Med utgangspunkt i lokale og regionale dansemiljøer og -institusjoner viser utstillingen eksempler på musikkens og dansens betydning i samfunnet gjennom historien. Med rytme, musikk og danseglede i fokus klarer den definitivt til å få det til å rykke i dansefoten.
Utstillingsrommet som selskapslokale
Det å tre inn i utstillingen gir følelsen av å være i et selskapslokale, en nattklubb eller lignende, med diskokuler i taket og røde fløyelstepper som også minner om scenetepper. Dette gir stemning og er et passende uttrykk for en utstilling om dans og musikk. Samtidig er lyssettingen noe i mørkeste laget, og gjør det vanskelig å lese tekstene. Heldigvis finnes det flere informasjonsskjermer. Disse inneholder tekst, bilder og videoer, og bidrar til effektiv bruk av rommet.
Noe som forsterker følelsen av å befinne seg i et selskapslokale, er skjermen som automatisk aktiviseres av bevegelser i nærheten og begynner å spille høylytt musikk og videoer av dansende mennesker. Den står i den ene enden av utstillingen, som også er en alternativ inngang. Det er en del trafikk her, og derfor aktiviseres skjermen ofte. Et annet støyende element i nærheten er en boks som må sveives i gang, og som også spiller høy musikk og videoer av dans.
Musikk og lyd hører til i en utstilling som dette. Men mengden og volumet er såpass høyt og dominerende at jeg opplevde det som forstyrrende støy. Da syns jeg løsningen er bedre ved hovedinngangen til utstillingen, hvor musikken er mer lavmælt og kortvarig. Den vekker nysgjerrigheten og lokker meg inn.
Åpner opp begrepet dans
Også de mange flotte kostymene og draktene som er utstilt forsterker inntrykket av å være en del av et selskap. Et blikkfang fra utsiden er en variert samling kjoler ved hovedinngangen. Dessverre er disse stuet tett sammen i et hjørne og er noe utilgjengelige. Estetikk og bekledning er viktige komponenter ved mange ulike danseformer, og jeg skulle ønske disse antrekkene var enklere å utforske og se nærmere på.
Utstillingen viser også noen ganske uventede gjenstander, som støvler og kjeledress, som forteller om dansen «Gumboot Dance». Dette er en lærerik del, som åpner opp begrepet dans. Den viser hva dans kan være og inneholde, og synliggjør kreativiteten som ofte er en selvsagt del av dans og danseforestillinger. En annen interessant gjenstand er rytmesekken for hørselshemmede og multihandicappede, som tydeliggjør at dans er mulig, og viktig, uansett fysiske utgangspunkt.
Mangfold framstilt likt
Det i utgangspunktet åpne rommet har blitt utnyttet på kreativt og effektivt vis. Utstillingen er inndelt i ulike soner og avlukker innrammet av fløyelsteppene. Det er mange dansestiler og -miljøer som har fått plass, men flere av dem er ganske likt fremstilt og jeg sliter iblant med å lære særpreg og forskjeller ved de ulike typene. For en utenforstående som meg selv vil jeg tro at en fremgangsmåte som la opp til noe mer variasjon i uttrykk og vektlagte elementer ville kunne synliggjort bredden og mangfoldet i enda større grad.
Utstillingen gir rom til både historiske og samtidige dansemiljøer og -trender. Ved hovedinngangen blir man møtt av en tidslinje som viser historisk utvikling fra de siste par hundre årene, med kortfattet informasjon om utvalgte, dominerende danseformer. Denne er nyttig, men jeg syns den er noe overfladisk og skulle gjerne sett at den var hakket mer dyptgående. Ved siden av er det store, tomme veggflater som jeg mener kunne blitt brukt bedre, for eksempel med gjenstander, videoer eller andre elementer som kunne gitt mer «kjøtt på beina» til tidslinjen.
Noe gammelmodig preg
Samtidig er det mye historie på plass i utstillingen, med en overvekt av fotografier i sort-hvitt og eldre bilder og arkivfilmer av dansende mennesker og tradisjonelle danseformer. Dette omfanget syns jeg gir utstillingen et noe gammelmodig preg.
Blant de relativt få eksemplene på nyere og mer moderne innslag, finner vi hiphop og «blimedans»-trenden, som er særlig populær blant de yngste i dag. Gjennom forholdsvis enkle danser, egne «blimedans»-dager og aktiviteter har årets «blimedans» og -sang har nådd mange av landets barn, barnehager og skoleklasser de siste årenei. Blime-inititativet har tilrettelagt for og oppfordret til fellesskap, samarbeid, aktivisering, glede og mestring gjennom dans og musikk.
I nærheten av finner vi utstillingens få elementer som aktiviserer publikum. Den ene er en stasjon med utkledningskostymer til barn, sammen med kjente barnesanger man kan spille av og danse til. Det andre et avlukke med instruksjonsvideo på storskjerm hvor man inviteres til å tre inn og får muligheten til å lære seg noen enkle steg fra linjedans. Disse aktivitetene er passende, morsomme og engasjerende, og hører i alle høyeste grad inn i en utstilling om dans, musikk og rytme. Jeg skulle riktignok sett at det var flere danseformer man fikk prøvd seg på.
Viktig immateriell kulturarv
Noe som kunne brutt litt med det tidvis tilbakeskuende preget på utstillingen er mer informasjon om hvordan det jobbes med å bevare, formidle og videreføre historiske, tradisjonelle dansestiler, som rekruttering av unge dansere, og mer om dansens status i dag. Dans og musikk er viktige bestanddeler av vår immaterielle kulturarv, og det er mye viktig kunnskap som i verste fall risikerer å gå tapt dersom det ikke aktualiseres og føres videre.
Jeg leser på Maihaugens nettsider at en del av utstillingen, Se bestemor! Vi danser sammen, som befinner seg i den ene enden av rommet, er en vandreutstilling og del av prosjektet Museene danser. Gjennom dette prosjektet arbeides det for å skape møteplasser for å ivareta og videreføre dansen til fremtidige generasjoner. Informasjon om dette arbeidet så jeg ikke noe om i selve utstillingen, og det skulle jeg gjerne sett og lest mer om.
Jeg forlater utstillingen enda mer nysgjerrig på dans som kulturhistorisk fenomen og på dansens rolle og betydning i samfunnet gjennom tidene, og ikke minst i dagens samfunn. Utstillingen har vekket spørsmål og tankestrømmer, og får meg til å tenke på den også i tiden etter besøket. Slik sett har den vel gjort noe veldig riktig.
Dans Dans Dans
Dans Dans Dans vises ved Maihaugen 2. februar til 19. oktober. Den er laget i samarbeid med Norsk senter for folkemusikk og folkedans, og er en del av formidlingsprosjektet Museene danser. Delutstillingen «Se bestemor! Vi danser sammen» er en vandreutstilling.
Støtte til kritikk
Tidsskriftet Museum har også i 2025 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord og Norges museumsforbund. Vi publiserer én til tre anmeldelser i måneden. Se alle anmeldelser her.
Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Hilde Granum er utdannet museolog fra Universitetet i Oslo. Hun har i flere år jobbet innen museumsfeltet, hovedsakelig med formidling og publikumsrettet arbeid. Hun har vært anmelder i Museum siden 2019.
Hold deg oppdatert på et viktig samfunnsfelt – bli fast leser av Museum, også på papir. Kjøp enkeltutgaver her, tegn abonnement her.
