Hele første etasje i det private museet Nordpolekspedisjonsmuseet i Longyearbyen på Svalbard presenterer nordpolekspedisjoner som ikke nådde frem – eller det som kanskje er det samme, som påsto at de kom frem, men som manglet dokumentasjon på det.
Behov for helter
Hvorfor skulle man ville lyve om noe slikt? Fordi det var knyttet prestisje og mye politikk til ekspedisjonene. Unge nasjoner trengte helter å smykke seg med, og klart det er heltemodig å bevege seg gjennom is og kulde i et landskap som ennå ikke er kartlagt og som markerer et ytterpunkt på kloden vår. Nordpolekspedisjonsmuseet forteller historiene om både de mislykkede og vellykkede ekspedisjonene, i to etasjer. Museet sitter på enorme mengder med dokumentasjon.
Her kan vi lære om mange ekspedisjoner, ikke bare de vi nordmenn har hørt om fra før, som Fridtjof Nansens og Roald Amundsens. For cirka 100 år siden var det mange rundt omkring i verden som var tiltrukket av nordområdene og det å være først.
Museet har fått tak i mengder med brev, autentiske filmer, bilder, avisutklipp, postkort og artefakter som er blitt donert fra familiemedlemmer av tidligere ekspedisjonsdeltakere. Den italienske Umberto Nobile vies mye oppmerksomhet (og mye av dette er på italiensk, til glede for italienske turister). Han designet flere luftskip, deriblant «Norge», som han sammen med Amundsen var den første til å fly over Nordpolen med. Men hvem hadde egentlig æren for dette? Uvennskap og krangling er også del av historien.
Glitrende mengder
Førsteinntrykket idet man stiger inn i museet er satt sammen av to opplevelser: Her var det jommen enorme mengder med ting! På vegger og rundt omkring. Og: Alt er så glitrende!
Rommene både oppe og nede er brutt opp av mange skillevegger eller små avlukker, og alle disse veggene er lagd i glinsende hvitt og sølv, som om de er snøskavler eller det er reflekser fra sol i snø. Vi er liksom inni snøhavet, for også gulvene er hvite, bortsett fra noen mørkere partier som skal symbolisere råker i sjøen. Isbjørnfotspor forteller oss hvor vi skal gå.
Vinduene er dekket med tekstil fra gamle seil, og de er med på å skape en ro ut av de fullastede veggene. Alt er veldig variert, for eksempel presenteres Nansen med et bilde, et kart, diverse magasinutklipp og en elektronisk tavle som automatisk blar seg gjennom en lang historie. Det henger en blå 10-kroneseddel der også, og i en monter står det er rekke bøker viet ham. Nesten like så viktig som historien er altså etterdønningene av den.
I annen etasje er det også vrimlende liv. Det er tv- og leseskjermer, mengder av informasjonsplakater som henger på vegg, på stolpe, i løse lufta, både rett og skrått. Flere steder er avisutklipp og lignende klistret rett på veggen. Det gir et røft og autentisk preg. Det er mange historier, mange involverte, og mye å kunne fordype seg i. Alt handler om menn. Ja, stort sett, bortsett fra en mor og et barnebarn, så vidt jeg kunne se.
Som å gå i en skulptur
Å vandre rundt i Nordpolekspedisjonsmuseet føles nesten som å gå rundt i en skulptur. Og til tross for alt som vises, er det likevel fredelig. Det er et ordnet kaos, der alt har fått sin plass.
Man er innringet av snølignende kulisser, og inni der får man glimt av mye spenning, slit og konflikter.
Man merker trykket fra alle de forskjellige historiene som museet er grunnlagt på – men for å få ordentlig tak på dem, må man ta et lengre stopp. Da holder det ikke bare med plakatene, som kun gir et kort sammendrag. De av oss som i utgangspunktet ikke kan så mye om dette temaet, må se og lese gjennom ganske mye for å få et bedre innblikk. Man kan for eksempel lese alle teksttavlene eller se på film. Begge deler går i dybden av historiene.
Det er ingen heltedyrkelse vi får gjennom museets formidling, men en nøytral fremvisning. På teksttavlene kan man lese om Nansen, eller for eksempel Walter Wellman, og hver tekst er fra 12 til 16 sider. Hvem var Wellman? Jo, en amerikansk journalist som mellom 1894 og 1909 forsøkte å nå Nordpolen.
Rundt omkring er det mange skjermer med filmer, der de fleste filmene er originale og med varighet fra noen få minutter til hele 180 minutter. En av dem handler om ulike stadier i ekspedisjonen med luftskipet Norge, en annen om luftskipet Italia i året 1928 (med Nobile) – og så en tredje, som dreier seg om en redningsoperasjon. For på vei fra Nordpolen krasjet Italia inn i isen, og en stor redningsaksjon ble igangsatt. Det russiske isbryterfartøyet Krasin spilte en avgjørende rolle her. Ellers er det filmer om Amundsen, om Shackleton, og faktisk også en kort film som handler om å skulle nå Sørpolen.
For mye av det gode?
Er det mulig å klare å komme seg gjennom all informasjonen vi tilbys? Blir det ikke for mye av det gode? Jo, det blir det, men det har man også tenkt på. ( For her kan man komme tilbake på samme billett! Det informerer Ida Marie Eilertsen meg om. Hun er museumssjef, resepsjonist og guide. og kan fortelle at en billett faktisk gjelder for hele ferien. Turister kommer innom, drar ofte videre på cruise, kommer så tilbake, og da gjelder billetten fortsatt.
Utstillingen her byr på en stor fortelling, som handler om forsøk, spenning, bragder, politikk, ulykker, redningsaksjoner og tragedier. Men for å få et bedre grep om alle de små fortellingene som inngår i den store, må man enten kunne en del på forhånd eller ta seg tilstrekkelig med tid når man først er der. Konklusjonen vil da antakelig være at nordpolekspedisjoner var svære saker i sin tid.
Støtte til kritikk
Museum har også i 2025 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt Ord og Norges museumsforbund. Vi forsøker å publisere minst en anmeldelse i måneden. Se alle her.
Våre kritikere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Aasne Jordheim er filosof og kritiker. Hun skriver også i spalten Se hva de ser.
Flere av artiklene fra papirutgavene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
