Havelfenbein – støttenner fra hvalross og tenner fra hval – var en svært ettertraktet handelsvare i middelalderen, men med uheldige konsekvenser. Med gjenstander fra Vitenskapsmuseets egne samlinger samt store innlån, kobles objektene i utstillingen på NTNU Vitenskapsmuseet til Trondheims (Nidaros) rolle i middelalderen. Formidlingen baserer seg i stor grad på forskning fra det tverrfaglige internasjonale forskningsprosjektet 4-OCEANS.
Nesten utryddet på 1200-tallet
Vi får høre historien om de norrøne bosetterne som etablerte seg på Grønland rundt år 985, med husdyrhold på gårdene og jakt på hvalross lenger nord. Først og fremst var det elfenbein fra hvalrossens støttenner som var etterspurt handelsvare, men også sterke rep av hvalrosskinn var salgsvare.
Den norrøne bosetningen opphørte omkring 1400, usikkert av hvilken grunn, kanskje fordi klimaet ble kaldere (den lille istiden)? Men mest sannsynlig har det sammenheng med at elfenbein fra elefant ble tilgjengelig fra 1200-tallet, og at prisen på havelfenbein dermed sank. Bosetterne jaktet da mer for å oppveie prisfallet og utryddet nesten hvalrossen.
Inuittene bosatte seg imidlertid på øya fra 1200-tallet og de jaktet hvalross for å livnære seg, en langt mer bærekraftig jakt, vil vi si i dag. De brukte alle delene av hvalrossen som kjøtt, spekk, hud og elfenbein. De handlet også med de norrøne bosetterne, ifølge arkeologiske funn. Utstillingen forteller også om de ulike fangstmetodene som ble brukt.
Hvem kjøpte elfenbein?
Mye av den eksklusive varen ble solgt via Trondheim, som ble grunnlagt på 900-tallet og ganske snart ble et handelsknutepunkt. Handelen strakte seg nedover i Europa og østover til Kyiv og Bysants, ifølge forskerne. Støttennene ble solgt i par og fraktet festet til fremre del av hodeskallen. Når støttennene ble tatt ut, ble skallene kastet. Funn av disse gir arkeologene nyttig informasjon om både handelsruter og verksteder mange steder i Europa.
Det var først og fremst kirka som brukte elfenbein til utsmykningsformål. En vakkert utskåret bispestav, samt deler av et kors, er nydelige eksempler som vi får se utstilt. Bispestaven kan ha vært laget i Nidaros, da St. Olav med øks er utskåret som del av en fantastisk detaljrikdom. Men også rike høvdinger fikk laget eksklusive statusobjekter. Dersom det ikke var mulig å få tak i det mest verdifulle materialet, kunne en supplere eller erstatte med tenner av hval. Et forseggjort skrin er et synlig bevis på at både elfenbein fra hvalross og spermhval ble brukt i samme gjenstand.
Støttenner ble også brukt som kirkeskatt fra Grønlands bispedømme til erkebiskopen i Nidaros. Alt ble ikke solgt videre. Mye elfenbein havnet også i håndverkermiljøet rundt Erkebispegården og Nidarosdomen. Funn gjort i bygrunnen i Trondheim, slik som terninger, sjakkbrikker og andre spillebrikker, samt avfall etter arbeidet, viser at det har vært verksteder for bearbeidelse av havelfenbein.
Fra slutten av 1300-tallet opphørte handelen og havelfenbein ble en sjelden vare i Europa. Elfenbein fra elefant tok over markedet, men jakten på hvalross fortsatte likevel etter middelalderen. Hvalrossen ble utryddet i de nordlige delene av Canada grunnet for høy beskatning på 1700-tallet av europeiske bosettere. Da Svalbard ble oppdaget på slutten av 1500-tallet, ble hvalrossen der sterkt truet og nær ved å bli utryddet.
Hva har Lewis-brikkene med Nidaros å gjøre?
Sentralt i utstillingen er seks av de ikoniske sjakkbrikkene fra øya Lewis på Hebridene. Fem er laget av støttenner fra hvalross, en av en tann av spermhval. De er innlånt fra British Museum og er en del av et funn på 93 objekter på Hebridene i 1831. Flere forskere mener de kan ha blitt laget i Trondheim på 1100-tallet i verkstedene rundt Nidarosdomen. Dekorative detaljer på Lewis-brikkene ligner på kors funnet på Munkholmen i Trondheimsfjorden.
Utstillingen presenterer også en alternativ teori: At det kan ha vært den islandske Margrét som har vært kunstneren bak brikkene. Hun var en dyktig skulptør som levde tidlig på 1200-tallet. Et pågående forskningsprosjekt der British Museum deltar vil trolig komme nærmere et sikkert svar.
Sjakkbrikkene har en sentral plass i utstillingen, og framheves på trykt informasjonsmateriale og nettsider. Jeg savnet nummerering som lettere kobler brikkene til gjenstandstekstene.
Framtidshåp?
Utstillingen tar også opp den kunstneriske påvirkningen elfenbeinskunsten ser ut til å ha hatt på annet håndverk. Det vises fram eksempler på alt fra steinskulpturer ved Nidarosdomen til treskurd i stavkirker og treskulpturer av Madonna med barnet. Flere utstilte objekter synliggjør forbindelser. Selv om dette temaet er interessant, opplevde jeg det som et sidespor, som står i fare for å svekke det jeg forstår som hovedbudskapet i utstillingen: Det haster med å redde kloden.
