Jeg kommer litt heseblesende inn på Forsvarsmuseet på festningen en halvtime før stengetid en fredag ettermiddag. Egentlig skal jeg undersøke noe helt annet, noe utstillingsteknisk, men det er en annen historie.
Det er lenge siden jeg var på Forsvarsmuseet sist. Jeg vandrer gjennom de kronologiske totalutstillingene. Man kan sikkert fortape seg i pistoler, dioramaer og miniatyrer av fortidens militære taktikker, kjøretøy og ridetøy. Men da trenger man bedre tid, og det har jeg ikke. Det er egentlig helg, og jeg har en hund å lufte som venter hjemme.
Selv med bedre tid hadde jeg nok likevel følt meg som en fra utsiden som kikker inn på noe jeg ikke er en del av. Jeg har aldri avtjent verneplikt, og har svært lav militærhistorisk kompetanse, og middels interesse for våpen. Jeg klarer ikke henge med.
Derfor blir det en befrielse å nå det siste rommet før utgangen, der «Under angrep – historier fra forsvaret av et land» blir besøkets høydepunkt.
Brudd med mylderet
Jeg kaller dette en mini-utstilling. Den består av få komponenter, og er stilmessig i sterk kontrast til den «myldrende» stilen som preger de andre utstillingene.
Her har kanskje museet kanskje snudd på flisa og sydd sammen et lite utstillingsbudsjett det var umulig å planlegge for. Men utstillingen fremstår på ingen måte billig. Den er nøktern og elegant. Å fortelle mye med lite er jo nettopp utstillingsmediets ypperste ideal.
En kort introplakat gir meg grunnleggende kontekst. Jeg kan lese at utstillingen er et samarbeid mellom Forsvarsmuseet og Forsvarets forum (forsvarets fagblad). Her har to enheter med ulik formidlingskompetanse slått hodene sammen. Det skal vise seg å være en effektiv kombinasjon.
Bildene er tatt av fotografer på oppdrag fra Forsvarets forum, de første allerede før invasjonen, da ukrainerne forberedte seg på en hypotetisk krig de forhåpentligvis kunne unngå.
Kraftfull i sin enkelhet
Kort sagt består utstillingen av to montre og en serie monumentale fotografier.
Den første monteren som møter meg, setter krigsjournalisten i sentrum. I midten av monteren er den skuddsikre PRESS-vesten, som viser journalistens sårbarhet. Som besøkende føler jeg umiddelbart at jeg er inni fortellingen. «Embedded», som krigsjournalistene på film kaller det.
Bortsett fra den skuddsikre vesten og tilhørende hjelm er gjenstandene hverdagslige, ja, nesten kjedelige. Vi ser en notatblokk, en iPhone, en svart ryggsekk. To poser frysetørket «Real turmat». Men huggende og skarpt komponerte gjenstandstekster gjør dette til blodig alvor. Som vandrende gjest i bevegelse er dette alt jeg trenger for at tingene kommer til live. Lengre forklaringer og utbroderinger ville ha ødelagt opplevelsen og tatt vekk styrken i gjenstandene.
På motsatt side av rommet står en mindre monter. En standard ukrainsk militæruniform i «pikselert kamuflasje» er utstilt. Det er nemlig to hovedpersoner i denne fortellingen – journalisten og soldaten, fotografen og subjektet.
Jeg har sett uniformen tusen ganger på bilder. Dette likevel er noe helt annet. Jeg får følelsen bare en god museumsutstilling kan gi. «Wow. Dette er ekte». Monteren er kraftfull i sin enkelhet.
Fotografisk fortelling
Dette er imidlertid er ikke en ren monterutstilling. Det er også en utstilling som viser fotografiets fortellerevne.
Monumentale soldatportretter, kanskje 4×4 meter, henger på veggene. Igjen, jeg har sett bilder av soldater fra Ukraina utallige ganger. Men aldri i dette formatet, som gir ansiktsuttrykkene en helt annen styrke. På motsatt side av rommet henger et bilde i samme format, av en kvinne i et kapell som tenner lys for falne soldater.
Portrettene er trykt på bannere i et kunstig tekstil som henger fra taket. Kanskje dette er et rent praktisk grep? Uansett årsaken er det er grep som gir bildene mer liv enn en folie.
Dokumentarfoto er en utfordrende sjanger for et museum. For hvordan kan dette skille seg fra bildene vi ser i media hver dag? I dette rommet er svaret kontant – med voldsom skala og samspill med gjenstander.
Jeg undrer meg over hvorfor det bare er menn som er avbildet på de monumentale portrettene. Men jeg forstår snart at forsvarets journalister har fulgt akkurat disse soldatene over lengre tid. Det fotografiske narrativet er historien om akkurat disse tre guttene.
De er ikke ukjente soldater. De er Anton, Vlad og Oleksandr.
Det er uhyggelig å tenke på at bildene er over to år gamle. Hvor er de nå?
Fruktbart samarbeid
Alle utstillinger har forbedringspunkter.
I rommet ved siden av er det også fotografi, under temaet «medisinsk evakuering». Her er det gode enkeltfotografier, men det finnes ingen gjenstander som kan vekke dem til live på samme måte. Derfor kommer denne delen i bakgrunnen.
Et par gjenstander i «presse-monteren» er dårlig belyst. I en tekst om minneveggen utenfor St. Mikaelskatedralen er det mye informasjon om bygningen som ikke er relevant for fortellingen.
Også lurer jeg på hvorfor utstillingen ikke er presentert på nettsidene. Det var bare flaks at jeg fant den. Utstillingen åpnet høsten 2023, men har gått meg hus forbi.
Likevel, dette er småplukk.
Man kan fortape seg i de klassiske forsvarsmuseenes myldreutstilllinger. Men denne utstillingen er mer konsentrert, og gir både gjenstander og fortellinger rom til å puste. Da får jeg som gjest også puste.
Samarbeidet mellom Forsvarsmuseet og Forsvarets Forum er tydeligvis fruktbart. Jeg håper de tar inspirasjon fra dette prosjektet i både midlertidige og permanente utstillinger i fremtiden.
Les om utstillingen i Forsvarets Forum.
Støtte til kritikk
Tidsskriftet Museum har også i 2024 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord og Norges museumsforbund. Vi publiserer én til tre anmeldelser i måneden. Se alle anmeldelser her.
Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
August Myrseth er universitetslektor ved Kulturhistorisk museum i Oslo.
Hold deg oppdatert på et viktig samfunnsfelt – bli fast leser av Museum, også på papir. Kjøp enkeltutgaver her, tegn abonnement her.
