På listen over prosjekter for Kulturdirektoratets utviklingsprogram for museene 2024–2026 står et prosjekt med det litt mystiske navnet Carving out a space. Bak tittelen skjuler det seg en bredt sammensatt gruppe av både museer og samarbeidspartnere fra UH-sektoren med ambisjoner om både å utvikle nye og løfte frem eksisterende metoder for museumsarbeid for hele sektoren.
Museumsfolk er produktive, men vi er mange som erfarer at vi går fra prosjekt til prosjekt, snur bunken og begynner på nytt. Som tittelen antyder, vil vi skape en plass hvor vi i kan tenke og reflektere rundt det vi driver med, passe på at vi har den rette kompetansen, løfte blikket, tenke kritisk rundt egen praksis, oppdage egne blindsoner, dele og lære av hverandre. I dette rommet skal de mange kompetansene som jobber på, i og rundt et museum, kunne møtes for å få bedre oversikt over alt som allerede finnes, og å utvikle noe som er museumsspesifikt.
Museene har mange møteplasser med det til felles at de er tematisk spisset: foto, drakt, formidling og bergverk. Likevel er det et stort kunnskapsfelt som finnes i det tverrfaglige og museumsspesifikke – det som gjør museer til noe særegent og helt unikt i vårt samfunn. Her mener vi det fremdeles er mye å gjøre. Med Carving vil vi etablere samhandlingsstrukturer som løfter kunnskapen i arbeidet vi allerede gjør, men som ikke er mulig innenfor rammene av hver institusjon.
Heller vev enn puslespill
En av barrierene mener vi ligger i de veletablerte og sementerte skillene mellom ulike avdelinger og roller innad i et museum. Enten det er Nasjonalmuseet eller Randsfjordmuseet, stor eller liten, synes faglige hierarkier og manglende kjennskap til hva kollegaen driver med, å være en gjennomgående utfordring. Det gjøres så utrolig mye bra arbeid rundt omkring på museene, men hvordan kan vi tenke at vi kan løfte dette ut til samfunnet når vi ikke engang klarer å få nabokontoret til å kjenne til dette?
Mange opplever at vi jobber mer ved siden av hverandre enn sammen. Arbeidet vårt kan forstås som et puslespill, der vi legger våre kunnskaper inntil hverandre, uten at grensene for denne kunnskapen utfordres. Mattias Bäckström, professor i kulturminneforvaltning ved NTNU, har derimot beskrevet kunnskapsidealet for museer som en vev: Vi har alle våre tråder med sine farger, som vi vever sammen til å danne et genuint nytt mønster – og en ny helhet.
Flere fra både innsiden og utsiden av museene har de siste årene etterlyst et rom for tverrfaglig kunnskaping og idéutveksling for at vi skal kunne rigge for nyskaping i museene. Blant annet har prosjekter som Tingenes Metode, Bryt fasaden og Spreng grensene! bidratt til å utforske tverrfaglig kunnskapsarbeid gjennom praksis og utvikle nye metoder. I Carving vil vi bygge videre på disse initiativene, metodene og tankene.
Fremmedgjorte museumspraktikere?
Prosjektdeltaker Line Engen påpeker i Håndbok om praksisforskning * at det er en påfallende diskrepans – uoverensstemmelse – mellom museene sett fra utsiden og fra innsiden. Mens mange som ikke jobber i museet, ser museet som en unik arena for nyskapende praksiser, samarbeidsmåter og kunnskapsgenering, opplever mange museumsansatte at endring kan være vanskelig, blant annet på grunn av gamle kunnskaps- og faghierarkier.
Hvorfor er det sånn, spør Engen. Er det fordi vi på innsiden ikke i tilstrekkelig grad har tatt eierskap til den særegne museumskunnskapen og/eller måten kunnskapen blir utviklet på gjennom praksis? Har museumspraktikere blitt fremmedgjort fra sin egenkunnskapsgenering fordi vi mangler adekvate forskningsmetoder og delingsformater? I Carving vil vi blande kompetansene, fra den praktiske til den teoretiske, fra kunnskap om rom og design til kunnskap om formidling og samling, og gjøre dem anvendelige for hele museumslandskapet.
Uforløst frihet
Vi jobber i tunge institusjoner, med tunge fagtradisjoner, tunge historier, tunge bygg, tunge siloer, tunge rutiner og tunge normer. Skal man endre på det, må vi grave – dypt og seigt, gjennom gammel linoleum og brannsikre vegger. Samtidig er museene fortryllende fri. Ser vi til våre kolleger i offentlig sektor, er både lærere, sykepleiere og barnevernsansatte godt under pisken av målstyring og rapporteringsplikt.
Museumsfolks frihet og konservatisme er et paradoks. Hva et museum kunne ha funnet på, er strengt tatt ganske mye. Mye nytt og grensesprengende skjer – men det kunne vært mer. Begrensningene vi opplever, er det kanskje først og fremst vi selv som pålegger oss? I skjæringspunktet mellom alskens praktisk og faglig kunnskap, i møte med publikum, i rom, i estetikk og i dialog er det fortsatt et enormt uutnyttet potensial.
*selvstendig prosjekt, ikke gjennom Nasjonalmuseet, kommer i 2025
Deltakere
Nasjonalmuseet, Nobels Fredssenter, Norsk Senter for Outsider Art, Oslo Museum, Perspektivet Museum, Gudbrandsdalsmusea, Randsfjordmuseet, NTNU, UiO, Høgskolen Christiania, Fagskolen Christiania og Akademi for scenekunst.
Marianne A. Olsen (Perspektivet Museum) Line Engen (Nasjonalmuseet), Annelise Bothner-By (Oslo Museum) og Maja L. Musum (Randsfjordmuseet) utgjør arbeidsgruppa i prosjektet.
Les flere kronikker og debattinnlegg.
Denne artikkelen stod på trykk i nr. 2 25. Museum har fire papirutgaver i året. Flere av artiklene er digitalisert, se nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