Utstillingen minner oss om hvor viktig det er å ta riktige miljøvalg. Den utrydningstruede hvalrossen på Svalbard, ble i 1952 fredet. Etter dette har bestanden tatt seg opp. Det gir et visst håp, hvis vi tør å ta grep.
Men klimaendringene og den globale oppvarmingen er en stadig større trussel mot bestanden. Sjøisen rundt polene smelter og på kart får vi se hva smeltingen har betydd allerede og hva som kan komme til å skje innen 2050 hvis utviklingen fortsetter. Samtidig stilles det spørsmål om hvorvidt hvalrossen kommer til å klare seg bedre enn oss hvis klimaendringene svekker Golfstrømmen og det blir kaldere. Vi står helt klart foran viktige veivalg.
Formidling som varer
Utstillingen presenterer forskningsbasert formidling et universitetsmuseum verdig. Den baserer seg i stor grad på forskning fra 4-OCEANS, et prosjekt som spesielt studerer hvalross og hval, og menneskelig påvirkning på havet gjennom de siste 2000 år. Forskerne har tyngdepunkt i Dublin, Lisboa, Oslo og Trondheim og prosjektet er finansiert blant annet via Horisont 2020.
Forskerne kommer tydelig til orde både ved filmsnutter og på plansjer i utstillingen og ikke minst i en flott, omfattende katalog. Den inneholder en rekke artikler som bringer utvidet kunnskap om temaet, samt taler fra åpningsarrangementet, utstillingstekster og gjenstandsfoto. At katalogen var klar til selve åpningen er enestående.
Å publisere utstillingstekstene, som er godt gjennomarbeidet kunnskap, er en idé til etterfølgelse. Altfor ofte, frykter jeg, at utstillingstekster forsvinner når utstillinger tas ned. Hvem av oss som har jobbet i sektoren i mange år, har ikke vært med på å rydde og kaste gamle utstillingsplansjer, uten å forsikre oss om at innholdet på plansjene er arkivert? Og selv med tekster i digital form, kan de lett bli liggende lite tilgjengelig for ettertiden.
Harry Potter og enhjørningen
Målgruppe oppfatter jeg som «den opplyste allmennhet», selv om en ser at detaljer kan appellere til barn og ungdom. Kanskje er spesielt narhvalens støttann, som en gang ble antatt å være horn fra enhjørningen og tillagt magiske egenskaper, er morsom å se. Det framgår ikke fra museets nettsted at det er opplegg for skoleklasser, men da jeg besøkte utstillingen, var det Forskningsdager i byen og mange skoleelever på besøk. Det var tilrettelagt med poster med spørsmål, og narhvalen var ett av punktene på programmet.
Boka og filmen om «Harry Potter og de vises stein» har gjort Lewis-sjakkbrikkene kjent for mange, men jeg savnet at dette var nevnt i utstillingen. Kopier av brikkene er en populær salgsvare ved British Museum og også i museumsbutikken ved Vitenskapsmuseet, er det replika å få kjøpt.
Sjakkspillets historie inngår også i utstillingens fortelling, og et stort sjakkspill står fremme. Det er lov å bruke det, men dette burde framgått enda tydeligere.
Arbeidet bak kulissene
Prosjektleder Tove Eivindsen pekte i sin tale under åpningen av utstillingen på hvor komplekst arbeidet med en slik utstilling er. Med mange innlån av objekter laget av materiale fra sårbare arter er det krevende. British Museum og Victoria & Albert Museum er blant utenlandske utlånsinstitusjoner. Mange godkjenninger skal være på plass ved grensepasseringer inn og ut av EUs tollunion.
Samme jobben er det når objektene skal returneres. Også innlån fra andre norske museer krever sitt. Dette er ikke noe publikum tenker så nøye over, desto viktigere er det at også denne kunnskapen formidles.
En takketavle med informasjon om hvem som har laget utstillingen og hvordan den er finansiert, kunne med fordel ha hatt litt større skrift. Jeg måtte veldig tett på for å kunne lese.
Forbilledlig
Utstillingen er et forbilledlig eksempel på hvordan en kan bruke samlingene til å stille nye og aktuelle spørsmål i samtida. Den er vakker, med ikoniske objekter. Den har mange fiffige detaljer, god belysning og påkostede klimaregulerte montre.
Havets elfenbein viser fantastisk kunsthåndverk, koblet med en tankevekkende fortelling om hvordan naturmangfold og økologisk balanse kan trues av menneskelig aktivitet. Relevante spørsmål både om bærekraft og de globale klimaendringene gjør dette til en svært aktuell utstilling med et tydelig budskap.
Havets elfenbein, NTNU Vitenskapsmuseet i Trondheim, 6.mai 2025 – januar 2026.
Støtte til kritikk
Museum har også i 2025 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt Ord og Norges museumsforbund. Vi forsøker å publisere minst en anmeldelse i måneden. Se alle her.
Våre kritikere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Ann Siri Garberg har vært museumspedagog, konservator og seniorrådgiver på Sverresborg Trøndelag Folkemuseum og i Museene i Sør-Trøndelag i perioden 1986-2024, og har nå et enkeltpersonforetak innen museumsrådgiving.
Flere av artiklene fra papirutgavene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
