye audiovisuelle og digitale installasjoner, blant annet tre skjermer som de også måtte beholde, derfor ble det også en fast premiss for utstillingsløsningen i «Det hvide seil».
De svarte veggene er også beholdt. «Black box»-grepet er mye brukt i utstillinger. Personlig synes jeg dette grepet kan gjøre at utstillingsrommet og helhetsopplevelsen oppleves som litt likt fra utstilling til utstilling. Men jeg forstår hvorfor det er gjort her, og det fungerer godt sammen med så mange skjermer og digitale løsninger.
Kino og teaterscener
Utstillingen er rettet mot to spesifikke målgrupper, fortsetter Molhaug; småbarnsfamilier og voksne over 40 år.
Introduksjonen til utstillingen er et slags byrom, med gatebenker og en liten kino. Et enormt fargekolorert fotografi fra et av havneområdet i Arendal dekker en hel vegg.
Jeg får følelsen av at jeg sitter på kaia og ser utover sjøen. Det er fint.
Filmen vi får se innledningsvis er et sammendrag av temaene vi senere møter i utstillingen. Den beskriver det røffe, dramatiske livet på skutene og forteller om de unge førstereisguttene gjennom fotografier og spillefilmklipp. Skipskatten Iris og en liten mus dukker også opp i en slags parallell historie for barna. Iris og musen er tegnet av Tiril Valør. De er også gjennomgangsfigurer i utstillingen, utstyrt med QR-koder som inneholder en egen quiz, der svarene er å finne i utstillingen.
Det meste av tekst er byttet ut med QR-koder og en quiz også for de voksne. Mye av innholdet i skjermer og QR-koder er basert på innholdet fra en podkast-serie som ble lansert i pandemien. De tre skjermene har innhold for de voksne og gir deg innblikk i arkivene.
Utstillingen er lagt opp med mange små rom, som hver har et tema. Hvert rom oppleves som en liten teaterscene, frosset i tid, med en fondvegg, med store fargelagte historiske fotografier. Sammen med gjenstander som lastekasser og tønner og andre rekvisitter som understreker fortellingen. Hvis du trykker på en stor knapp får du fine, korte og stemningsskapende lydfortellinger. Historiene er hentet fra arkivene og dekker skipsbygging, sagbruk og treverknæring, rederidrift, verftsindustrien og gruvearbeid. Montrene i hvert rom er bygget i røft treverk. Det formelig lukter av båtbygging og trevarehandel. Arkivmaterialet er stilt ut i montrene og supplert med gjenstander fra samlingen.
Et av rommene er et fornemt rekonstruert rederikontor fra den gang Arendal var en rik sjøfartsby. Jeg får videre et godt innblikk i det harde livet og arbeidet med og på seilskutene, og kjenner vær, vind og sjøsprøyt på kroppen. Jeg lærer og opplever også om dramaet som oppstår i forkant av krakket i 1886, når konkurransen med skip av jern og stål kommer, og den økende desperasjonen som fører til juks med verdipapirer og at velstandsballongen til slutt sprekker.
I det siste rommet kan jeg legge til sjøs, og styre skuta i heftig sjø med stø hånd videre i en interaktiv installasjon. Det er en fin avslutning på seilasen. Den har gjort meg godt kjent med Arendals historie og med hvorfor skuter og båtliv er så sentralt her.
Anmeldte utstillinger
Stolt og staselig (4. juni 2023 – 4. desember 2023)
Åpent magasin: Byliv! (4. juni 2023 –?)
De hvide seil (4. juni 2023, ny fast utstilling)
Støtte til utstillingskritikk
Tidsskriftet Museum har også i 2023 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord og Norges museumsforbund. Vi publiserer én til tre anmeldelser i måneden. Se alle anmeldelser her.
Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
