«Vore museumsmænd er et meget trættekjært – eller kanskje rettere – kampglad folkefærd. Paa deres aarsmøter utkjæmpes der gjerne en række tvekampe saavel som størrebataljer, der mere end én gang har tjent til at forlyste offentligheten. Denne gang har de imidlertid foretrukket at vaske sit skidne tøi for lukkede døre.» [1]
Dette sitatet viser to ting: 1) museumsmøtene må ha vært langt mer spennende før i tiden, og 2) De utkjempet kamper om hva et museum skulle være også for hundre år siden! Selv om det kunne vært morsomt å skrive en artikkel om det første punktet, skal jeg heller ta tak i punkt nummer to, kampene om hva museet skal være.
Temaet er aktualisert ved Petter Snekkestads bok Museale tilstander. Et debattskrift som har fått mye oppmerksomhet allerede lenge før den er publisert, og skapt om ikke tvekamper, så i alle fall til dels hete kommentarer i sosiale medier.
Snekkestads bok er en invitasjon til en grunnleggende diskusjon om museets rolle; takk for invitasjonen – jeg er her!
I boka setter Snekkestad seg fore å «belyse hvorfor forbedringen av samfunnet er blitt en sentral del av det museale prosjektet i Norge», og han spør om fagligheten og museets funksjon som folkeopplyser helt har kommet i bakgrunnen. Har museene blitt et «offer for politikere og akademiske ideologer som vil bruke det til å forbedre samfunnet»?
Dannelse i kantiansk ånd
Snekkestads hovedanliggende er å «forsvare rollen som faglig selvsikker folkeopplyser mot stadige krav om samtidsrelevans og samfunnsdialog» skriver han i en kronikk i Museumsnytt. Jeg stiller meg definitivt på Snekkestads side i den kampen, jeg også vil forsvare museet som folkeopplyser; ja, jeg er til og med kjent for å være så verdikonservativ at jeg bruker begrepet dannelsesinstitusjon om museene! Og med dannelse mener jeg da i kantiansk ånd, det man trenger for «løfte seg selv ut av umodenheten gjennom å aktivt ta ansvar for å forbedre samfunnet gjennom kritisk debatt og refleksjon» som Øyvind Krabberød skriver i magasinet Folkehøgskolen nr 1/22.
Eller sagt på en annen måte: Opplysning og dannelse er en forutsetning for at vi kan være deltaker i et aktivt demokrati. Det er et mål museene deler med utdanningsinstitusjonene.
Men fri og bevare meg vel for en folkeopplyser som ikke samtidig er relevant og i dialog med samfunnet omkring oss.
Hva står vi da tilbake med? Det er ikke klart for meg hvilken folkeopplysningstradisjon Snekkestad mener nå kommer i bakgrunnen, og hvilken faglighet det er som trues. Når og hvor var/er Snekkestads ideal fra?
Alltid i endring
Jeg leter i historien (som seg hør og bør for en historiker som dessuten er en varm forsvarer av forskning og kunnskapsproduksjon i museene). Institusjonen museum har endret seg også tidligere, det har vært strider mellom «de gamle museumsmenn» også før dialog, medskaping og medvirkning ble ord i en ‘kulturrådsbingo’ som Maja Museum så fornøyelig (og treffende) skriver i Museumsnytt 2/22. Slike endringer har alltid skjedd som følge av endringer i kunnskapsparadigmene og demokratiserende prosesser.
Museologen John Aage Gjestrum skriver i artikkelen sitert innledningsvis at dannelsen av Norges museumsforbund (den gangen Norske museers landsforbund) i 1918 var et kompromiss mellom sterkt motstridende oppfatninger av hva et museum skulle være. Da de første folkemuseene ble etablert på 18- og 1900-tallet, møtte de sterk motstand fra de vitenskapelige samlingene og institusjoner med akademisk ansatte.
For museumsgründerne den gang var tanken at man skulle lære av fortida for å utvikle en god fremtid, et godt samfunn på tradisjonelle verdier også i den nye tid. I en av de få publiserte artiklene av bestyrer på Trøndelag folkemuseum Wilhelm Lund, skriver han at det gamle samfunns verdier må tas vare på, ikke for å fastholde fortida eller hindre utvikling, men for å påvirke fremtida i det de mente var riktig retning. Museene deltok i nasjonale og/eller regionale identitetsprosjekter, og de var også i høy grad aktører i samfunnsutviklingen. (Mellemsether: En smuk fremtid. Trøndelag folkemuseum Sverresborg 100 år, 2009).
Lund ville kombinere utviklingsevne og tradisjon, bygninger og innredninger var verdifulle for ham, ikke bare som kulturminner, men som «kulturværdier som skal hindre os fra at føle os hjemløse i vore egne bygder».
Folkemuseene var del av en demokratiseringsprosess, og et dannelsesprosjekt, hvor nye grupper i det norske samfunnet ble inkludert både politisk og økonomisk.
