Alt blir en dag borte, går fra å være noe tilstedeværende til kun å bli en gjenklang i noens minner – før de ikke er det mer, heller, men bare forsvinner, inn i tidens glemsel. Mennesker blir borte, men også kulturer og væremåter, våre mange forsøk på å hanskes med livet.
De båtreisende finnes ikke lenger i Norge. De var unike. Selv om nomadetilværelsen er kjent verden over, var det bare i Norge det fantes et folk som hadde sitt reisende liv i båt. De kom hit på 1500-tallet, som del av romanifolket, og rundt 1970 var det slutt. Da hadde de i lang tid ligget under for press, blant annet ved at barna ble tatt fra dem. Folket ble tvunget på land, og kulturen ble oppløst.
På Unescos verdensarvliste
Ennå finnes den som minner, og som rekonstruksjon i en dokumentar på NRK. Den er opprørende å se. Også finnes det noen særegne fotografier av familien Bredesen, et båtreisende ektepar med elleve barn. De seilte langs sørlandskysten og hadde base i Lillesand om sommeren. En lokal hobbyfotograf, Birger Dannevig, tok noen bilder av dem rett etter krigen. De tilhører nå arkivet ved KUBEN i Arendal, en del av Aust-Agder museum og arkiv IKS.
I desember i fjor kom bildene på Unescos verdensarvliste, og i april åpnet KUBEN en utstilling basert på disse bildene. Det er en liten utstilling, med kun 13 fotografier utenom bildene på plakatene. Men den er sterk. Fotografiene har sittet i meg siden jeg så dem. De har så mye kraft, eller de har en auratisk kvalitet, for å si det med et begrep fra Walter Benjamin.
Aura
Auratisk betyr at noe har aura, en utstråling det er vanskelig å sette ord på. Auratiske bilder innlemmer oss i noe litt mystisk, noe vi ikke klarer å nå umiddelbart, og som derfor gjør at vi kan bli gående og gruble litt, eller noe bare forskyves ørlite i en.
Hva er det med øynene til familiens bikkje? De er svarte og dype som brønner. Vi ser bikkja på flere av bildene. Også blikket til barna som sitter tett inntil hverandre på relingen, gjør inntrykk. Alt gjør inntrykk. Den slitte båten, det lappete seilet, at alt er så gammelt, velbrukt og skittent, tingene som flyter på dekk.
Håret frøys fast til båtsiden
Det ligger et klipp på youtube også, og der får vi intervju med noen fra familien, etter at de har gått i land for godt (det skjedde på midten av 1950-tallet). Klippet er lagd av NRK-journalist Einar Guldvaag Staalesen og er fra 1984, så her ser de tilbake. Det var mye som var vanskelig, mye som også ble vanskelig og som ble løst med alkohol eller nervetabletter, som det het den gang.
Noen ganger frøys barnas hår fast til båtsiden mens de sov, får vi høre, og i perioder med sult spiste de vann. Fattigdom er ydmykende. Ikke nødvendigvis bare sosialt sett, men som en indre erfaring, ved at man ikke kan annet enn å godta at det man trenger for å leve, ikke blir gitt en. Kanskje setter sånne erfaringer seg i blikket til både hund og barn.
Klart men disig
Alle fotografiene har et grått lys. De er i svart-hvitt, men ingenting er ordentlig hvitt. Lite av dette ligner på blide solskinnsdager ved kysten, og sjøen er helt svart på noen av bildene. Men far sjøl står i avslappet positur med sneipen i munnen og hatten festet på en glad måte. Den vipper godt ned mot nakken slik at skyggen spretter oppover og ikke stenger for sikten.
Klart det var mye frihet forbundet med dette livet. I bakgrunnen ses prydelige sørlandshus som kan by på orden, lys og hjemmebakt brød. Det er der fotografen kommer fra. Kommer han med fordommer? Man blir litt utfordret ved å se disse bildene av et marginalt liv. Å leve så kummerlig. Eller er fotografen mest nysgjerrig? Bildene er i hvert fall åpne. Fotografen ser ut til å ha lagt merke til noe med båten, der den ligger ankret opp inntil et svaberg. Det er som om båt og berg går i ett, bildene hans forteller at båten liksom har vokst ut av naturen. Mennesket er ikke noe opphøyd her, ser det ut til, men går i ett med naturen.
Når noe er auratisk, er det autentisk. Man kommer nær noe man forstår som ekte, men uten å kunne gripe det helt. Slik er det også med bildene til Dannevig. Man kommer så nær at man skjønner at man ikke forstår. Bildene er klare, men likevel disige. De har en intensitet samtidig som de er dulgte.
Idylliserende dokumentar
Alt dette står i kontrast til hva som foregår på den ene kortveggen i dette utstillingsrommet og som blikket raskt trekkes mot idet man går inn. Der vises det kontinuerlig klipp fra dokumentaren som ligger på NRK, Folket som forsvant, fra 2022. Klippene er utelukkende idylliserende. Det er glade barn, smilende og dansende kvinner og menn, med eller uten sølje, en nylakkert båt på en glitrende sjø.
Hva er poenget med å vise oss dette? Vi får ingen informasjon, og klippene fremstår derfor som påstander om de båtreisendes liv, eller er de ment som korrigeringer? Istedenfor bare å la oss konfronteres med en fotografs blikk på et annerledes liv, må vi altså forholde oss til et kuratorgrep som ikke er åpenbart og som dessuten ikke sender tilskueren videre til NRK og den fine dokumentaren klippene er tatt ifra.
Heller ikke at det er en enkelt familie vi kan se på bildene, forklares. Vi får ikke høre om mor og far og elleve barn. Enda bildene er gåtefulle nok i seg selv, må vi derfor gjette mer enn vi trenger. (Sant nok, på museets nettside får vi bedre beskjed, både om NRK-program, familie og hvordan de båtreisende levde.)
Gripende fotografier
All informasjonen dreier seg om selve kulturen, der de enkelte representantene ble utsatt for tvangsassimilering og noen også for tvangssterilisering. Slik var det fordi man trodde man gjorde det rette.
Særlig trodde Norsk Misjon for hjemløse det, og så fikk de lov til det, av staten. Det er fint at KUBEN løfter frem denne for mange ukjente historien og ikke lar den gli inn i tidens glemsel. Fotografiene gjør historien særlig gripende.
Støtte til kritikk
Museum har også i 2025 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt Ord og Norges museumsforbund. Vi forsøker å publisere minst en anmeldelse i måneden. Se alle her.
Våre kritikere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Aasne Jordheim er filosof og kritiker. Hun skriver også i spalten Se hva de ser.
Flere av artiklene fra papirutgavene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