Hver generasjon sin definisjon
Det virker som om hver generasjon må redefinere museene. «Our museums are in desperate need of psychotherapy”, skrev Duncan F. Cameron i artikkelen “Museums, Temple or Forum» i 1971: “There is abundant evidence of an identity crisis in some of the major institutions, while others are in an advanced state of schizophrenia.” Noen av oss husker vel også økomuseumsbølgen på 1970-tallet, der tidligere nevnte Gjestrum var en sentral aktør.
Økomuseum ble aldri gjengs museumspraksis, og det tok noen år før neste museumsdebatt nådde Norge. Godt hjulpet av NOU’en Museum. Mangfald, minne, møtestad (1996) og initiativ tatt av vårt «direktorat» ABM-u (arkiv, bibliotek- og museumsutvikling) skjøt debatten fart på begynnelsen av 2000-tallet, og vi fikk det første BRUDD-prosjektet. Dette utløste en mengde kontroversielle og ikke-så-kontroversielle prosjekter som faller inn under betegnelsene dialog, medvirkning og samfunnsrolle. (Men det er tegn på at mange av museene ikke fikk varige mén av BRUDD-prosjektet – ettersom man stadig må bryte de samme tradisjonene …)
Økt fagkunnskap
For min egen del førte deltakelsen i BRUDD til at Norsk Døvemuseum ble formet i tett dialog med døve aktører, en dialog som førte til økt fagkunnskap og kunnskapsbanken til museet vokste. Det var nemlig ikke blant museets ansatte denne fagkunnskapen fantes, men hos gruppa vi skapte utstillingene sammen med.
Et senere prosjekt – som bare ble et forprosjekt – handlet om å lage en plan for fornyelse av formidlingen i et friluftsmuseum omkring temaet miljøhistorie på museum. (Og ja, vi vil alltid bidra til en bedre verden). Vi inviterte tre ulike brukergrupper til å delta i utviklingen av planen, en gruppe kom fra ungdomsklubben og utfordret oss fra første møte: «Jeg er ikke interessert i fortida, jeg ser bare framover»; «Museer er kjedelige, og folkemuseer er enda mer kjedelig» var to utsagn som ble sjelsettende for samarbeide med gruppa. For disse unge menneskene hjalp det ikke hvor mye vi fortalte av grundig framforsket fagkompetanse om byutvikling, brudekroner og barneleker fra fortida; de protesterte.
Men så skjedde noe magisk i møte med gjenstandene. Ungdommene satte tingene inn i sin egen tid, sine egne liv, og plutselig var en trikk blitt Titanic, et foto i svart-hvitt handlet om vampyrer og en protestplakat fra selveste 1970-tallet fikk dem inn i en heftig diskusjon om deres egen plass i dagens virkelighet. «Vi kommer tilbake neste uke», «Dette må vi vise til de andre» – avskjedsordene sto i skarp kontrast til velkomsten.
Det er mange måter å skape dialog på, og her ble den til uten regi, men bidro til relevans og forankring av utstillingen om fortidig hverdagsliv hos nye målgrupper. (Mer om prosjektet i artikkelen From Audience to Partcipants (Mellemsether & Müller 2016))
Ingen motsetning
Som forsker, konservator og museumsutvikler har jeg gjennom flere prosjekter gjort erfaringer som har ført meg fram til en erkjennelse av at dialogisk metode ikke truer museenes troverdighet som kunnskapsinstitusjoner. Tvert imot. Museet tilføres ny kunnskap, forbindelsen mellom museene og brukerne styrkes gjennom medvirkning, og troverdigheten øker.
Men jeg har også erfart nødvendigheten av å definere dialogens formål og kontekst, og at metode må velges ut fra både formål, tema og målgruppe.
Å ta på alvor de utfordringer medvirkning og dialog gir, krever kunnskap og egenrefleksjon fra museets side.
Erfaringen og opplevelsen i møte med menneskene omkring oss har gjort meg overbevist at det ikke er en motsetning mellom solide fagkunnskaper i museene og vår rolle (plikt!) som samfunnsaktører – for en bedre verden. Hva hjelper det om vi har all verdens fagkunnskap om museenes saksområde, om vi ikke oppleves som relevante for menneskene i det samfunnet vi forvalter kulturarven på vegne av? Og hvordan skal vi vite hva vi trenger å ha kunnskap om, dersom vi ikke er i dialog med dette samfunnets mennesker?
[1] Sitat fra avisa Tidens Tegns omtale av det første årsmøte i Norske Museers Landsforbund i 1918, her gjengitt fra John Aage Gjestrum: Museumsmænd og deres skidne tøi” i Museumsnytt nr 2 1993. Denne og flere av Gjestrums artikler ble trykt i Nordisk Museologi 2001, nr 1–2, til minne om John Aage Gjestrum. https://journals.uio.no/museolog/issue/view/292/56
Følg debatten om museenes samfunnsrolle i Museumsnytt! Les om lanseringsarrangementet for nr. 1 22 og andre kronikker og debattinnlegg